Adventnytt 2026 07/08

Er himmelen målet?

Når mennesket en gang blir frelst, blir skaperverket det også. Side 22

Våre tidlige pastorer

Historien om Karl Abrahamsens virke som redaktør, skolemann og pastor. Side 26

Adventnytt

Nr. 7/8-2026

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag

(e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Foto: Atle Haugen

Innhold

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. (Sal 23,1–3)

Stopp verden, jeg vil av!

Ok, men gjør det på Guds vis.

«Det er fæle tider», ville min mormor sagt om hun hadde levd i dag. Hun sa det ofte da hun levde også. Men nå er da alt enda verre enn på 70-tallet, er det ikke? At folk lengter bort og til noe bedre er det ikke noe å si på.

Som kristne er det Jesu gjenkomst vi venter skal ta oss bort fra denne verden med alle sine kriger, maktsyke gamle menn og kriminalitet over landegrensene. Samtidig glemmer jeg aldri en sabbatsmiddag hjemme da jeg var 7 år gammel. Vi hadde besøk av noen av de eldre i menigheten, og samtalen handlet om de fæle tidene. Det var 60-tall, og Vietnamkrigen, Den kalde krigen, atomtrusselen og kappløpet mot månen preget tiden og samtalen. Jeg satt i ovnskroken og lyttet med store ører til de voksnes samtale. Da smalt den eldste av dem til med følgende påstand: «Jeg er sikker på at Jesus kommer tilbake innen 10 år!» Ordene brant seg fast i meg, og jeg husket dem godt fremdeles i 1978 da jeg kunne konstatere at han hadde tatt feil. Slike forventninger og spådommer har fulgt oss kristne siden Jesu himmelfart. Både Paulus og Peter trodde det skulle skje «snart». Men vi venter fortsatt. Nå er det ikke lenger bare vi som venter. I dag er det mange andre som også snakker om endetid og slutten på det hele. Elon Musk forbereder seg til å flytte til Mars når alt går ad undas her. Mens Miljøpartiet de grønne jobber hardt for å redde det som ennå reddes kan. Enten vi ser mot enden på det hele, eller det bare er hverdagens mas og utfordringer som vokser på oss, er lengselen etter noe bedre sterk hos de fleste. Det får oss til å gjøre mange krumspring. Rolv Wesenlund oppsummerte det treffende i sin memoarbok Dett var dett:

«En gang imellom er det nødvendig å mumle: stopp verden, jeg vil av!! Vi prøver alle disse avhopp med så mange hjelpemidler: alle våre hytter i naturen, reiser, stimulerende gifter på søk etter den stille, inderlig lykke. Så fristes vi til å snu hodet og kikke rundt

hjørnet igjen, og så er vi der vi flyktet fra med karriere, rentenivåer, intriger, baktale og ondskapen vår.»

Ja, vi gjør mye rart for å hoppe av. Og slett ikke alt er godt for oss. Sluttpoenget til Wesenlund treffer også hardt: Vi bidrar i stor grad selv til mye av det som plager oss og verden.

Slik var det fra begynnelsen også. Ikke Guds begynnelse, riktig nok. Resultatet av den var «overmåte god» sto det i 1978 oversettelsen av Bibelen. Men så kom slangen, Eva og eplet – eller frukten, for dem som liker det pinlig nøyaktig. Siden den gang har hverdagen og livet vært et strev. Gud forutså det og sa det ville bli slik.

TID

Men han lot det ikke være med det. Allerede før slangen og frukten hadde han sørget for en mulighet til hverdagsflukt. Ja, han beordret det til og med etter hvert da han ga Moses steintavlene med loven på: «Husk sabbatsdagen og hold den hellig.»

Seks dager skal vi arbeide, men den 7. dag skal vi «hoppe av verden»! Og ikke bare vi. Alt vi rår over: De som tjener oss, redskapene vi bruker, traktoren og mobiltelefonen og dyrene med, om vi har noen. Alt i Guds verden trenger hvile. Sabbaten er som en boble i tiden. En pause for å finne tilbake til seg selv og til Gud. Så Gud beordrer oss faktisk til å stoppe verden i den grad vi makter det i den tiden og det samfunnet vi er en del av. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det.

STED

Pinsen minner oss på at vi har fått et sted å rømme til også. Menigheten er også ment å være en slik «boble» i hverdagen. Et sted å høre til. Det står om den første menighet at • De fulgte apostlenes lære = de trodde på noe. De trodde på Jesus.

• De holdt seg til fellesskapet, de delte liv sammen.

• De brøt brødet sammen = de feiret nattverd og gudstjeneste.

• Og de ba, sammen og privat. De hadde et personlig andaktsliv.

Både sabbaten og menigheten er derfor gudgitt tid og sted til å hoppe av karusellen og få tilbake balansen i livet.

ENDETIDEN

Men så var det endetiden, da. Peter skrev følgende: «Slutten på alle ting er nær…» Han tok altså feil han også, med i alle fall 2000 år. Men han stoppet ikke der. For han fortsetter hva endetiden bør være fylt med:

«…Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,7–10).

Det er ikke sindighet som preger alle endetidsforkynnere, verken de kristne eller de sekulære. Heller ikke omtanke for fellesskapet eller nåde i møte med feilende medmennesker. Men i sitt budskap til folk i endetiden, nøder Peter oss altså til å holde fast på de to fluktmulighetene Gud ga oss i sabbaten og menigheten, og bruker vi våre talenter og vår tid på disse to, gir det oss muligheter til å finne balanse i livet. Både for oss selv og for andre. Det er viktigere enn å spekulere på når enden kommer.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

JULI

Aktivitetskalender

30. juni–5. Levende vann sommerleir 6.–12. Sommerstevnet Nissedal 19.–26. Speiderleir

AUGUST

4.–8. Youth Congress – Valencia, Spania

10. Kursdag for nyansatte på Adventistskolene 10.–14. Arendalsuka 14.–16. Åpningshelg TVS 22.–26. sept. Hjelpeaksjon kjernetid

SEPTEMBER

11. – 13. Relation – tenåringer

13. DNU-styremøte 19. TVS Jubileumshelg

21. – 25. Absolutt 9ende

24. – 27. Masterguide Camp – TED

Menighetskalender

Helsespalten

Den viktigste faktoren for et langt og godt liv

Et av mine beste sabbatsminner fra tidlig barndom er «åpent hus». Familien min var med i Hjertegodstiftelsen i Skotselv, og åpent hus fungerte som pot luck hjemme hos en familie etter kirka. Alle var invitert, og det gikk på rundgang hvem som var vert. Det jeg husker mest er stemningen. Det var masse folk, masse hygge og godt fellesskap.

JULI

Sommerens stevner

11. Kollekt: Verdensmisjonen (E)

AUGUST

8. Kollekt: Unionens evangelisering (C)

8. End It Now dag – mot vold og overgrep

15. Fokus på studenter

22. Hjelpeaksjonen begynner i Norge

29. Helse- og miljødag

29. Kollekt: Helse- og miljøarbeidet (C)

SEPTEMBER

12. Kollekt: Verdensmisjonen (E)

19. Barne- og ungdomsdag

26. NBI dag

26. Kollekt: Norsk Bibelinsfituft (C)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: GC

Vi kan merke at gode sosiale relasjoner gjør oss godt. «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på kroppen», står det i Ordspråkene 17, 22. Og her støttes Bibelen av forskning. Lege Maja Eilertsen hadde foredrag med tema «Sosial tilhørighet og helse» på SAHAs helsekongress i mars. Hun viste til at personer med sterke sosiale relasjoner har 50 % lavere risiko for å dø for tidlig enn personer med svakere sosiale bånd. Disse funnene var revolusjonerende da de kom i 2010, men forskningen er solid. Funnene støttes også av Harward Study of Adult Development, som viser at gode relasjoner er avgjørende for lykke, god helse og lang levealder.

Eilertsen snakket om en rekke positive helseeffekter av positive følelser, som bedre immunfunksjon, raskere sårheling, lavere nivåer av stresshormoner og positive effekter på hjerteog karsystemet. Positive følelser påvirker også våre sosiale, psykologiske, intellektuelle og fysiske ressurser. Det viser seg at de som har det bra, også tar bedre valg for egen helse, forklarte Eilertsen. Slik får positive følelser en dobbel effekt.

Hun trakk fram De blå sonene, hvor naturlig bevegelse, å ha en mening i livet og et plantebasert kosthold med mye belgfrukter er viktige kjennetegn. Men det viktigste funnet for god helse og lang levealder i De blå sonene er sosial tilhørighet, det å være del av et fellesskap.

Apostenes gjerninger 2, 42-47 forteller om fellesskapet blant de første kristne. De holdt sammen og delte det de hadde med dem som trengte det. «Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.»

Hvordan kan vi styrke menighetsfellesskapene våre til å fremme sosial tilhørighet og god helse? Og slik at andre kan trekkes mot og trives i fellesskapet vårt?

Linn Helene Stølen, avdelingsleder Helse- og miljøavdelingen

Tauet som ikke holder oss lenger

Det er nye tider. Vi må benytte muligheten nå som den er her.

Av Reimar Vetne

En gammel historie forteller om elefanter som når de er små, blir bundet til et tre med et tau de ikke klarer å rive seg løs fra. Etter mange mislykkede forsøk slutter de å prøve. Og når de blir voksne og sterke nok til å bryte seg fri, står de fortsatt i ro. De tror tauet holder dem fast.

Jeg tror det i en viss grad beskriver vår holdning til utadrettet evangelisering i adventist-Europa. Gjennom mange år har vi opplevd at det er vanskelig å nå ut med vår tro til venner og bekjente. Vi har sittet på generalforsamling etter generalforsamling og hørt rapporter om nedgang i medlemstallet. Pastorer og menigheter har etter skuffende erfaringer fått inntrykk av at «offentlige møteserier, det funker ikke lenger.»

Samtidig hører vi historier om stor vekst i andre deler av verden, og tenker at evangelisering sikkert er mulig andre steder, men ikke her hjemme.

Og ja, det er forskjell på hvor mottakelige folk er i ulike misjonsmarker. Da jeg var teologilærer i Mexico i forrige tiår, dro alle teologistudenter og lærere ut én uke hvert semester og holdt offentlige møteserier rundt om i landet. Nesten alle kom hjem med fortellinger om en eller flere døpte- etter bare én uke i feltet. Sånt er motiverende for unge pastorer. Det gjør noe med troen på hva som er mulig, med begeistringen og med innsatsen. Man jobber hardere når man ser umiddelbare resultater.

Her i Europa har vi et vanskeligere utgangspunkt. Vi er satt til å misjonere for Gud i en del av verden hvor folk er mer skeptiske og sekulære, hvor det tar lengre tid å hjelpe folk til å få tillit til Bibelen og til å overgi seg til Gud — for ikke å snakke om den omfattende forståelsen av Bibelen vi adventister gjerne vil se før folk blir døpt og lagt til menigheten.

Evangelisering i Norge er ikke for de utålmodige og pysete. Det krever

pågangsmot, mye bønn, langvarig innsats, ekte omsorg for mennesker og en smittende begeistring for vår frelser.

Men jeg lurer på om vi er over en kneik.

Jeg har et sterkt inntrykk av at mennesker i Norge er blitt mer mottakelige og åpne enn de var for bare noen få år siden. Når jeg snakker med pastorkolleger, hører jeg jevnlig om flere bibelstudier og dåpsklasser med interesserte enn tidligere. På Fredheim ser de en større interesse for bibel og bønn blant gjestene enn før. I Larvik og Sandefjord har vi kjørt offentlige møteserier de siste to årene med langt flere ikke-SDA-kontakter enn jeg trodde var mulig å samle — gjennom annonsering på sosiale medier og medlemmer som inviterer venner.

