En hilsen
Omåjobbe –meddødendenogmøte hjemme
Tor-Håkon
Gabriel Håvardsen
Tor-HåkonGabrielHåvardsen
Ensistehilsen
Omåjobbemeddøden
–ogmøtedenhjemme
TilHåkonOlavAmandusPedersen. Fjelleneogjegtakkerdeg,forallesporeneduharsatt.
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillatt åkopiere,avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdelerav utgivelsensinnholdutenatdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor. Enhverbrukavheleellerdeleravutgivelsensomgrunnlagellersomtreningskorpus igenerativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdog uttrykk,erikketillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne. Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
©2025AschehougAS,Oslo www.aschehoug.no
Omslagsdesign:TereseMoeLeiner Sattmed11/15pkt.MinionhosType-itAS,Trondheim2025
Papir:70gHolmenBookCream1,8 Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2025
ISBN978-82-03-45792-0
Idennebokenfortellerjegomvirkeligehendelser.Jegharinnhentettillatelserderdetharværtmuligellernødvendig–ogfølgeliganonymisertellerskrevetomderingenetterlatteharkunnet godkjenneminbehandlingavstoffet.Likevelerhverenestedetalj oppriktig.
Dissegrepeneharværtessensielleforåivaretabådedenavdøde,deetterlatte–ogenkompromissløsærlighetommineegne erfaringermeddøden.
Fordiduvilvitemer,kanjegfortellemer.
IbokenvilduogsåmøtekarakterenAlfred,eneldremannsom representererenhelgruppedødemenneskerjegharlærtåkjenne postmortem.Hanshistorieeråbetraktesomfiktivsettoppmot sakprosaensstrengekravogvirkelighetsforpliktelse.
MenhistorienomAlfred,fredværemedhamoghanslikemenn,erlikeveldenrenestesannhetogdetnærmesteenkommer denvirkelighetensomskjulersegbakmangelåstedørerfranord tilsøriNorge.
Foralledørikkeienhvitkleddsengmedkjentestemmeromkringseg.Mangedøralene,ogkroppengjennomgårdernesten ubønnhørlignedbrytninggjennomflerestadierførdeblirfunnet.
Dødenkanværeensom,dødenkansågarværekjærfordensom ikkeorkermer.
Dødener–fordeg,megogAlfred–vidtforskjellig.Nårduleser denneboken,berjegdegderforydmykt: Åpnehjertetditt.
Herermitt.
Innhold
Forord..........................................
Kapittel1– Kistesenkingen .........................
Etnaturligdødsfall–DelI .........................
Kapittel2– Casper,detvennligespøkelset .............
Etnaturligdødsfall–DelII ........................
Kapittel3– Syningogstellavdedøde ................
Etnaturligdødsfall–DelIII .......................
Kapittel4– Dødenshierarkiogukjentelandskap .......
Etnaturligdødsfall–DelIV .......................
Kapittel5– Doctor,whereartthou? ..................
Etnaturligdødsfall–DelV ........................
Kapittel6– Denmørkedrakt .......................
Etnaturligdødsfall–DelVI .......................
Kapittel7– Tidengår ..............................
Etnaturligdødsfall–DelVII .......................
Kapittel8– Ensistehilsen ..........................
Enkörkarlsitterkrokigochledidentrasigakärrsitsen ochkördengamlahästen.Hanärblåsvartomläpparna ochgråblekomkinderna,ochögonenärodunkla somsönderslagnaspeglar…
selmalagerlöf, 1912
Forord
Dajegskrev minførstebokomdøden, Ensekstiunder, forsnartsjuårsiden,begyntejegbokenpåHadselkirkegård.Jegskrevforordetmellommektigetrær,undergreiner somslyngetsegmotenfalmendeprestegård,ettaustvitnefra kirkensstorhetstid.Jeggjørdetsammenå,ogskriverdisse ordenemensjegsitterigressetvedsidenavenmørkgravstein avlarvikitt.Denernyligmontert,blankpolertmedendyp inskripsjon:noketnavnjegerfortroligmed.Detfølesgodtå sittepådettestedet.Faktiskkjennesingentingmerriktigennå begynnedennebokenakkurather.
