Tusen takk, Agathe, for at du presenterte meg for François.
M. P.
Takk til Nour Ghena for hjelp på kort varsel.
F. M.
Oversatt fra fransk av Stéphanie de Miranda, MNO
Det hemmelige kartet over Traktene
KAPITTEL 1
Glefsurt
Hver morgen, når sola står opp over Traktene, åpner trollmannen Oxalis den store trolldomsboka si, lukker øynene og velger en tilfeldig side.
– Usynlighetsbrygg, erklærer han den morgenen og banker tilfreds med pekefingeren på det gulnede papiret.
Så går han og vekker niesene sine, som fortsatt sover dypt.
– OPP OG STÅ! roper han idet han kommer brasende inn på rommet.
Medusa gjemmer seg under dyna, mens Amaranta gløtter på det ene øyet.
– Hvor mye er klokka? spør hun.
– På tide å dra ut på sanketur, sier Oxalis.
– Jeg vil sove, sutrer Medusa, som har tilbrakt halve natten med nesa i trolldomsbøkene sine.
For henne føles det helt grusomt å stå opp om morgenen.
– Hva skal vi sanke denne gangen? lurer Amaranta og gnir seg på nesetippen.
Hun er ikke så begeistret for at onkelen er en morgenfugl, men nysgjerrigheten seirer alltid.
– Glefsurtblader! utbryter trollmannen.
– Å nei, protesterer Medusa under dyna, – jeg hater glefsurt.
Jeg har allerede blitt bitt to ganger … Glefsurt er den verste sorten kjøttetende planter som finnes.
Blomstene er spesielt mannevonde og kan sluke bytter på størrelse med en stor rotte.
– I tillegg smaker de skikkelig ekkelt, grøsser Amaranta.
– Vi trenger også bregner, og bark fra en blåeik, tilføyer Oxalis.
Brått setter Medusa seg opp i senga og slenger av seg dyna.
– Glefsurt, bregne og blåeik … Et usynlighetsbrygg! Ikke sant, onkel Oxa? Vi skal lage usynlighetsbrygg!
Oxalis smiler stolt av de oppvakte niesene sine. De er dyktige og lærer så raskt at de allerede har mestret trolldom som få hekser og trollmenn på deres alder har rukket å beherske.
Om noen år vil Amaranta og Medusa bli de mektigste heksene
i Traktene, og kanskje til og med langt utenfor landegrensene.
Hvis alt går som det skal, tenker trollmannen.
For det hender at det stormfulle temperamentet til Medusa bekymrer ham. I all hemmelighet frykter Oxalis at hun en dag skal trekkes mot svart magi.
KAPITTEL 2
Julius
Den eneste måten å plukke glefsurtblader på uten å miste en finger er å snike seg innpå dem mens de sover. Amaranta lister seg lydløst nærmere planten og kutter noen blader av stilken med en sylskarp kniv. Hun går til verks med langsomme og nøyaktige bevegelser og unngår dermed å bli bitt.
Med ett rykker glefsurten til.
Blomsten knurrer, gnisser tenner … Ama blir stående stiv som en støtte.
Og så begynner hun å nynne lavt, veeeeeldig lavt. Melodien er en vuggevise som Oxalis pleide å synge da hun og Medusa var bitte små. Planten knurrer på nytt, åpner gapet og smeller tennene sammen to ganger – klakk! klakk! – før den umiddelbart sovner igjen og begynner å snorke.
Denne gangen var det på hengende håret …
– Huff! roper Medusa. – For en filleplante!
– HYSSSJ! sier Amaranta.
– Ikke hysj på meg! snerrer søsteren.
– Jeg hysjer på hvem jeg vil. Jeg er eldst, nemlig.
– Pfft, eldst og eldst … Du er bare førsteutkastet. Det er jeg som er mamma og pappas virkelige mesterverk, erter Medusa.
– Det der tar du tilbake med en gang! sier Amaranta og hytter med tryllestaven.
– Ellers? svarer Medusa og fisker sin egen stav opp av lommen.
Kranglingen vekker selvsagt glefsurtene. Mens søstrene ryker i tottene på hverandre, begynner flere titalls olme blomster å smelle med tennene rundt dem …
– Aii! Ævve! Nei slipp meg da, ekle kryp! lyder en stemme fra krattet.
Med ett dukker en skikkelse frem fra en busk, hoppende og hylende av smerte.
– Ikke rør deg! roper søstrene i kor og retter tryllestaven mot skikkelsen.
Gutten skvetter til og løfter en arm i været. I den andre knuger han en hvit and inntil seg. Medusa får øye på fire blodrøde merker på høyrehånden hans, som er typisk for glefsurt-bitt.
– Hvem er du? spør Amaranta.
– Jeg … Jeg heter Julius, stotrer gutten frem.
– Kvakk, sier anda.
– Og dette er Kringle, tilføyer Julius og stryker ham over hodet.
– Kvakk-kvakk! hilser Kringle.
Amaranta legger merke til den svære ryggsekken som Julius har på ryggen.
– Hvorfor lå du på lur i buskaset? Spionerte du på oss? spør hun.
– Svar da, kom igjen! forlanger Medusa.
– Jeg bare gikk meg en tur, sier Julius før han begynner å snufse og ynke seg.
– Det er ingen som bare tusler rundt her uten noen god grunn, sier Amaranta.
Alle vet hvor farlig Sirteskogen kan være. Du kan når som helst komme over et sultent troll, en tusseleir eller ganske enkelt en gjeng med røvere som vil loppe deg for alt du har.
– Hva har du oppi der? spør Medusa og peker på sekken til Julius med tryllestaven.
– Ingenting, svarer han.
Før han legger til:
– Mat, skitne sokker og litt lesestoff …
– Han snakker ikke sant, mumler Amaranta misfornøyd.
Helt siden hun ble født, har Ama hatt en helt særegen evne.
Det er nemlig umulig å lyve for henne. Problemet er at evnen også er en slags forbannelse, siden hun selv er helt ute av stand til å servere den minste lille hvite løgn.
– Du og anda di, dere blir med oss, sier Medusa bestemt. – La oss høre hva Oxalis har å si om saken …