Er dette bare et blaff? En tilfeldig oppblomstring av interesse som vil dø bort igjen? Det er ikke godt å si. Men her er noe som ikke er et blaff: Adventistkirken i Norge har nå vokst tre år på rad.

La meg skrive det en gang til. Etter tiår etter tiår med nedgang i medlemstallet, hvor vi hvert år har begravd flere enn vi har døpt, har vi vokst tre år på rad!

Victor Marley har forklart det slik: «Vi takker Gud for at han har velsignet menigheten i Norge. Dette er resultatet av et langsiktig og systematisk arbeid i våre lokale menigheter, utført av både medlemmer og pastorer. Vi ser at evangelisering fortsatt bærer frukt, og at ungdomsarbeidet vårt holder svært høy kvalitet. Samtidig har mange av våre medlemmer vist stor omsorg ved å ta imot mennesker fra andre land som Gud har ledet til oss »

Tre faktorer står bak veksten. Flere ungdommer enn tidligere gir sine liv til Jesus og blir døpt og lagt til menigheten. Nye landsmenn kommer til Norge, mennesker som allerede er adventister og velger å bli med i menighetsfellesskapet her. Og systematisk utadrettet evangeliserende aktiviteter i mange menigheter bærer frukt.

Så gratulerer, adventist-Norge. Tre år på rad.

Kanskje er det på tide å revidere vår oppfatning om at vi, som elefantungen, fortsatt er bundet fast til treet.

Kanskje er evangelisering langt enklere enn vi tror. Kanskje er våre venner, naboer og Facebook-kontakter langt mer åpne for evangeliet om Jesus Kristus enn vi har turt å håpe på. Kanskje er tauet som har bundet oss til treet — og lagt en demper på våre aktiviteter — ikke så sterkt lenger.

Hva om vi alle, i arbeidssesongen som står foran oss, later som om folk har lyst til å komme til alle bibelstudiegrupper vi setter i gang, at folk blir glade for bøker vi gir bort på torget, at kontakter vil komme til alle kokekurs, seminarer og offentlige møteserier vi planlegger? Hva om vi tør snakke litt mer åpent om tro med våre kollegaer og venner som sliter med livet?

I starten må vi kanskje late som om vi er litt mer selvsikre enn vi egentlig er – for å overdøve alle årene med erfaring som forteller oss at tauet holder oss tilbake. Vi må planlegge i tro og forvente at folk er åpne og interesserte. For fortidens respons er ikke nødvendigvis dagens respons.

Det er nye tider. Vi må benytte muligheten nå som den er her. For Gud lengter etter et forhold til så mange av sine barn som mulig. Og nå begynner mange av barna å savne Pappa også.

«På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse» (Lukas 15,7).

Selvmordsforebyggende seminar i Fredrikstad

Av Arve Dyresen

Torsdag, den 7. mai arrangerte vi i arbeidsgruppen til Håp i Mørket (HIM), sammen med Dialogforum Østfold (DFØ) og Den Norske Kirke, et selvmordsforebyggende seminar. Målgruppen var frivillige og ansatte i forskjellige trossamfunn. HIM er en gruppe som ble startet av Paul Stronegger i Fredrikstad menighet i 2018. Gruppen, sammensatt med bakgrunn i forskjellige trossamfunn, arbeider som en ressurs for frivillige og ansatte i trossamfunn for å nå ut til selvmordstruede mennesker.

Dagen i forveien var det en helsides artikkel i avisen Fredrikstad Blad om seminaret som ble holdt i Adventistkirken.

Kim Daniel Jonasson som er foredragsholder og sosial entreprenør, har gjennom mange år vært en tydelig stemme i arbeidet med psykisk helse og selvmordsforebygging i Norge. Bl.a. samarbeidet han med prinsesse Maud Angelica etter at faren hennes, Ari Behn, tok livet sitt.

Kim Daniel har med seg en livshistorie preget av en oppvekst med vold, rus og mobbing – og en lang kamp for å finne fotfeste i livet. Likevel er det nettopp denne reisen som i dag har blitt hans drivkraft. Gang på gang har han erfart hvordan lys kan finne vei, selv i de mørkeste periodene, og hvordan motgang kan snus til styrke, retning og mening.

På en sommerleir, organisert av Kirkens Bymisjon, opplevde han for første gang å bli sett, hørt og møtt. Dette fikk ham etter hvert bort fra å ville ta sitt eget liv. Han minnet oss om at åpenhet skaper nærhet og muligheten til å forandre liv.

Et gjennomgående bilde i formidlingen hans, er kunsten å reparere det som er ødelagt med gull. Ikke for å skjule bruddene, men for å vise at det som føles sårt i oss, kan repareres til å bli noe som bærer både styrke, erfaring og verdi.

Foredraget denne kvelden handlet nettopp om dette: Når mørket møter varme. Om menneskemøter, om håp og om hvordan

Treningsgruppa feirer 10 år

Av Arve Dyresen

Det hele begynte høsten 2015. Vi hadde et mini-helseseminar i Adventistkirken i Fredrikstad hvor jeg holdt et par foredrag om trening og fysisk aktivitet. Et av foredragene var om fordelene ved å trene med høy intensitet. Tre dager senere var alle som var til stede på foredraget, invitert ut til en bakke ved starten på Fredrikstadmarka for i praksis å lære hvordan man på en riktig og god måte gjennomfører en slik trening. 25-30 personer møtte opp. Noen ble så begeistret for dette at de spurte om vi ikke kunne trene sammen på denne måten regelmessig. Og slik ble det.

Siden den gangen har vi vært en gruppe på 12-15 personer som har trent sammen annenhver uke, så sant vær og føreforhold har tillat det. Vi har også oppmuntrer hverandre, delt erfaringer og treningstips og delt ny forskning innenfor dette med å trene med høy intensitet. Og ikke minst, vi har også hatt sosiale utflukter og samlinger. Alt fra tur til Skihytta i Fredrikstad, tur til en gapahuk medbragt noe godt å spise og drikke, kaféturer og en dagstur til

Fra venstre sitter Tarek Alsagoff daglig leder i Dialogforum Østfold, Kim Daniel Jonassen og Paul Stronegger leder av Håp i Mørket.

vi, gjennom det vi deler med hverandre, kan være med på å gjøre en forskjell.

Etter foredraget laget vi en halvsirkel for publikum. Kim Daniel, Tariq Alsagoff, daglig leder i DFØ, og Paul Stronegger, leder i HIM, startet dialogen. Det var tydelig interesse og engasjement fra de tilstedeværende. Det ga oppmuntring til å utvide samarbeid med andre aktører innen selvmordsforebyggende arbeid. Helsepersonell alene kan ikke gjøre denne oppgaven. Derfor er trossamfunn og deres enorme nettverk en predestinert arena for at fortvilte mennesker blir iakttatt, sett og hørt.

Det var ikke tilfeldig at vi valgte mai måned for å gjennomføre seminaret. I mai måned tar flest mennesker livet sitt i Norge. Når de fleste koser seg og gleder seg over våren, faller noen utenfor med fortvilelse over eget liv.

Til slutt vil jeg sitere sjømannskirken: «Husk – du trenger ikke ha alle svarene. Å lytte og bry seg kan være det viktigste.»

Hornborgasjøen i Sverige for å se tranene danse. Vi har også invitert gruppa hjem til adventslunsj i starten på desember. Det er blitt knyttet mange gode vennskapsbånd i løpet av disse årene.

Vi fikk ikke feiret vårt 10-års jubileum i fjor høst, men 3. mai i år ble det feiring.. Fem deltagere hadde dessverre ikke mulighet for å være til stede da vi spiste en nydelig middagsbuffet sammen på det vegetariske spisestedet Cuisine Estelle, like ved Trømborg kirke. Vi takket hverandre for 10 flotte år og gleder oss alle til fortsettelsen.

Dåp i Hønefoss – ny gruppe i Gol

Den 25. april ble Elina Nyirarukundo døpt i Hønefoss menighet. Elina er opprinnelig fra Kongo og har også bodd i Rwanda, hvor hun først kom i kontakt med Adventistkirken. Etter at hun kom til Norge og bosatte seg på Gol, møtte hun Johanna Hjort, som ble døpt i Hønefoss for fem år siden.

Johanna har lenge hatt et ønske om å starte en gruppe på Gol, der hvor hun bor, og i løpet av det siste månedene har dette blitt en virkelighet. Gjennom kontakten med Joanna begynte Elina å delta i samlingene, og hun er nå en del av det nye fellesskapet.

Dåpen til Elina ble derfor ekstra spesiell – ikke bare som en personlig trosbekjennelse, men også som den første dåpen med tilknytning til den nye gruppen på Gol. Gruppen samles lokalt på et bedehus en gang måneden, men er knyttet til Hønefoss menighet. Vi er takknemlige for å se hvordan Gud leder og åpner nye dører for evangeliet i Hallingdal.

Dåp i Sortland menighet

Av Aldo Ziko

Den 16. mai 2026 samlet rundt 40 personer seg til en gledelig dåpsgudstjeneste, der David Ludvigsen offentlig viet sitt liv til Jesus gjennom dåpen.

Familie, venner, menighetsmedlemmer og gjester kom sammen til en velsignet sabbat fylt av lovsang, sang, bibellesning, bønn og fellesskap. Dagens budskap var basert på Jesu invitasjon: «Følg meg» (Matt 4,19).

En varm og fredfull atmosfære preget hele gudstjenesten, og det var stor glede da David tok dette viktige skrittet i troen. Etter dåpsgudstjenesten delte alle et fellesskapsmåltid sammen, hvor de nøt meningsfulle samtaler, oppmuntring og feiring.

Dagen var en spesiell påminnelse om Guds ledelse og gleden ved å følge Kristus.

Dåpssabbat i Stavanger

Av Trond Ommundsen

Det ble en vakker høytidssabbat i Adventistkirken i Stavanger da tre mennesker valgte å følge Jesus i dåp. Temaet for gudstjenesten var «En helhetlig dåp» og pastor Arne Bredesen talte om hva det betyr å bli døpt med vann, med Ånd og med ild.

Gjennom talen ble vi minnet om at dåpen ikke bare er en ytre handling, men også et personlig ja til Jesus. Vannet som peker til omvendelse og bekjennelse; ønsket om å la et liv dø og stå opp til et nytt. Ånden peker på Guds nærvær og kraft i hverdagen. Ilden minner oss om at Gud ønsker å rense, fornye og tenne våre hjerter for ham. Samtidig er det flere dimensjoner rundt dette, og disse tre finner ikke alle nødvendigvis sted på samme sted og samme tid eller på samme måte. Guds vilje er å gjenopprette forholdet til Ham, til oss selv og hverandre.

Før dåpen delte hver av de tre dåpskandidatene noen ord om hva Jesus, Bibelen og menigheten betyr for dem. Det gjorde inntrykk å høre deres personlige vitnesbyrd, med bakgrunner og oppvekst så forskjellig fra det vi kan være vant til, og dermed en påminner om at vi ikke må ta hverandre og det vi har for gitt.

Etter dåpsgudstjenesten fortsatte fellesskapet rundt bordene, der det ble servert kirkelunsj. Samtaler, smil og god mat satte en fin ramme rundt dagen.

Vi takker Gud for disse som offentlig har valgt å følge Jesus, og ber om hans velsignelse over veien videre.

Nye medlemmer i Bergen Adventistkirke

Verdiene til Bergen Adventistkirke er «vokse-tjene-elske». Disse ordene har i flere år vært en del av menighetens identitet. De minner oss om hvem vi ønsker å være: en menighet der mennesker får vokse i troen, finne sin plass i tjeneste og erfare Guds kjærlighet gjennom et varmt og levende menighetsfellesskap.