Påeneldregrav,ikkelangtunnameg,stårenmarmorstein. Navnenetiletektepar,grovthuggetisteinensoverflate,erså vidtsynlige.Bladgulleterborteforlengst,ogskrifthuggerens håndarbeidfra1930-årenestårigjenavkleddognakent.Alter stortsettgjortmaskineltidag,fordengamle,nøysommehåndenskunststykkerkanikkelengerkonkurreremeddemaskinskårneog-gravertegravsteinenesomheromkranseretvirkelig mesterverk.JegseroppmothimmeleninoensekunderogundresoverhvormyesomharendretsegigravferdsyrketiNorge baredesistetjueårene,forikkeåsnakkeomsiden1930-tallet. Jegharværtsåheldigatjegharfåttværemedpåmangeavde sisteforandringene.Jegharsettbautaerkommeinnoggåutav
begravelsesagentenesrekker.Dajegbegynteidennebransjen, fantesdevikalte grandoldmen,ogdetfantesselvsagtnoen grandoldladies også.
Poengeteratdeterfåigjenavdem.Noenavdemharfått sineegnenavnhuggetigranitt.Andreharbaregåttutavyrkeslivet.Slikrykkerdesomengangvarferskeimøtemeddøden, opptilåblimererfarne.
Mangeavdemsomliggeromkringmegherpåkirkegården, harjegselvlagtnedijorden.Hundrevishardetblitt,omikke tusen.Jegstrykerenhåndforsiktigovergressetognyterden nordnorskesommeren.
Ah,dennordnorskesommeren…Denfinestedageniåret. Underbakken,rettundermegherjegsitter,hvilerdedøde, alledesomvaruunnværlige,somhaddemerågi,deviikke kunneklareossuten,demedallesvarene,demedlivserfaring, motogtæl.Debleallereduserttilnavnogtallpåenforseggjort steinblokk.
Mensepåoss;viklarerossfintselvutendem,gjørviikke? Våreforfedre–fulleavambisjoner,håpogdrømmer–deliggerherallesammen,bådekarrierejegereogdehøytformuende.Jeghåperdehusketåleve.Jeghåperdebruktelivetgodt. Fordetergreitåminnesegselvpåatdetliggerhøytmotiverte menneskerpåMountEverestogså,ogdeliggerderheltstille.
DerkommerdetilåliggetilDovre…eh…tilMountEverestfaller.
Ja,selvdebesteavossskaldø,ogdødeninnhenterossofte nårviminstventerdet.Fornoenkommerdødensåaltfortidlig.Denkunneinoentilfellerværtunngått,ogmangekunne –imangelpåenbedrebeskrivelse–ogsåhalurtden,omså bareforenstund.
Selvdetvilleimidlertidhaværtfånyttesilengden.Tilslutt blirvinemligalleinnhentet.Sådakanmanundre:Nåsomjeg
hardedikertlivetmitttildødenogharværtdenstjeneritotiår, hvemerdet jeg lurer?Villedetkanskjeværelurereårespektere døden?Sedeniøynene?
Jegharkommetfremtilatdeternoeviikkebarebør,men også må prøvepå–igjenogigjen.
Såomduforallerførstegangleserenbokavmeg: velkommen. Omduharværtmedmeginnmellompermenefør:velkommen tilbake.Uansett:Settdeggodttilretteogbreoverdeget pledd,fordetkanblilittkaldtherinne,detmåjeginnrømme. Menlaossnålikevelsepådødensammenigjen,ogspørreom vikanskjekanbliinspirerttilågjøredetmesteutavlivetmens viennåhartid.
Forduogjegerikkedøde,ikkeennå,ogdeterjoveldiggodt nytt.Detbetyratduogjeg fortsatt kangjøreenforskjellfor noen.
Vikan fortsatt siatviergladeinoen,ogvikanennåoverøse deviergladei,medkjærlighet.Nårjegleggerhendenemine pådeg,derduliggerdødpåmetallbordetforanmeg,erdetfor sent.Dubørmedandreordhaunnagjortaltdetduvil,føren begravelsesagentgripertakideg.