I det siste halvåret har vi hatt mange gode anledninger til å feire i Bergen, og en av grunnene til dette er at vi har fått 11 helt nye medlemmer i vår menighet: Liisa, Lisett, Evelin, Tom Erik, Espen, Hosea, Isaiah, Aleksander, Johanes, Anja og Eirik. Bak hver dåp og hvert nytt medlem ligger det en spennende reise sammen

med Gud! Hvert enkelt menneske som blir en del av menigheten, gir oss nye fortellinger om Hans makt og minner oss om at Gud fortsatt arbeider, kaller sterkt på mennesker og fortsetter å bygge sin menighet.

Takknemligheten for dem som har blitt en del av Bergen adventistmenighet, gir oss også fornyet visjon for dem vi ennå ikke har nådd. Vi ønsker å være en menighet med åpne dører, åpne hjerter og et levende ønske om at flere skal bli kjent med Jesus.

Vi ber om at Gud vil lede oss videre, til velsignelse for Bergen by og for Guds rike!

Arne-Kristian Andersen, pastor

Hurra for 17. mai og Møllebakken skole!

Av Maria Sjursen

Nybygg på TBUS

Av Kjersti Giesebrecht

I år markerte Møllebakken skole sitt 75-årsjubileum med en ekstra stor innsats i flaggtoget i Bergen sentrum. Elever og lærere stilte med en jubileumsfane, sidebannere, koreografi, heiarop og en kongelig, rullende installasjon som skapte stor begeistring langs hele ruten.

Til tross for ekte Bergensvær med styrtregn underveis, holdt både elever og ansatte humøret oppe. Gatene var fylt med sang, jubel, vaiende flagg og store smil.

Etter toget kom den store overraskelsen: Møllebakken skole ble kåret til beste innslag i flaggtoget!

I begrunnelsen fra 17. mai-kommiteen sto det:

«Vinneren utmerker seg med stor deltakelse – de aller fleste med veivende flagg, sang, flotte faner, smil og latter. En kongelig, rullende installasjon fikk i tillegg mange til å trekke på smilebåndet. En virkelig imponerende innsats fra en barne- og ungdomsskole.»

Vi er utrolig stolte av alle elever og ansatte som bidro til å gjøre denne dagen så minnerik. Tusen takk til alle som deltok!

Hvis du går noen hundre meter sørøstover fra Tyrifjord videregående skole, vil du snart se skolebyggene til Tyrifjord barne- og ungdomsskole, TBUS, oppi skogkanten. Skolen har vokst kraftig de siste årene og har nå 76 elever inneværende skoleår, det høyeste elevtallet noensinne. Behovet for flere og større klasserom, grupperom og ikke minst egen gymsal, har vært påtrengende i flere år ettersom elevgruppen har vokst, og leieforholdet for bruk av gymsal på TVS ikke lenger har vært tilstrekkelig. På et personalmøte for noen år tilbake ble drømmen om et nybygg med stor gymsal og nye klasserom framsatt, og siden den gang har det, tross noen forsinkelser og hindringer underveis, gått fortere enn man kunne ha håpet på. Byggingen startet i november 2024, og snart reiste det seg et stort og moderne bygg på den tidligere fotballbanen opp mot skogen. Nybygget skulle egentlig vært ferdig til skolestart 2025-2026. Men både lærere og elever måtte smøre seg med tålmodighet utover høsten ettersom stadig nye ting måtte på plass før overtakelse. Men den som venter på noe godt, venter som kjent, ikke forgjeves, og endelig, i januar 2026, kunne skolen ta i bruk hele 750 splitter nye kvadratmeter.

Nå har nybygget vært i bruk nesten et halvt år, og elevene er begeistret over den nye, store gymsalen som brukes flittig, tidlig og sent. I tillegg har skolen fått to nye klasserom og et grupperom, og her holder nå niende og tiende trinn til. Ansatte og elever ved TBUS retter en stor takk til alle som har bidratt til at drømmen om et nybygg faktisk ble en realitet!

Når troen blir satt på prøve

Av Silja Leknes

Hva skjer med troen når livet plutselig rakner?

I en sterk og ærlig episode av Bibelen bok for bok deler Sandra og Adrian historien om datteren Evelyn, som tilbrakte sine første måneder mellom sykehussenger, operasjoner og usikkerhet. De forteller om frykt, bønn, håp og følelsen av å miste kontrollen, men også om hvordan Gud møtte dem midt i kaoset.

Samtalen er ikke polert eller enkel. Den handler om virkeligheten. Om spørsmål mange kjenner på, men kanskje ikke tør å si høyt:

Hvor er Gud når livet gjør vondt?

Hvordan holder man fast på tro når følelsene sier noe annet?

Kan Gud fortsatt være god når man går gjennom mørke perioder?

Midt i smerten peker Sandra og Adrian på noe viktig: Tro bygges ikke bare for de gode dagene. Et forhold til Gud utvikles over tid, gjennom Bibelen, bønn og erfaringer med ham. Når stormene kommer, er det avgjørende å kjenne hvem Gud er. Bibelen beskriver tro som noe levende, noe som vokser og modnes. Ikke en

perfekt fasade, men en relasjon. Derfor ønsker serien Bibelen bok for bok og YouTube-kanalen Hvem er Gud? å hjelpe mennesker til å bli bedre kjent med Gud slik han faktisk er, ikke bare slik mange forestiller seg ham.

Vi tror at et sant bilde av Gud kan gi håp, trygghet og styrke når livet blir vanskelig.

Kanskje er dette tiden for å åpne Bibelen igjen. Ikke bare for å finne svar, men for å bli kjent med Gud. For når utfordringene kommer, betyr det mye å ha et håp å holde fast i.

Se episoden på YouTube: bit.ly/4daIIfB

Abonner på kanalen Hvem er Gud? for flere ærlige samtaler om tro, Bibelen og livet i virkeligheten.

Fra rus, hjemløshet og fortvilelse til tro, fellesskap og et nytt liv

Av Dick Duerksen

DA ALT RASTE SAMMEN

Løftet opp av gjørma

En iskald vinternatt i 2017 falt Jenni på kne i snøen og ropte til Gud om hjelp. Det ble vendepunktet. I dag er hun en aktiv del av menighetens omsorgsarbeid i Port Angeles i USA – og bruker sin egen historie til å gi håp til andre.

Bilen betydde alt for Jenni. Da den ble stjålet, mistet hun ikke bare et kjøretøy, men også det siste holdepunktet i livet. Nå sto hun uten hjem, uten trygghet og uten noen klar vei videre.

Det var i kaoset etter biltyveriet hun møtte Connie første gang, på parkeringsplassen utenfor Frelsesarmeen.

– Hun fant meg mens jeg jaget tyven rundt på parkeringsplassen, forteller Jenni. – Jeg ropte og var rasende, mens Connie prøvde å få meg til å stoppe.

Connie gjorde mer enn å roe henne ned. Hun lyttet. Hun viste forståelse. Og hun lot ikke møtet bli med det ene øyeblikket.

En uke senere kom Jenni tilbake. Denne gangen presenterte hun seg ordentlig og fortalte Connie historien om livet sitt. Connie møtte henne med varme, omsorg og bønn.

LIVET PÅ GATA

Jenni beskriver årene som hjemløs som tunge og fastlåste.

– Når du lever ute lenge nok, knytter du deg til menneskene rundt deg. Vi holdt hverandre varme, trygge og mette – men også fanget i rusen, sier hun.

Hun begynte etter hvert å komme fast til matutdelingen, der hun hjalp til med servering og praktiske oppgaver. Håpet var der, men veien ut av rusen virket fortsatt lang.

ROPET I SNØEN

Vinteren 2017 ble avgjørende.

Jenni forsøkte å slutte med rusmidler, men klarte det ikke. En natt lå hun i et telt som ikke var et bra sted i vinterkulda. Snøen lavet ned, vannet trengte inn, og alt hun eide, var vått og iskaldt.

– Jeg hadde vondt, frøs og var helt utslitt. Til slutt stormet jeg ut av teltet, falt på kne i snøen og ropte til Gud: «Alt jeg vil, er å bli varm, bli fri og få familien min tilbake!»

Hun bestemte seg for å dra til sykehuset for avrusning. På veien hoppet sykkelkjeden av. Mens hun sto der klokken tre om natten, kom en politibetjent bort.

Betjenten kjente henne igjen fra tidligere møter. Men denne gangen var tonen annerledes. Hun hjalp Jenni med sykkelen og stilte et enkelt spørsmål:

– Hva skal du gjøre etter avrusningen?

Det hadde Jenni ikke noe svar på.

Da foreslo betjenten noe uventet: at Jenni kunne bli med til arresten, få noen dager med varme, ro og en mulighet til å komme inn i et opplegg som faktisk kunne hjelpe henne videre.

For Jenni ble det starten på noe nytt.

«HISTORIEN DIN STÅR I BIBELEN»

I fengselet kom en kvinne bort til henne med en lommebibel og sa at Jenni kunne finne sin egen historie der. Jenni trodde henne ikke. Men kvinnen leste fra Salme 69:

«Frels meg, Gud!

Vannet har nådd meg til halsen.

Jeg synker i bunnløs gjørme … Dra meg opp av gjørma» (Sal 69,2–3.15).

Ordene traff henne dypt. I løpet av dagene i fengsel, lærte hun salmen utenat. Etter løslatelsen begynte hun i behandling, og hun tok på nytt kontakt med Connie og miljøet rundt matutdelingen.

– Det var ikke nok bare å bli rusfri. Jeg måtte også lære å sette grenser og velge et nytt liv. Der betydde Connie veldig mye for meg, sier Jenni.

ET VITNESBYRD PÅ GATEHJØRNET

På den 30. dagen som rusfri, laget Jenni et skilt av en gammel pappbit. Med store bokstaver skrev hun:

JEG HAR VÆRT RUSFRI I 30 DAGER!

Så stilte hun seg på et travelt gatehjørne i Port Angeles og holdt skiltet opp for alle som kjørte forbi. Dagen etter gjorde hun det igjen. Og dagen etter der. Slik fortsatte hun helt til dag 77.

Responsen lot ikke vente på seg. Folk tutet, vinket, stoppet opp og gratulerte henne. En politibetjent ga henne til og med en svart tusj, slik at budskapet skulle bli enda tydeligere.

– Folk trengte å se at forandring er mulig, sier Jenni. – Jeg sto ikke der for å få penger. Jeg sto der for å dele håp.

ET NYTT LIV I TJENESTE

I dag er Jenni en aktiv del av menighetens utadrettede arbeid i Port Angeles, Washington. Sammen med andre frivillige er hun med på å møte mennesker som strever med rus, fattigdom og ensomhet. Hun og ektemannen ble døpt 7. juni 2025. Connie er nå gått bort, men avtrykket hennes lever videre.

Det som begynte med et møte på en parkeringsplass, ble til et vennskap som fikk stor betydning. Og det som en gang var en historie om tap og fortvilelse, er i dag blitt et vitnesbyrd om hva kjærlighet, tro og medmenneskelighet kan bety.

Dick Duerksen er en pastor som kaller seg «fortellingsfanger» og er viden kjent for sine fortellinger. Denne er hentet fra Adventist Review og er oversatt og bearbeidet ved hjelp av KI.

Muligheter som får vokse

Kunnskap bygger samfunn

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen

Foto: ADRA | Frank Spangler, Gry A. Haugen

ADRA styrker

innsatsen mot ebola i Afrika

Ebolautbruddet i DR Kongo og Uganda skaper frykt i lokalsamfunn som allerede er preget av svake helsesystemer.