Lesderfordennebokensomenpåminnelseomåleve.Se påmeg,ogossbegravelsesagenter,somenforlengelseavden kappekledtemannenmedljåen.Nårvidukkeropp,eralthåp ute–ogdetverstesomkunneskjedd,harskjedd.Detfjerde nødnummereterringt,bårebilenharkommet,ogduløftes ombord.
Menikkeennå.Ikke nå !
Endagkommerbårebilenogsåformeg,ogidetjegeriferd medåskrivedenneboken,kanogsåjeghøredensmotordur. Påriktigesenekvelder,medetwhiskyglassihånden,nårhori-
sontenerblodrødnedenforstrandhusetmitt,hvordetåpne vesthavetledertilnestekontinent,tartankeneminemegofte bakoverigravferdshistorien.Herpåkirkegårdenharjegdetpå sammevis.Ienstundnåharjegværtklaroveratdødensnart villehenteenavminenærmeste,ogmensjegharskuetutover denmektigeverdenenfraverandaenmin,harjegikkebare sansetatbårebilenharnærmetseg.Jegharlyttettilbakeitid, ogogsåhørt hestene oglikvognendetrakketterseg.Hovene smaltsomhjerteslagibakkenoverøyami,irasendefartmot minegenfamilie.
Hellerikkejegellerminekjæreerskånetfordøden,ogderforhardetteblittenvanskeligbokåskrive.Menogsådestoviktigere.
Forenstundsidenvardetetbildeavmegienhelgeutgave avAftenpostenmedoverskriften«Dødensinfluenser».Jegkan huskeatjegblesittendelengeogbarestirrepådisseordene mensjegistillhetvurdertelivsvalgenemine.MangemenneskerleserjoAftenposten.
NavnetmitterTor-HåkonGabrielHåvardsen.Jegerforfatterogbegravelsesagent.
DesomlesteAftenposten,menkanskjeikkehaddehørtom megellerbøkeneminefør,villefranåavforbindeansiktetmitt meddøden,ogkundet.
Detvarigrunnenminegenskyld.
Dødensinfluenser ?
Jegvetnåikkehelt.
Menkanskjeerdetslikdetharblitt,somenuunngåeligfølge avatdennordnorskekjeftenminhargåttinoenår,omyrket mittogomdøden–somjegaltsåharvietlivettil.
Jegharnoengangerforsøktåhellernærmemegtilværelsens lystigeresider,ogjegharprøvdåskriveombådemusikk,familie,fjellognaturgleder,mendetharliksomstoppetoppda.
Førjegengangrekkerå nevne noeannetilivet,ennnettopp detsendepunkt,blirjegliksomkorrigert;altjegforsøkeråsi, rakner–ogdødenblanderseginnigjen.
Erdetikketriståjobbemeddøden,ogåsnakkeomdenhele tiden,blejegspurtpåTVlikeetterAftenposten-intervjuet.Jeg klarteåtulledetbort,medetglimtiøyet–menspørsmålethar jegetterhvertstiltmegselvpånyttogpånytt.Deterikkesålett åtullebortdøden,iallefallikkenårdetkunermegirommet, ogjegeralenemedtankenemine.
Jegforsøkerlikefulltåfremståuanfektetavhvormyeavlivet mittjegbrukerpåden,nårdentrossaltskalinnhenteogsåmeg engang,etstedderfremme.
Menklarerjegdet?
Likeførjegselvdør,viltankendaslåmegomatjeghar jaget etterdøden,kravlendeognysgjerrig?Jegharjofulgtdentrofast,derdenvandreroverås-ogfjellkammermeddenlange, sortekappenblafrendeivinden.
Medduggpåbrillenefølgerjegennådøden,haltendeiskjev utakt,ofteblendetavdetperfektekaosetdenjoegentliger.Har jegstirretforlengeoppmotdenkvasseljåen,glinsendeunder stormskyenesomrullerinnmotendaeibygdsomnettoppda mistereninnbygger?
Kanskjeerdødenogsåpåveinedtilfolketakkuratnåforå berøreetbarnvedhånden,pregedetshudmedsinkuldeog fargedetsleppermedlillamarmoridetdenhenterdenlille guttenellerjentautavtiden.Hvorforfølgerjegdennetidløse kraftensåinnbitt?Oghvaerdetjegfinnersåinteressantved densstank,densfluelarverogforråtnelsesvæsker?