ADRA arbeider for å hindre smittespredning gjennom informasjon, hygienepakker, støtte til helsearbeidere og etablering av håndvaskstasjoner.

ADRA i Libanon

Den humanitære situasjonen i Libanon er svært alvorlig. ADRA deler ut mat, hygiene- og verdighetspakker til bl.a. mennesker i kollektive tilfluktsrom.

ADRA jobber også langsiktig for å nå mennesker i en krevende og uforutsigbar situasjon.

Kunnskap bygger samfunn og gir nye muligheter i Etiopia

Hva skjer når unge mennesker får lære ferdigheter som virkelig trengs i samfunnet rundt dem? På en av yrkesskolene ADRA samarbeider med i Etiopia ser vi noe av svaret: solenergi, matproduksjon og nye arbeidsmuligheter. Her får Mindesil en ny start og mulighet til å bygge en framtid for seg selv og andre.

Midt i det tørre landskapet står en skole som lenge ikke ble sett på som særlig attraktiv. I dag er den noe helt annet. Nye klasserom, datamaskiner og solcelleanlegg på takene har gjort skolen attraktiv. Her lærer ungdom og voksne å bygge en

framtid med egen innsats og egne hender.

«13 MÅNEDER MED SOL»

Mindesil står foran klassen og forklarer hvordan man installerer solcellepaneler. Han er en av studentene som har valgt å

Mindesil (i rød skjorte) lærer å installere, vedlikeholde og reparere solcelleanlegg.

ADRA Norges nødhjelpsfond gjør det mulig å handle raskt når katastrofer rammer. Du kan alltid støtte pågående katastrofearbeid her: gi.adranorge.no/nødhjelpsfond eller Vipps 19543 og skriv formålet i merkefeltet.

Mindesil tenker på hvor mye strøm og lys vil bety for barna i avsides landsbyer.

lære seg et fag som det virkelig er behov for i Etiopia.

«Vi har 13 måneder med sol i året. Det er klart vi må bruke solenergi!» sier han og smiler. Veien hit har ikke vært enkel. Mindesil begynte på universitetet og studerte økonomi, men fikk aldri jobb. Etter en periode uten arbeid valgte han å begynne på nytt, denne gangen på yrkesskolen.

I dag lærer han å installere, vedlikeholde og reparere solcelleanlegg. Drømmen er å jobbe ute på landsbygda og gi mennesker strøm slik at barna kan lese om kvelden.

Mindesil ser for seg barn som kan lese leksene sine etter solnedgang og familier som får en litt enklere hverdag. «Før brukte de bare ild som lys, og det blir tidlig mørkt,» forklarer han.

På en yrkesskole langt sør for hovedstaden

Addis Abeba lærer ungdom og voksne hvordan de kan bruke sollys til å skape arbeid, inntekt og en bedre framtid.

Arbeidet på denne yrkesskolen gir unge mennesker kunnskap som vil gi utvikling. Skolen tilbyr undervisning i blant annet:

• solenergi og tekniske fag

• landbruk og klimatilpasset dyrking

• entreprenørskap og inntektsgenererende aktiviteter

Her er det virkelig snakk om å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv! Mange av studentene starter egne små bedrifter.

På uteområdet dyrkes grønnsaker. Gjennom investering i vannforsyning og brønner henter de vann fra 28 meters dyp.

2 refleksjoner – 2 handlinger

• Hva berører deg i historien om Mindesil?

• På hvilke måter blir vi utfordret i hans historie?

• Meld deg som frivillig for Hjelpeaksjonen i ditt distrikt.

• Snakk med venner og kjente for å bidra til oppmerksomhet rundt ADRAs sak.

Etiopia i dag

– Ca. 132 millioner innbyggere

– Rundt 13 millioner barn utenfor skolen

– 65 % mangler grunnleggende tjenester som utdanning og helsetjenester

– Etiopia er et lavinntektsland til tross for høy økonomisk vekst de siste årene

13 måneder med solskinn?

Etiopia bruker en egen kalender med 13 måneder i året. De går tolv måneder på 30 dager, og en ekstra, kort måned på fem–seks dager til slutt.

Sammen med mye sol store deler av året har det gitt opphav til uttrykket: et land med ekstra tid og mye lys.

Hjelp oss å hjelpe mange flere!

HJELPEAKSJON 2026 handler om å gi mennesker verktøy til å klare seg selv i livet. Når ungdom får utdanning som faktisk leder til arbeid, påvirkes familier og lokalsamfunn.

SLIK BLIR DU MED:

Gi en gave til Hjelpeaksjonen og vær bøssebærer! Får du flere med deg?

Vipps: #3030 eller til lokalt ADRA-nummer (søk navn på menighet + ADRA) Aksjonskonto: 3000.30.31000

Utdanning er en av de mest effektive måtene å bekjempe fattigdom på. Din støtte gir flere ungdommer muligheten til å lære, arbeide og bygge sin egen framtid.

Hva er Hjelpeaksjonen?

• Pengene som samles inn i Hjelpeaksjonen brukes til prosjekter for barn, ungdom og familier rammet av fattigdom, konflikt og kriser.

• Hjelpeaksjonen er Adventistkirkens og ADRAs årlige innsamlingsaksjon med lange tradisjoner i menigheter og skoler.

• Menigheter, skoler og frivillige deltar gjennom bøsseaksjoner og andre innsamlingsaktiviteter. Aksjonen organiseres lokalt i menighetene.

• Tro i handling: Hjelpeaksjonen bygger på grunnleggende kristne verdier som nestekjærlighet, rettferdighet, omsorg og ansvar for medmennesker.

Hva er ADRA?

Mangler menigheten utstyr for Hjelpeaksjonen?

Ta en telefon til 31 01 88 00, eller skriv snarest til Carlos Tenold, carlos.tenold@norskbokforlag.no

ADRA er Syvendedags Adventistkirkens internasjonale organisasjon for nødhjelp og langsiktig utviklingsarbeid, med arbeid i over 120 land. ADRA hjelper mennesker i nød basert på behov, uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet. Motto: Rettferdighet, omsorg, kjærlighet.

Jesus var aldri en nyttig idiot

Cancelkultur i kirken? Ja, takk!

Av Frida Park

Det finnes av og til en farlig misforståelse i kristenheten: at nåde er det samme som grenseløshet. Vi er så redde for å fremstå som dømmende, og så ivrige etter å vise Jesu kjærlighetat vi noen ganger mister vår åndelige dømmekraft. Vi burde være mer bekymret for å slippe til mennesker på talerstolen som ikke har gjort opp med tidligere maktmisbruk. Mer redd for å gjøre kirken til en markedsplass for aktører som vil bygge egne plattformer og selge inn sin historie, sine bøker og sine egoer på menighetens bekostning.

La meg provosere: Vi trenger mer cancelkultur i kirken!

Nei, vi skal absolutt ikke ta til oss den sekulære, nådeløse varianten av cancelkultur, som sletter mennesker for den minste tabbe eller hvis de ikke er politisk korrekte nok. Men vi trenger takhøyde, mindre engstelse og mot til å la en preken utfordre. Men hvis det kalles cancelkultur å nekte uomvendte overgripere og kjente manipulatorer innflytelse og makt i kirken – ja, da er det akkurat det vi trenger mer av.

Vi trenger en sunn, grensesettende kultur som bygger på at det er en avgjørende forskjell mellom kirkebenk og talerstol. Kirkens armer og benkerader skal alltid være åpne. For den som er knust, for den som har falt og for den som søker tilgivelse. Nåden gjelder ubetinget for alle, alltid. Ja, alle er velkomne i kirken. Men ikke alle bør lede den, slik jeg har skrevet tidligere på lederplass.

Kan vi være enige om at talerstolen ikke er en menneskerett?

Bibelens krav til den som vil lede, er alt annet enn lave. Det krever prøving og åndelig dømmekraft hos dem som har ansvar for å bestemme hvem som skal få tilgang til talerstolen. Ansvaret disse lederne har for ikke å slippe til hvem som helst, er stort. Samtidig må vi se at det lokale lederskapet kan være utsatt. Det er lett i teorien å kreve at portvokterne skal holde grensen, men virkeligheten er ofte langt mer kompleks.

Hva skjer når en sterk, manipulerende profil inviterer seg selv [eller blir invitert av en gruppe i menigheten]? Vedkommende nøler neppe med å legitimere forespørselen med menigheter som ikke har turt å si nei: «Menigheten så og så tok imot meg med åpne armer.» Å si nei kan kreve stort mot, ikke minst fordi manipulatoren ofte bruker kirkens egne honnørord – nåde, tilgivelse og oppreisning – som sine fremste våpen for å kjempe seg fram til estraden.

Den lederen som vil si nei, risikerer å bli offentlig hengt ut som dømmende, utilgivende eller kjærlighetsløs. For disse aktørene spiller typen oppmerksomhet liten rolle; de lever enten for å være i rampelyset eller for å kunne kle seg i rollen som forfulgte martyrer.

Det er en kynisk form for sosial og åndelig utpressing.

Vanskeligheten med å si nei er likevel ingen unnskyldning for å si ja. Til deg som vil unngå å føle deg som en dørmatte i slike situasjoner: Kanskje kan vissheten om at du ikke er alene, gi deg ryggrad til å stå imot det usunne presset. Still et kontrollspørsmål ved å be om å få snakke med dem som er rammet av personens åpenbare feiltrinn. Hvis disse ikke er komfortable med at vedkommende deltar, bør svaret bli et nei.

En god regel er å diskutere tvilsomme invitasjoner med en lederkollega, gjerne i en annen menighet, for å få avstand, perspektiv og mot til å si nei.

La meg gi et eksempel på hvor galt det kan gå. Når en menighetsledelse gir talerstolen til en som har utnyttet andre – uten å ha vendt om eller gjort opp – tar man et standpunkt. Budskapet til dem som har blitt utsatt for manipulatoren eller profitøren, blir krystallklart: Overgriperens karisma eller plattform er viktigere enn din lidelse. Ja, viktigere enn deg. Det er et svik. Et svik som river i stykker kirkens troverdighet.

Å kansellere en ulv i fåreklær handler ikke om manglende tilgivelse eller mangel på nåde. Det er å vise ekte og nødvendig omsorg for flokken. Og kirken trenger ledere som tør å si tydelig nei til dem som vil tjene på andres lengsel etter Gud.

Jeg har et spørsmål til deg som menighetsleder: Er det rett å gi mikrofonen til en som har tråkket på andre, og la dem som er blitt tråkket på, sitte stille i benken og høre på?

Et vanlig, instinktivt forsvar er «Jesus spiste faktisk med tollere og syndere». Det er sant. Men Jesus var aldri noen gang en nyttig idiot. Han ga ikke de uomvendte plattformer eller maktposisjoner slik at de uforstyrret fikk forkynne sine egne agendaer for å bygge opp sine egoer på bekostning av de utsatte.

Akkurat som tolleren Sakkeus i Bibelen, kan alle syndere få nåde, men husk at Sakkeus tilbød seg å betale tilbake firedobbelt av det han hadde stjålet. Det er omvendelse. Og omvendelse er nettopp det Jesus krever av syndere.

Jesus nølte ikke med å fysisk kaste ut pengevekslerne da de brukte tempelet for egen vinning. Kirkens Herre står nemlig alltid på de utsattes side, aldri på dem som utnytter de svake. Kanskje det er på tide at kirken våger å gjøre det samme?

Dette er en lederartikkel fra den svenske kristne avisen DAGEN, gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

ENDELIG RUSSEDÅP

Da 17. mai nærmet seg i år, var det tid for russedåp. Denne gangen ble den arrangert 15. mai. Dagen startet med en litt brutal og tidlig vekking av internatelevene, men deretter en koselig frokost med eggerøre og vafler. Det ble ingen svarteliste i år, så alle var like trygge (eller like utrygge).

Russedåpen ble vellykket og gikk som smurt. Hver og én skled ned såpebakken i

full fart. Noen fikk litt for mye fart på vei ned, men det er jo fint med litt spenning. Det ble mange morsomme og kreative navn i år. Russ ble døpt til alt fra små larver til store planeter. Til vår store glede ble det godt oppmøte til dåpen med et engasjert publikum. Det var god stemning og liv på fotballbanen, noe vi satte stor pris på! Selma Ramsrud

BOKPROSJEKTET I HAVN

Fra tidlig i mars til i begynnelsen av mai samarbeidet TVS og biblioteket på Vik om et bokprosjekt der elevene i 1STA og B hadde ukentlige møter med 9 eldre holeværinger. Målet for prosjektet var å øke kulturforståelsen mellom generasjoner og å øve opp skriveteknikker og -evner. Gjennom intervju og samtaler ble elevene kjent med de eldres livshistorie. De eldre, på sin side, fikk vite mye om hvordan det er å være ung i dag.

De møttes på biblioteket på Vik og på TVS. De fikk hjelp av skrivekyndige, blant annet forfatterne Eva Bekkelund-Eriksen og Camilla Otterlei. Sluttresultatet er blitt bok, og nå har elevene også fått være med på boklanseringen. Den ble holdt på biblioteket i slutten av mai, og oppslutningen om boklanseringen var stor! Det var høyti-

delig åpning av programmet, sang, musikk og opplesing av utdrag fra noen av bøkene. Til slutt overrakte ordføreren hver av de 9 deltakerne sin egen bok. Etterpå var det kake og Mozell til alle som ville ha.

Man skulle tro at folk trakk seg tilbake så snart programmet var avsluttet, men det var tydelig at mange nye bekjentskap var blitt stiftet, folk ble værende, og praten gikk livlig.

Lærer Kine syntes prosjektet var en fin og viktig anledning for elevene til å bli kjent med de eldre. Vennskap oppsto, og det var veldig hyggelig å se hvor glade de eldre ble i elevene.

Elev Elsine syntes det var spennende å høre andres livshistorie og om deres syn på livet. Hun mente det er bra for ungdom å ha en sånn oppgave, på denne måten kan

man lære om hvordan livet kan gå i både god og dårlig retning. Damen de intervjuet, var veldig hyggelig, og hun brydde seg om de unges liv og hva de drev med. Det var rett og slett koselig å snakke med henne.

Forfatter Eva syntes også det var spennende å være med. Fra å skulle være tilstede et par ganger, ble det til at hun ble med nesten alle gangene. Å oppleve ungdommenes forskjellige uttrykksmåter og å se utviklingen deres, syntes hun var både interessant og givende.

Boklanseringen ble en veldig hyggelig opplevelse, og det ble gitt velfortjent applaus til både elevene og intervjuobjektene. Og hvem vet; kanskje det vokser noen forfatter- eller skribentspirer frem av denne erfaringen?

Kirsten Robertsen

Våre flotte frivillige – Tone og Rune!

Det begynte med en middagsinvitasjon etter gudstjenesten – om våre venner Tone Storvollen og Rune Larsen ville spise middag med oss på internatet. Jo, det ville de gjerne, og vi så raskt at de hadde godt lag med ungdommene. De ble sittende en god stund, og etterpå ble det bordtennis på guttebygget. Da fikk vi på internatet en idé: Kanskje kunne dette gode engasjementet bli til en fast, frivillig sabbatsaktivitet?

Det var ikke nei i Tone og Runes munn, og siden har de vært fast «inventar» på internatet sabbatsettermiddag.

Det har blitt mange gode samtaler rundt bordet, og ellers blir Tone og Rune

gjerne med på det som skjer hos oss. Tone leder også strikke- og hekleklubben hver tirsdag kveld. Når jeg spør henne hvilke adjektiv hun vil bruke for å beskrive hva frivilligheten på TVS betyr for henne, svarer hun: glede, spennende, sosialt, gøy og utviklende!

Rune elsker sport, og alt som handler om bevegelse blir han mer enn gjerne med på. Hva frivillighet på TVS betyr for ham? Det er givende og artig, svarer han med et smil.

Vi takker av hjertet for tiden og engasjementet dere gir oss, Tone og Rune!

Loelle Tenold

Dugnad ga resultater

Personalrommet har i lengre tid og i økende grad båret preg av slitasje. Tydeligst kunne det sees på sofaene som fikk stadig flere og større hull i det falmete trekket. Så på ettervinteren satte lærerne i gang: de hullete møblene ble kastet ut, veggene malt, og ny innredning kom på plass. Alt takket være en solid dugnadsinnsats fra mange.

Når man kommer inn i rommet nå, har det fått flere soner å sitte i, alt etter ønske og behov. Riktignok er sofaene foreløpig ikke trukket med stoffet som ble bestilt. Konflikten i Hormuzstredet er årsaken til leveringsproblemer. Når varene kommer, vil fargen endres fra det midlertidige hvite, til grønn. Skap langs hele den ene veggen har gitt ny, stor lagringskapasitet, noe som har vært etterlengtet. Personalrommet er blitt ordentlig innbydende, rett og slett.

Vi tar av oss hatten for initiativtakerne og medhjelperne!

Kirsten Robertsen

Presentasjonsvideo om TVS

Det er noen år siden forrige presentasjonsvideo om TVS ble laget. Derfor fikk vi besøk av Daniel fra JS Norge en fredag i mai. I løpet av de tre timene han hadde til rådighet, skulle han filme nok situasjoner og folk til at det i sum forhåpentligvis kan bli en informativ og inspirerende presentasjon av TVS. Vi er spente på å se resultatet!

Tanken er at videoen skal brukes på skolens hjemmeside og kanskje på sosiale medier. Det er også mulig at den vil bli sendt til menighetene i forbindelse med den årlige TVS-dagen som vanligvis er en sabbat i løpet av første halvår.

Kirsten Robertsen

TVS-JUBILEUM 2026

FOR 1966-, 1971-, 1976-, 1986-, 1996-, 2006OG 2016-KULLENE

arrangeres i år lørdag 19. september

Vi ser frem til å ønske deg og dine kullkamerater velkommen til en dag i kjente korridorer, med mimring, gjenoppfriskning av gamle vennskap, latter og god stemning!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Gå til menyvalget «om oss» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling ved «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00.

Frist for påmelding er 13. september.

Program for dagen:

Kl. 10.30 Sabbatsskole

Kl. 11.45 Festgudstjeneste

Kl. 13.00 Lunsj

Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet. De forskjellige årstrinnene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00 Bankett

Velkommen!

Det er alltid spennende med et nytt skoleår. På TVS gleder vi oss til å ta imot både nye og kjente elever i midten av august. Det er oppmuntrende å se at elevtallet ser ut til å øke i 2026/2027 sammenlignet med 2025/2026. Skolens strategi oppsummeres i tre ord: tro, samhold og læring. Mange aktiviteter som bygger opp under dette er allerede planlagt, de fleste av dem gode, gamle tradisjoner. Blant annet bønneuker, skoleturer og lørdagskveldsaktiviteter. Samtidig skjer det også noe nytt. Hele skolen skal blant annet inn i et felles leseprosjekt. Vi ønsker å være en motkultur til en nedadgående lesetrend. På TVS tror vi at lesing gir kunnskap, inspirasjon og kreativitet, og trøst og håp, særlig når man leser i Bibelen.

Nye elever og nye elevledere bidrar hvert år til fornyelse, og det samme gjør

endringer i personalgruppa. Denne våren takket vi av Sissel Reierson Brekke, som gikk av med pensjon etter 27 år på TVS. Hun har gjort en formidabel innsats og vil bli savnet. Vi tok også farvel med elektrolærer Per Christian Aurdal, som har gått videre til nye utfordringer. Heldigvis har han lovet å være tilgjengelig som vikar, så helt mister vi ham ikke. Begge har satt gode og tydelige spor etter seg.

Samtidig gleder vi oss over å ønske nye medarbeidere velkommen. Armina Catargiu, tidligere rektor ved både Nidelven og Engesvea og inspektør på Tyrifjord barne- og ungdomsskole, blir skolens nye rådgiver. Og Dagfinn Klund, som var med på å starte opp elektrofag på TVS, vender tilbake etter noen års pause.

Vi går inn i et nytt skoleår med takknemlighet, forventning og en tro på at fellesskapet vårt fortsatt skal få vokse i tro, samhold og læring.

Nina Myrdal, rektor

TIPS TIL SOMMERLESNING!

Eric Anderson, redaktør

Gjenoppdagelsen av profeten

En viktig bok som vil overraske, glede, opplyse og inspirere til en sunnere forståelse av Ellen G. Whites viktige rolle i menigheten. Dette er en ærlig, men positiv bok skrevet av noen av våre fremste historikere og teologer.

Kr 319

HEFTET • ISBN 978-82-7007-638-3

274 SIDER • VARENR. 3560

Sukeshinie Goonatilleke

Reformasjonens heltemodige kvinner

Reformasjonen ble ledet av menn som Luther, Calvin og Zwingli, som revolusjonerte deres verden – og vår. Men det var også mange bemerkelsesverdige kvinner som fryktløst trosset forutinntatte meninger og tradisjoner idet de var fast bestemt på å følge Guds ord. Denne boken gjengir historien om åtte slike kvinner.

Kr 249

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-524-9

296 SIDER • VARENR: 3527

BARN:

Interaktive

klistremerkebøker

Gjenbrukbare klistremerker og fem brett-ut-scener.

Varenr. 3541

Lars Dorland

Når Jesus er vanskelig å forstå

Har du noen gang stusset over ord fra Jesus – og kjent at det er krevende å forstå hva han egentlig mente?

Bibelen er skrevet i en annen tid, på fremmede språk og med bilder vi ikke alltid kjenner oss igjen i. I denne boken får du praktiske og enkle verktøy som hjelper deg å tolke – ikke bare lese – teksten.

Kr 249

HEFTET • ISBN 978-82-7007-639-0

150 SIDER • VARENR. 3559

Lars Dorland Jesus er Konge

En radikal bevegelse begynte for nesten 2000 år siden da en gruppe mennesker forlot sine hjem i Galilea. De reiste ut i verden for å dele de gode nyhetene om Jesus Kristus og Guds rike. Det kom til å endre verdenshistorien, men i dag kan det fortsatt være ulike ideer om det mest sentrale spørsmålet: Hva gikk de «gode nyhetene» egentlig ut på?

Kr 249

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-528-7

275 SIDER • VARENR: 3528

Kr 199 pr. bok

Aktivitetsbibler for barn i forskjellige aldre

Tipp-topp aktivitetsbibel (Fra 4 år): Varenr. 3522

Tipp-topp aktivitetsbibel (Fra 7 år): Varenr. 3523

Prikk-til-prikk aktivitetsbibel (Fra 4 år): Varenr. 3524

Prikk-til-prikk aktivitetsbibel (Fra 7 år): Varenr. 3525

Ordjakt aktivitetsbibel (Fra 6 år): Varenr. 3526

Plask plask Bibel-vask

– Hvem velsigner meg?

En bok som passer like bra i badekaret som på sengekanten. Deilig å krølle og kna på også! I tillegg blir man velsignet av teksten.

BARNEVENNLIG PLAST/GIFTFRI PLAST

ISBN: 978-82-7007-534-8

6 SIDER • VARENR: 3536

Barnesikker badebok: Ingen giftstoffer. • Vask før bruk. Tørk av etter bruk.