Kasterjegselvbortlivet,somenbesatt,iødslingenavmine egnedagerogtimerståendevedgravsteder,mausoleer,urnehaller,krypter,krematorierogobduksjonssaler?
Tjueåreneminebruktejegpågravplasseneetsted.Jegbefant
megsomregelmellombautasteinerisortgranittogfalmede bronsefuglersomtittetnedpådødenavn.
Harjegbruktformyetidvedkrematorienesovner?Påkjølerommetmeddødslukten?Luktenerdødensegenånde,som pustermotmeghvergangjegåpnerdetungedørenesomskjulerdedødefrarestenavsamfunnet.
Harjegéngangformyeståttoverdedødeogundretmeg overdenhvite,mystiskeskyggensomharlagtsegsomenhinne overpupillenederes?Ogoverderesmørkeblå,inntørkedelepperogtørre,undrendegap?Deresstillhetogdereshemmeligheter,deresstivefingresomkrokersegsammenrundtmine, mensjegforsiktigklerpådem?
Medalledissespørsmålenemelderdetsegnaturlignokett til:Kommerjegtilåangrepåatjegharskrevetbokpåbok medetsølvhvittsøkelysrettetmotdetdiametraltmotsatte avlivet?Ellerhvameddeutalligetimenejegharbruktpå åspilleinnsamtaleromdødenmedallemuligemennesker, meddemerkeligste,mørkeste,mensamtidig herligste spørsmålomgravferd,begravelsesagenter,kadaverspasmer,obduksjoner,åstederogfureneihalsenpådesomharhengtseg–ja, helejobbenmeddødensomarbeidsgiver?
«Alledissedagenesomkomoggikk,ikkevisstejegatdet varlivet»,1 saStigJohansson.Jegharjohørtordenehanshundrevisavgangerikapell,kirkeromogpågravplasser.Detvar tungeordhanskrev,svensken,tiladvarselforosssomkanskje skullekommetilåglemme–attidenvirkeliggår,sekundfor sekund.Formindelkunnejegkanskjetilogmedvriddlittpå detvelkjentesitatetomalledagenemine:«Ikkevisstejegatde vardøden…» Vel,omjegkasterborttiden,såervinåtoomdet,kjæreleser. Jegskriver,oghersitterduoghariallefallhengtmedhit.
Sånnsettfølerjegmegidetminsteikkeheltalene;viertoom dettenå.
FørviheltforlaterStigJohansson,kanvikanskjebeggefinne trøstiatsvenskenogsåsa:«Desomikkehartid,harhellerikke noeannetavverdi.»2 Kanskjeskalviminneossselvpå,førvi fortsetter,atvitrossaltennåhartid–sålengedetvarer.
Fordedøde,glapptiden–ognårtidenopphørerforen,havnerenpåmetallbordetforanmegellerminevenneribegravelsesbyråene,enteniNorgeellerandrestederiverden.Da,min venn,nårdintidkommer(eller erover,altettersomhvilket perspektivdutar),vilugjortetingforblirugjort,ogdetsomer gjort,vilikkelengerkunneomgjøres.
Ingenkorrigeringererdamulig;detfinnesingenmagisk tidsmaskinsomkangiossennysjanse.Liveterbruktopp. Gameover! somsønnenminropte,dahanbekjempeteneller annenskapningpåskjermensinigårkveld.
Så,harjeglærtnoesomhelstavåværebevisstpåatdøden venterderfremme,påatdenvilsvingeljåensinogsåovermeg ogminenærmeste,samtidigsommittegetlivharpassertmens jegharløftetogtattmegavalledissekaldeogstiveelleroppblåsteogråtnendekroppene?
Spørsmåleter,tilsyvendeogsist:Kommerogsåjeg,TorHåkonGabriel,helvetesHåvardsen,tilådømeddenplutselige åpenbaringenatjegharkastetbortlivetmitt–ogdetpådøden, avalleting?
Harjegbjeffetoppfeiltreheledennelangeperioden?Ervi ikkegittdettemirakelet–livet–foråfokuserepå det,på kjærlighet ogalledeutalligevakretingenesomomgirosspådenne nydelige,majestetiskeplanetenviersåheldigeåfåbopå,fremfordøden?