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

«Det står skrevet»

Hvordan vi tolker skriften

Av Geir Frivold

FORMÅLET MED DENNE ARTIKKELEN

Som menighet vil vi verne om familien som institusjon. Bibelske normer for samliv utfordres stadig mer i samfunnet, og vi har et ansvar for å formidle grunnleggende moralske verdier. Mitt innspill er ikke ment å svekke disse verdiene, men å gjøre dem meningsfulle og relevante for menighetsmedlemmer som opplever seg annerledes enn normen, og ofte ikke finner sin plass hos oss.

MIN BAKGRUNN

Før jeg tar opp et tema som likekjønnet tiltrekning, opplever jeg det relevant å dele litt om min egen bakgrunn, slik Paulus ofte gjorde i sine brev.

Jeg vokste opp som tredje generasjons syvendedags adventist i en konservativ, omsorgsfull familie. Jeg har 21 års utdanning og praksis ved adventistinstitusjoner på tre kontinenter, og seks års videreutdanning som lege ved adventisttilknyttede sykehus. Jeg har undervist flere tusen medisinstudenter gjennom mer enn tre tiår.

Privat forble jeg ugift til jeg var 41 år og er nå lykkelig gift med en kvinne. Sammen har vi to voksne barn. Jeg har kun hatt min ektefelle som seksualpartner, mye takket være min mors moralske veiledning og omstendigheter som beskyttet meg i perioder hvor egne impulser kunne ha fått overtaket.

DET EGENTLIGE SPØRSMÅLET

Når vi snakker om kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn, burde spørsmålet være hvordan kjærligheten kan leves ut på en god og ansvarlig måte, ikke om den i seg selv kan anerkjennes. Likevel

blir samtalen ofte redusert til debatter om «avvikende» seksuell adferd. Evangelikalske kristne har av grunner som ikke er helt klare, de siste tiårene valgt ut homofili som markør for moralsk lederskap. Samtidig får langt mer universelle synder som begjær, utroskap, løgn og sladder sjelden samme oppmerksomhet. Er det fordi det er enklere å mobilisere mot synder vi selv ikke kjemper med enn dem som berører de fleste?

Temaet løftes opp som synd som «truer samfunnet», og kirken blir moralsk vokter. Adventistkirkens engasjement følger i stor grad dette mønsteret fra evangelikal kristenhet.

SYND OG LOVENS KJERNE

Det er interessant at Jesus aldri nevner homofili i Det nye testamente. Derimot løftet han frem to bud som oppsummerer alle andre (Matt 22,37–39):

• Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel.

• Du skal elske din neste som deg selv.

Dette andre budet favner alle relasjoner, også de mest intime, og gjelder for alle: heterofile, homofile. Jesus kaller oss til å møte andre med samme respekt og omsorg som vi ønsker selv.

Utnyttende seksuell adferd er ikke mer vanlig i homofile miljøer enn andre steder, men slike handlinger tillegges ofte dem.

EKTESKAP FOR SEX ELLER KJÆRLIGHET?

Et forpliktende kjærlighetsforhold handler om så mye mer enn seksuell adferd. Forskning viser at mange ektepar har sjelden eller ingen sex, men opprettholder dype bånd av kjærlighet, hengivenhet og forpliktelse.

Intime detaljer får sjelden oppmerksomhet i heterofile forhold, men granskes når to av samme kjønn lever sammen. Når min kone og jeg er adskilt, lengter jeg etter fysisk nærhet. Disse lengslene feires innenfor ekteskapet og er en del av det å være menneske.

Men når likekjønnede opplever de samme lengslene, stemples de ofte som syndige, og kristne ledere kan insistere på at slike følelser må undertrykkes.

De samme menneskene sier gjerne: «Vi fordømmer bare umoralske seksuelle handlinger, ikke følelsene.» Men det betyr i praksis at likekjønnede aldri kan forplikte seg til livslangt fellesskap – ikke bare seksuell intimitet, men også nærhet og tilhørighet nektes dem.

SELEKTIV BIBELLESNING

Mange kristne «plukker ut» det som passer fra Bibelen når det kommer til seksualitet. Patriarker og konger hadde ofte mange hustruer – og i enkelte av disse relasjonene ville vi i dag til og med ha brukt begreper som seksuell utnyttelse eller sex-slaveri. Likevel trekkes disse moralsk komplekse forholdene sjelden fram, mens de få versene som fordømmer kjærlige forhold mellom likekjønnede løftes frem som «Guds klare ord». Som kristne tror vi at Gud vil oss vel og at Guds påbud er ikke vilkårlige, men til vårt beste. Seksuell omgang utenfor forpliktende monogame forhold er åpenbart noe som kan ha destruktive konsekvenser.

KULTURELL KONTEKST

Når vi leser Bibelen, må vi ta hensyn til kulturell og historisk kontekst. Et eksempel er 2 Mos 21,20–21, hvor slave-eieren ikke straffes om slaven som han slo, ikke døde innen ett døgn. Dette

reflekterer samfunnsordningen da og er ikke Guds tidløse forsvar for slaveri.

Som student i Midtøsten på 1970-tallet møtte jeg normer som var annerledes enn hjemme. Kontakt mellom unge menn og kvinner var sterkt begrenset. Samtidig ble enkelte likekjønnede handlinger ikke betraktet like alvorlig som heterofile.

Dette har påvirket hvordan jeg leser Romerbrevets første kapittel. Når Paulus beskriver begjær og relasjonelt forfall, fremstår det for meg klart at Paulus ikke beskriver kjærlige og forpliktende likekjønnete forhold, men snarere former for seksuell utnyttelse, forvrengning og selvtilfredsstillelse.

KIRKEN OG DE MARGINALISERTE

Kirken har ikke alltid vært forkjemper for marginaliserte grupper, som kvinner, etniske minoriteter eller personer med annerledes seksuell orientering. De som opplever seg «annerledes», finner ofte lite trøst i menighetene våre. Men Jesus viste særlig omsorg for nettopp dem i randsonen.

Nyere forskning finner ingen troverdig dokumentasjon på at oppdragelse, traumer eller valg gjør noen til homofile. Seksuell orientering ser ut til å oppstå gjennom et komplekst samspill av faktorer utenfor individets kontroll.

Det er for meg ingen tvil om at Guds opprinnelige tanke var at mann og kvinne skulle tiltrekkes av hverandre. Samtidig ser vi etter syndefallet at likekjønnet tiltrekning forekommer på tvers av kulturer, folkeslag og generasjoner, ja, også i dyreverdenen.

SODOMAS SYND

Bibelfortellingen om Sodoma opplever jeg ofte tolkes feil når det gjelder homofili.

I 1 Mos 19 ønsket mennene i Sodoma å krenke Lots gjester. Voldtekt handler oftest om makt, ikke seksuell lyst. Hadde det vært bedre om de hadde forbrutt seg på Lots døtre? Sodomas moralske sammenbrudd handlet om forakt for gjestfrihet og menneskelig verdighet. Teksten om Sodoma i Esekiel 16,49, nevner ikke homofili, men mangel på omsorg for de fattige.

SKRIFTEN SOM LEDESNOR

Kirkehistorien viser hvor krevende det kan være å justere bibeltolkning. Galileo ble dømt for å hevde at Skriften måtte tolkes på nytt når naturen og tradisjonelle tolkninger kolliderte. I dag ville ingen bruke

Bibelen for å påstå at jorden er universets sentrum.

Vi adventister kjenner utfordringen med å revurdere etablerte bibeltolkninger. Mange kristne holder fast ved læren om et evig brennende helvete fordi enkelte tekster synes å støtte dette. Men fordi vi mener at en slik forståelse ikke stemmer med Bibelens helhetsbilde av Gud som kjærlig og rettferdig, leser vi disse tekstene i lys av Skriftens større sammenheng og overordnede budskap.

Å revurdere forståelsen av likekjønnede relasjoner er utfordrende for oss som vil la Bibelen være rettesnor. Men det jeg argumenterer for, er ikke en utglidning av vår moral, men snarere en skjerping av den – i tråd med Jesu bud om å elske Gud og vår neste. Moralske normer skal gjelde alle: kjærlige relasjoner skal preges av troskap, ansvar og respekt, uavhengig av hvem man elsker.

EPSTEIN, JESUS OG ANDRE

Når seksuell utnyttelse avsløres, er det ikke bare kristne som fordømmer adferd som skader andre. Menn holdes stadig mer ansvarlige for seksuell uredelighet og overgrep. Bibelens advarsel om at «synden skal finne dere igjen» har fått ny aktualitet. Jesu etikk går dypere enn å unngå anklager. Å elske sin neste er å ære forpliktelser, verne om tillit og erkjenne skaden utroskap kan påføre. Seksuell aktivitet utenfor livslang, monogam forpliktelse er skadelig – uavhengig av seksuell orientering. Å «elske og ære» handler om mye mer enn seksuell troskap. Historisk har menn ofte initiert seksuelle relasjoner, mens kvinner har båret skylden. Den uretten må ta slutt. Kirken må gå foran i å lære menn ansvarlighet og integritet.

DE OVERSETTE OFRENE

Når ekteskap mellom mann og kvinne fremstilles som den eneste akseptable formen for samliv, og noen opplever tiltrekning til samme kjønn, blir konsekvensen at noen inngår ekteskap uten genuin tiltrekning. Dette er smertefullt for begge.

Mange lever med dette i stillhet, og konsekvensene er ofte dypt smertefulle for hele familien. Samfunnet og kirken må erkjenne denne virkeligheten. Når ingen alternativer til ekteskap mellom mann og kvinne anerkjennes, bærer vi alle et medansvar for lidelsen.

MIN BEKYMRING

Det som bekymrer meg, er den harde fordømmelsen fra kristne som bygger sine standpunkter på bibeltekster uten å forstå konteksten. Paulus adresserte konkrete problemer i menighetene han skrev til; det er viktig for oss å forstå disse før vi trekker våre konklusjoner.

Jeg tenker på fariseerne som Jesus ofte konfronterte – de som var nidkjære for lovens bokstav, men overså dens dypere mening: rettferdighet, barmhjertighet og kjærlighet.

MITT HÅP FOR ADVENTISTKIRKEN

Mitt håp er at vi skal forstå at alle er «dyrebare i Hans øyne», og at kirken skal være «et bønnens hus for alle» – også for dem med annerledes seksuell orientering.

Mitt håp er at vi fokuserer på de budene Jesus vektla: å elske Gud av hele vårt hjerte, sjel og forstand, og å elske vår neste som oss selv – og at vi alle skal forholde oss til denne moralske standarden.

Jeg håper vår menighet snart kan tilby gjennomtenkt moralsk veiledning for relasjoner – veiledning forankret i prinsipper som gjelder alle, uansett seksuell orientering.

Ingen av oss har levd slik at vi kan kaste den første steinen. Vi trenger nåde, barmhjertighet og tilgivelse, og alle har noe å lære om å elske og ære – både Gud, oss selv og vår neste.

Dette vil ikke svekke den moralske standarden i vårt fellesskap, det vil styrke den.

Geir Frivold er pensjonert etter en lang karriere som lege i Loma Linda.

HUSK: MELD

ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Er himmelen målet?

Av Lars Dorland

HIMMELVENDT TRO

«Jeg gleder meg til å komme til himmelen … Tror du det blir kake i himmelen?»

Vi har alle hørt denne måten å snakke om frelsen på. I min egen oppvekst var det den vanligste måten å snakke om fremtiden på: «himmelen» forstått som et annet sted, som vi på en eller annen måte skulle bli evakuert bort til – for å bo der for alltid.