Forenstundsidenvarjegutepåhentingmedenkollega.Vi skullehenteeneldremannsomblefunnetpåsoverommetsitt avennabo.Mannenhaddeliggetiomtrentenuke,ogkroppen hansbarpregavatdødenpåsittsedvanligevishaddemerket hammed livormortis,dødsflekker.Munnenhansvartvunget oppietundrendegapderhanlåmedhvite,tørreøyneog stirretlivløstopppåmegmensjegbrettetutbodybagenved sidenavham.Etvinduhaddeståttpågløtt,ogkuldenfraden nordnorskevinterenhadde,forbarmendenok,bremsetforråtnelsesprosessen.Kollegaenminvredforsiktigpåbeinatilden dødemannenforåtvinnedemløsfrahverandre.Detkunnese uttilathanhaddehattkramper,ogathanhaddetvunnetbeina sinerundthverandreidetdødeninntraff.
Jegstirretnediavdødesinnsunkneøyneidetjegbøydemeg nedforåfåetgodtgreprundtdennakneoverkroppen.Men akkuratdajegskulletilåløftehamoverilikposen,komen merkeliglydfrahalsenhans–enslagshøyfrekventsumming. Kollegaenminhørtedetsamme,ogvistirretbeggemothalsenogmunnenderlydenhaddeoppstått.Akkuratidetjegvar iferdmedåsinoe,komenfluesusendeoppfrasvelget.Den fløyrettmotmeg,sattesegipanneluggenminoggnedbeina mothverandre.Dersattdeninoensekunderførdenfornøyd fløyavstedtilnestespennendelandingsplass.Jegstirretpåkollegaenmin.
–Sådudet?spurtejeg.
–Jegsådet,svartehan,sannsynligvislikeperplekssommeg overpåminnelsenomhvorrarjobbenvårer.
Såløftetviavdødeoveribodybagen,rengjordegulvetog ryddetetteross.Daviforlotstedet,vardetingensporsom visteatnoenhaddeværtder,elleratnoenhaddedøddder.Det enestevietterlotoss,varenfornøydfluesommestsannsynlig haddelagteggenesinepåetdypt,mørktogtrygtstediavdø-
dessvelg,foratnyttlivskulleoppstå.Detbanale,detmakabre, detforunderligeogdetmørkeveddødenogdetåjobbesom dødenstjener,girgrobunnformyeundring.Fordilivethele tidenforandrerseg,slikmitthargjortdetsådrastiskdetsiste året,hardetinspirertmegtilåforsøkeåformidleennytanke ellerto.
Tiltrossforatdeterskummeltårepresentereenhelgravferdsbransjemeddyktige,dedikerteogvarmemenneskersom erlangtflinkereennmegtilmangetingijobben,harjeginntrykkavatdeflesteavdemidetminste godtar megsomet slagstalerør.Eller,kanskjedeterriktigereåsi:somensånnrar maskotsomdeharpåamerikanskefotballag,enslagsklovn?
Uansetthvajegerforgravferdsbransjen,erjegheldigvis godvennmeddeansatteveddeflestebegravelsesbyråeri Norge,fraLindesnestilNordkapp.GravferdsbransjenskjenketmegprisenÅretsbransjepersoni2023underlandsmøtet sittiTrondheim.Alledegamlebegravelsesagentenefraallede storebegravelsesbyråene,selvnittiåringenesomhaddejobbet meddødensidendevarheltsmå,gamegståendeapplausda jegmottokprisen.Jegringtekonamifrahotellrommetoggråt. Joakim,minkollega,sattvedsidenavmegpåsengaoggråthan også.Detvarenstorære,ogdetgårikkeendagutenatjeger takknemligforatgravferdsbransjenslikseruttilåhagittmeg tillitentilåfortsetteåsnakkeogskrive.Jegharialletilfeller kommetfremtilatjegkan–ja,atjeg bør og må –skrivedenne boken,forbådemegogdeg,fordijegharlangtmeråformidle omdøden.
Denharjoikkerykketsånærmegselvtidligere.