Det er blitt tydelig for meg at dette ikke henger sammen med hvordan forfatterne av Bibelen ville ha tenkt om fremtiden og frelsen. Israelittene snakket aldri med hverandre om «å komme til himmelen», så vidt vi vet. De ventet i stedet på gode tider på jorden, i landet deres (se f.eks. Amos 9,14–15). De så fram til Guds rikes komme og forventet en stor forandring av verden rundt dem.

GUD SKAL REDDE DET SKAPTE

Det viktigste å forstå er selvfølgelig at Gud elsker alle mennesker, og han ønsker at alle skal bli frelst (Joh 3,16). Men det ser ut som om Gud ikke bare er opptatt av sjelene våre – han bryr seg også om den verden han har skapt. Han «lar kilder velle fram i dalene», så de «gir drikke til alle dyr på marken» (Salme 104,10-11).

Etter skapelsen så Gud på alt og kalte det «godt» (1 Mos 1). Så oppstod det problemer (1 Mos 2-3). Synd, vold og død ble den nye hverdagen i verden. Akkurat som Gud hadde en plan for å redde menneskene, hadde han en plan for skaperverket. Alt skal reddes, renses, helbredes og gjenopprettes. Skaperen vil gjøre alt for å bli kvitt «forbannelsen» som gjennom våre synder er kommet over jorden (1 Mos 3,17 og Åp 22,3).

Jorden gleder seg til dette. Hele skaperverket kjenner på det. «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet», forteller Paulus i Romerbrevet 8. Det er «håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,19–21).

Når mennesket en gang blir frelst, så blir skaperverket det også.

PLANETEN TILBAKE I RETTE HENDER

Det store problemet var den falske kongen

som plutselig overtok planeten. Jeg liker hvordan min kollega Daniel Pel beskriver det:

Selve kjernen i den bibelske historien er spørsmålet om hvem som egentlig eier denne planeten. I begynnelsen ble den skapt av Gud, men kort tid etter ble den kapret av en fiende. Folk bestemte seg for å tro på løgnene til den falne engelen Lucifer, og snart nok posisjonerte han seg som fyrsten over denne verden. Jesus snudde imidlertid historien da han ble en av oss og kjøpte denne verden tilbake ved å ofre sitt eget liv. Han ble igjen den rettmessige eieren… Jesus, som det slaktede lammet, har betalt den ultimate prisen for å sikre seg denne verden som sin. 1

Når da Gud har fått planeten sin tilbake, kan han gjøre med den det som også opprinnelig var hans hensikt. Som Ellen White skriver i kapittel 4 av Patriarker og Profeter:

Gud skapte jorden til å være et hjem for hellige, lykkelige mennesker, han «som ikke skapte den øde og tom, men laget den slik at folk kunne bo der.» Dette vil bli virkelighet når jorden ved Guds kraft blir befridd for synd og sorg. Da skal den bli de frelstes evige hjem. «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.»2

Slik er fortellingen om frelsen ikke kun en fortelling om hvordan mennesket blir frelst, men også hvordan menneskets herredømme over jorden blir gjenopprettet, slik at planeten jorden igjen kan bli til det vakre stedet, som Gud hadde planlagt det skulle være. Bibelfortellingen startet på jorden. Den slutter også på jorden. Og salige er de ydmyke, for de skal arve den (Matt 5,5).

HVOR KOM «HIMMELEN» FRA?

Men hvorfor snakker vi da om å komme til himmelen? Hvor kom dette fra? Det er mange faktorer. Kulturell påvirkning. Arv fra andre kristne tradisjoner. Mange av familiene våre kom fra andre kristne trossamfunn i Norge – de tok nok med seg talemåten om «å komme til himmelen», da de ble adventister. Så selv om det ikke var «adventisme», så ble det hengende i

kulturen vår og måten vi fremdeles snakker om frelsen på.

TUSEN ÅR I HIMMELEN

Når jeg påpeker disse tingene, er det ofte noen som spør meg: «Hva med de tusen år? Skal vi ikke til himmelen da?»

Vi finner «de tusen år» i Åpenbaringen 20. Ulike kristne trosretninger har tolket tusenårsriket svært ulikt, noe som i seg selv bør føre til ydmykhet og gjøre oss forsiktige med å konkludere for bastant om hva det er.

De tusen år starter slik: Satan blir bundet, og de frelste står opp. De regjerer med Kristus og får også domsmakt. Satan slippes løs igjen i slutten av perioden –dog bare for å føre krig mot Guds bolig og endelig bli kastet i ildsjøen. De tusen år er altså en overgang fra vår falne tidsalder til det evige gudsriket.

Er de tusen år i himmelen eller på jorden? Ranko Stefanović, en av Adventistkirkens fremste eksperter på Åpenbaringens bok, sier at siden det stilles fram troner, så høres det ut som om det er i himmelen.3 Det teksten sier helt eksplisitt, er at de frelste, som har del i den første oppstandelsen, skal være «sammen med Kristus». Dersom Kristus er i himmelen, så er det naturligvis der de er. Adventistkirken har tradisjonelt tolket «avgrunnen» som den ødelagte jorden og derfor stedet der Satan holdes bundet.

Av disse grunnene setter vi de tusen år i himmelen, men vi bør ikke være for skråsikre. Dette er en tolkningstradisjon. Tolkninger kan være gode eller dårlige, men som Stefanovic selv påpeker, Åp 20 sier altså ikke eksplisitt at de frelste skal til himmelen.4 Mange andre tekster snakker om et jordisk herredømme. I Åp 5,10 står det eksplisitt at de frelste «skal herske som konger på jorden». Dette er mer i tråd med den generelle forventningen i Bibelen om at de frelste skal få et jordisk herredømme. Det vil naturligvis uansett være tilfellet til slutt, når Det nye Jerusalem er steget ned fra himmelen (Åp 21,2). Deretter står det om Lammets tjenere at de skal «herske som konger i all evighet» (Åp 22,5).

GLED DEG TIL SLUTTEN

For å sette tusenårsriket i det rette perspektivet, må vi zoome ut og se det store bildet. De tusen år – enten de er i himmelen eller

på jorden – er ikke slutten. Dette er ikke det evige håpet.

Ja, for de troende går turen sannsynligvis innom himmelen først, slik den har gjort for Henok, Moses og Elia. Men endestasjonen på reisen vår er et gjenopprettet skaperverk. Målet er en fornyet jord – frelst fra forbannelsen. Først når vi kommer fram dit, etter de tusen år, har Gud utslettet alt det onde. Det er dette vi bør glede oss mest til. Hvis du skal på ferie til Maldivene, går du ikke og gleder deg mest til mellomlandingen i Doha. Ditt håp og dine lengsler er rettet mot det endelige reisemålet.

På samme måte skal Bibelens tallrike løfter til hele skaperverket endelig bli oppfylt helt til slutt, når Guds bolig stiger ned på jorden, når himmel og jord endelig blir forent, og når bladene på livets tre er til legedom for alle jordens folk. Det store bildet er det samme: Til slutt skal himmel og jord forenes, og Guds bolig være på jorden blant mennesker slik at han endelig kan bli alt i alle.

IKKE SNU RYGGEN

TIL VERDEN

Har det noe praktisk å si om man tror at Gud vil frelse jorden, eller om man bare legger vekt på at han frelser sjeler bort til himmelen? Jeg tror det.

Jeg tror det siste kan gjøre det lettere å vende blikket bort fra den verdenen som Gud fortsatt bryr seg om og har planer om å gjenopprette. Hvis vi skjønner at Gud vil redde alt det skapte, begynner vi kanskje også å delta i omsorgen og redningsarbeidet, i stedet for å snu ryggen helt til verden. Da blir vi mer innstilt på å leve som om Guds rike er kommet nær.

Uansett er det ingen grunn til ikke å snakke om tingene slik de er, slik de blir fortalt i Bibelen. Bibelen forteller om en Gud som har en plan om å redde denne planeten, slik at han kan gi den til barna sine, så de igjen kan råde over den på hans vegne.

1 Daniel Pel, Den siste seieren – et fersk blikk på Jesu profetier (Norsk Bokforlag, 2025), s. 70.

2 Alfa & Omega, bind 1 s. 47

3 Ranko Stefanovic, Revelation of Jesus Christ: Commentary on the Book of Revelation (Andrews University Press; Berrien Springs, MI), s. 575.

4 «The text here does not specify exactly whether the resurrected saints are in heaven or on earth during the millennium.» Stefanovic, s. 578. Det samme poenget finner vi i Andrews Bible Commentary fra 2024: «Although the text does not explicitly state where they are during the Millennium, it implies that they will spend the Millennium in heaven» (side 1997). Likevel finnes det naturligvis flere grunner til å tolke teksten slik.

Tyrifjord barne- og ungdomsskole søker etter ny rektor

Tyrifjord barne- og ungdomsskole ligger idyllisk til ved Tyrifjorden. Skolen har 75 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss og ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø.

Vårt motto er: mening, mestring og muligheter

Vi søker en ny rektor som

• tilhører Syvendedags Adventistkirken (SDA) og kan identifisere seg med, samt fremme, skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighet

• har erfaring, og gjerne utdanning, innen skoleledelse

• har pedagogisk kompetanse og arbeidserfaring fra grunnskole

• er en tydelig, positiv og engasjert leder

• vil ha et engasjement for både lærerkollegiet, elever, foreldre og eiermenighetene

• har evne til å skape et positivt samarbeids- og læringsmiljø der trygghet og engasjement står i fokus

• arbeider strukturert, systematisk og kvalitetsbevisst

• har god digital kompetanse

Vi tilbyr

• en meningsfull lederstilling i en skole med et tydelig verdigrunnlag

• et nært og inkluderende skolemiljø

• mulighet til å forme skolens videre utvikling

• lønn og arbeidsvilkår etter avtale

Viktig informasjon

Personlig egnethet vil bli tillagt vekt. Aktuelle kandidater vil bli invitert til intervju.

Før tiltredelse må politiattest fremlegges. Skolestyret kan vurdere andre kandidater enn de som søker.

Søknadsfrist: Snarest Tiltredelse etter avtale

Søknaden med kopi av vitnemål og attester sendes til: Tyrifjord barne- og ungdomsskole v/ rektor tlf. 97778524 / 32160052; e-post: rektor@tyrifjordskole.no

Av Tor Tjeransen

Nye styremedlemmer i Misjon 10/40

Både grunnleggeren og styrelederen ønsket avløsning.

Organisasjonen Misjon 10/40 har fått nye styremedlemmer. De ble valgt på generalforsamlingen onsdag 27. mai.

Tor Tjeransen ble valgt til styreleder og tar over etter Raafat Kamal som hadde bedt om avløsning etter å ha vært styreleder siden 2023. Nye styremedlemmer er Hanne Lise Eidsvig og Magnhild Harral.

MISJONSARBEID I 10/40 VINDUET

Misjon 10/40 ble etablert av Atle Aluwini i 2007 med formål å støtte Adventistkirkens misjonsarbeid innenfor 10/40-vinduet.

Misjon 10/40 har i årenes løp gitt viktig støtte til Adventistkirkens arbeid i dette området som representerer både store utfordringer, men også store muligheter. I 2025 har organisasjonen gitt økonomisk støtte til arbeid i tre land i Midtøsten.

• Egypt: Stipend til elever ved Adventistkirkens skole Nile Union Academy i Kairo.

• Israel: Støtte til arbeidet bland arabere gjennom Nasaretsenteret.

• Libanon: Arbeid blant flyktninger fra Syria og Kurdistan gjennom Adventist Learning Center i Beirut.