Ja,kanskjeerdetfaktiskogså livet jegharsnakketomhele dennetiden.Bøkenemineomdødenhandleriallefallikke bare omendenpåalleting.Jegtenkernåatdesnarerehandler
omlivetogdetsmysterier,omsamfunnoghistorie,omkjærlighetenvimenneskerviserhverandre,ogsånårdødenskiller oss.Fordenertilåtaogfølepå,dennemerkverdige,uendelige kjærlighetensomselvikkedødenheltkantalivetav.
Jegogalleminekollegaerserkjærlighetnoeannerledesenn deflesteandre.Viserkjærlighetengjennomdepårørendes tårer,ogdeterkjærlighetisinrenesteform.Detervakre,gode og modige tårerdepårørendegråter,akkuratsomietbryllup,ienkonfirmasjonelleriendåp.Mendissetåreneerogså annerledes,fordetteerikketårersomisinglassaktigeferdnedoverkinnenespeilernoensfremtid.Dissedråpenerennerikke igjennomsløretsomskillerhvasomer nå frahvasomkommer senere.Viserdissetårenehverenestedagogvetatdespeiler altdetsom harvært.
Despeilerminnerpåsinferdnedoverkinnene,saltefrade dypestesjakteneiknustemenneskehjerter.Dissetårenespeiler ingenannenfremtidenndendeetterlattemåbyggeselv,alene, utenendeharelsketellerværtgladi,somnåeriferdmed åsenkesnedijordenellerspresforvinden.Altsomvilbestå avdem,erminnene–ogetnavnhuggetigranitt.Selvharde etterlatteplutseligmistetsinrollesombestevenn,søstereller bror,forelderellerbarn,somledsagerogvokter.Denrollen blirnåkanskjegitttilenbronsefugl,somvåkeroverdendødes grav.
Alteraltsåoverda,ogdeterforsentåbeomtilgivelse.Det erforsentåhørededødesiatdeergladeidegenallersiste gang,hvormyeduennskulleønskeoghabehovfordet.
Deterdenkjærlighetensomfinnesidissetårene,jegog minekollegaeribegravelsesbyråeneermestkjentmed.Denne kjærlighetenharjegsettmangegangernå,ogdenernesten alltidder–selvidenvesledråpensomhengeriøyekrokeniet modigansikt,menaldrifårsittbefriendefall.
Dødenharingenfavoritter.Denhøsterinnselvdevakreste, snillesteogbesteavoss,ogdengjørdetnårdenfinnerdetfor godt.Menjeglarmegstadigfascinereavdensterke,sørgmodigekjærlighetensomstrekkersegmellomossmedpulsog desomhvileriengravetsted.Erdennekjærlighetenmindre nobelenndenmellomlevende?Nei.Dettrorjegikke–ikke etteraltdetjegharsettogføltselvidetsiste.Kjærligheten vårtildedødeer,forutenkjærlighetenjegføleroverforden høystlevendefamilienmin,denkjærlighetenjegfaktiskkjennerallerbest,ogdeterdenjegvilforsøkeåfortelledegom dennegangen.
Sålendegtilbake,oglamegføredeginnidødenslandskap, nedidenkaldegravenoginnidefresendeflammenefrakrematorieovnenendaengang.
Tor-Håkon Gabriel Håvardsen er hele Norges begravelsesagent. I sine bøker deler han åpent og ærlig om gravens mørke, det knitrende krematoriet, de dype urnehallene, den merkelige obduksjonssalen og de blodige åstedene han har oppsøkt med døden som arbeidsgiver.
En siste hilsen er intet unntak. Men i hans største og grundigste bok til nå, møter han livets slutt også på en annen måte: som pårørende og etterlatt.
Denne erfaringen skildres med både nærhet, varme og humor, og forfatteren holder heller ikke tilbake i sine ærlige beskrivelser av hvordan døden kan lukte og se ut – eller oppleves når han møter den som nærstående.
Med paralleller til sine forgjengeres sorte hester og vogner tar Håvardsen oss også gjennom dødsritualenes stadier, fra aksept via syninger til gravferdens ende.
Boken handler dermed ikke bare om å miste noen, men også om bisettelser, om stell av de døde og det sorgbearbeidet selv en begravelsesagent må gjennom idet hans far blir syk og dør av kreft.
ISBN 978-82-03-45792-0
ISBN 978-82-03-45792-0