FOLKERIKT OMRÅDE OG MANGE FATTIGE 10/40 vinduet er et begrep som ofte brukes for å betegne et område med særlig interesse for misjonsorganisasjoner. Det er

Akkurat som Posten kjenner disse tre karene Norge godt. De kjenner også behovene innenfor 10/40 vinduet. Atle Aluwini (i midten) startet organisasjonen Misjon 10/40, nå er det Tor Tjeransen (t.v.) og Kjell Aune som leder organisasjonen som henholdsvis styreleder og nestleder sammen med et engasjert styre.

området mellom den 10. og 40. breddegrad fra østkysten av Afrika til Japan. Nasjonene innenfor dette rektangelet på verdenskartet har store befolkninger som hører til islam, hinduisme eller buddhisme. Dette er verdens tettest befolkede område med mellom 5 og 5,5 milliarder mennesker. Det er nesten 2/3 av verdens befolkning. Den kristne andelen av befolkningen er svært lav, og mange av landene innenfor 10/40 vinduet har mange innbyggere som er blant verdens aller fattigste og lever i ekstrem fattigdom. Verdensbanken definerer ekstrem fattigdom som å leve på under 3 dollar om dagen.

Adventistkirken globalt driver et utstrakt

Det bor omkring 5,5 milliarder mennesker i 10/40 vinduet.

Området er hjemsted for de tre ikke-kristne verdensreligionene, men har få kristne.

arbeid innenfor 10/40 vinduet. Gjennom organisasjonen Misjon 10/40 bidrar vi både til bevissthet om behovene og mulighetene regionen byr på, samt økonomisk støtte til arbeidet gjennom innsamlede gaver.

Økonomiavdelingen i Den norske union står for regnskapsføringen for Misjon 10/40.

Dette er medlemmene i det nyvalgte styret i Misjon 10/40:

Tor Tjeransen (styreleder), Kjell Aune (nestleder), Hanne Lise Eidsvig, Magnhild Harral, Birgit Philipsen, Roger Robertsen og Johnas K. Singo.

Vippsnummer: 59 49 56

Kontonummer: 3000.30.30020

På forhånd takk for din gave. Ønsker du å motta nyhetsbrevet fra Misjon 10/40 direkte i din e-postkasse, sender du en e-post til kjell@aune.eu.

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

Takk til Hanna Norheim-Pambi for leserbrev ved tittel «Skadelig undervisning i bibelstudieheftet» (Adventnytt 5-2026).

Det refereres til bibelstudiet 1. kvartal 2026 (søndag 15.03.26). Jeg kunne heller ikke tro mine egne øyne da jeg leste der at hvis ektefellene ikke kan bli enige om en viktig avgjørelse «er den bibelske veien til fred at konen føyer seg etter mannen».

Er dette et budskap Adventistkirken i Norge kan stå inne for? Hva med de kvinnene som har tatt skade av akkurat dette budskapet? De som har opplevd krenkelser i relasjoner med menn, og ikke har fått lov å tenke fritt. Kvinner som har opplevd overtramp i mange former og grader. Kan jeg vise dem dette bibelstudiet? Nei, det kan jeg ikke.

En tro er akkurat det, en tro. Det er ingen som kan si 100% sikkert at slik man tror, eller tolker bibelen, er helt riktig. Denne troen må da forvaltes med ytterst ydmykhet, spesielt hvis den kan komme til å skade et annet menneske.

Jeg er overrasket over at dette studieheftet er utdelt i Norge uten en uttalelse fra den norske union, med tanke på ståstedet som er tatt overfor GC (general conference) når det gjelder kvinnelig ordinasjon. Håper derfor at ledelsen kan kommentere hva de tenker om det som er skrevet i dette bibelstudiet.

Samantha Naylor

Dåp på Senja

Av Benjamin A. T. Norheim

Sabbaten 30. mai var det stor glede i himmelen og på Senja da Veronika Konevega gikk ned i dåpens vann foran nesten 30 mennesker.

Veronika kommer opprinnelig fra Russland, men kom til Norge med sin bestemor da hun var 15 år gammel. Siden da har hun hatt kontakt med Adventistkirken. Hun

Dette svaret fra Sabbatsskoleavdelingen svarer både på Hanna Norheim-Pambi og Samantha Naylors innlegg:

Takk til Hanna Nordheim-Pambi for hennes leserinnlegg i Adventnytt nr 5. Hun reagerer på påstandene i studium 12, om at den «bibelske veien til fred» er at kona «føyer seg etter mannen». Jeg forstår godt at denne formuleringen vekker reaksjoner. Den er vanskelig å forene med både det Paulus lærer i Ef 5,21-33, og vår verdensmenighets vedtatte grunnleggende trospunkter. Når Paulus i Efeserbrevet underviser om underordning i ekteskapet, er det en gjensidig underordning han snakker om: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus» (Ef 5,21). Paulus gir aldri grønt lys for menn å herske over sine koner: «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,25). Adventister forstår dette som et kall til gjensidig kjærlighet, respekt og selvoppofrelse – ikke til maktutøvelse eller dominans. I trospunkt 14 står det at vi «vi er alle likeverdige i Kristus».

Selv om bibelstudieheftet i utgangspunktet er skrevet av en eller flere forfatter(e), med sine kulturelle forutsetninger, går det gjennom flere runder med revisjoner i en internasjonalt sammensatt komite, før det når oss som jobber med oversettelse og tilretteleggelse

kom til kirken vår på Senja etter gjenåpningen sist høst, og våknet en gang i våres overbevist om at nå var det tid for å ta dåp. Hun tok kontakt med undertegnede som har gitt henne dåpsklasser i forberedelse. Hun ble etter dåpen enstemmig tatt opp i menigheten, og det ble feiret med en stor menighetslunsj.

Takk for alle bønner for prosjektet på Senja!

av heftet på norsk. Noen ganger kommer revisjoner av manuset også etter at vi er ferdige, slik at de siste endringene kommer i den engelske utgaven, men ikke i den norske, fordi vi allerede har sendt det i trykken. Det er et fleksibelt dokument fra verdenskirken, og i utvikling helt til det gis ut.

Bibelstudieheftet skal stimulere til bibelstudium og samtale, og vi er frie til å komme til våre egne konklusjoner. Det er en gammel adventisttanke. Sabbatsskolekomiteen i GC er ikke ufeilbarlig. Derfor er det også rom for å stille spørsmål ved formuleringer som oppleves uklare, ubalanserte eller utilstrekkelige. I dette tilfellet burde vi ha fanget opp den uheldige setningen og endret den i den norske utgaven av leksene.

Jeg er takknemlig for at slike spørsmål løftes fram. En levende menighet kjennetegnes ikke ved at alle alltid tenker likt, men ved at vi sammen søker sannheten, lytter til hverandre og lar oss forme av Kristi sinn. Det gjelder også når vi leser sabbatsskoleheftet.

Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen

Våre tidlige pastorer, del 18

Karl Abrahamsen

Redaktøren, skolemannen og pastoren.

Av Trygve Andersen

Karl August Abrahamsen ble født i 1899 i Kragerø. Hans mor Augusta var svensk, faren Karl Martin Abrahamsen, var født i Risør. Han døde av tuberkulose tre uker etter at Karl ble født. Faren hadde vært ishandler. Ved folketellingen i 1900 var det 5 barn i familien, Karl var den yngste. Familien er metodister. Det mangler altså en far i familien ved denne folketellingen, og barna vokser opp med en enslig mor. Moren og en yngre bror av henne, som var «lyktetenner» i Kragerø, forsørger familien.

I 1910 bor familien i Kragerø fremdeles, og nå er det to barn til i familien. Mange av oss kjente den ene, Axel Steen (Abrahamsen). De var fremdeles metodister i 1910.

I 1920-tellingen er det bare Augusta og Axel igjen i familien, resten har flyttet ut. Nå er moren blitt adventist og bor i adventistlokalet i Stavanger, hvor hun er «vaktmester». Hun ble adventist i Stavanger i 1912, døpt av pastor O. J. Olsen Røst. I 1929 drar hun tilbake til Vestfold, bor på Nøtterøy, og tilhører Tønsberg menighet. Litt interessant synes jeg det er når jeg i en historisk oversikt for Tønsberg menighet, laget på 1950-tallet, finner Augusta Abrahamsen oppført som menighetens forstander i 1935-36, sammen med pastor T. S. Valen. Det forteller meg

at Augusta på sine eldre dager må ha vært en lederskikkelse i menigheten, det var jo slett ikke vanlig med kvinnelige forstandere på den tiden. Ble hun ordinert av Valen mon tro?

Karl trår altså sine barnesko i Kragerø først, men ungdomstiden har han i Stavanger, i en blomstrende adventistmenighet. Karl blir døpt av O. J. Olsen Røst i Stavanger i 1916, 16 år gammel. Hans bror Ragnvald ble også døpt av Røst senere samme år. Disse to brødrene ble sentrale personer i vår menighet gjennom mange år, Ragnvald med økonomiansvar, Karl mest som redaktør for våre blader.

For Karl gikk turen til Skodsborg/ Nærum hvor vi hadde vår misjonsskole på den tiden. Etter det dro han til Amerika, til vår utdanningsinstitusjon Hutchinson seminary. Der var det et skandinavisk miljø, med utdanning av pastorer for dette miljøet i Amerika. I 1923 påtar Karl seg å være redaktør for skolens nordiske blad Ungdomsbaandet. Det er jo interessant i forhold til hans kommende karriere i Norge. Vi finner også at han påtar seg lederansvar for studentene der.

I en avis i Chicago i 1923, ser jeg i en annonse for teltmøter at «Den norske sanger Karl Abrahamsen.. vil assistere ved møtene». For oss som husker ham fra

senere tider, minnes vi jo spesielt hans store og særegne sangstemme. Så jeg kan godt tenke meg at han var en god sanger i sine unge dager.

Tilbake i Norge i 1924 ble han bedt om å være redaktør for våre blader. Men det varte ikke lenge i denne første omgangen. Han rakk likevel å forlove seg med Astri Elisabeth Nilsen i Oslo, før han året etter ble kalt til å være lærer på Onsrud. Han gifter seg med Astri i 1926. De får to barn, Inger Margrethe, født i 1928, og Edel Irene, født i 1940.

Den første perioden på Onsrud varte til 1928. 1928 til 31 var han Unionens sekretær for sabbatsskole og ungdomsavdelingene og reiste rundt i hele Skandinavia. Så var han på Onsrud igjen som lærer frem til 1936.

Jeg finner et interessant brev fra Karl i 1933 i et australsk adventistblad. Han forteller om arbeidet her i Norge, med utfordringer i «det høye nord», men også glede over arbeidets fremgang her. Og han håper at noen i Australia vil svare ham og fortelle om arbeidet der i landet.

Deretter er Karl igjen på forlaget som redaktør i perioden frem til 1940. Under første delen av krigen blir forlagsarbeidet sterkt redusert, bl.a. på grunn av papirmangel. Så jobben hans falt nok litt bort. Ifølge Yearbook er han da engasjert som pastor i Unionen i 1941-43.

Fra 1944 er han tilbake i full tid som redaktør for Sunnhetsbladet og Tidens Tale. Han har denne redaktørjobben frem til 1949, da han igjen blir kalt til Onsrud, nå som bestyrer. Men det varer ikke lenge denne gangen, fra 1952 er han igjen tilbake i redaktørstolen hvor han nå satt til han gikk av med pensjon i 1970.

I sitt arbeid på Norsk Bokforlag med våre tidsskrifter skrev han selv et stort antall artikler, om alle slags emner. Han var også med på mange bokutgivelser, bl.a. gjorde han oversettelsen av «Den merkede Bibel» og den store serien «Bibelens beste». I 1971 kom hans egen bok, Stener som

taler, ut. Den hadde han da jobbet lenge med, bl.a. gjorde han flere studiereiser til Midtøsten på 1960tallet for å gjøre seg kjent med de arkeologiske utgravningene. Han besøkte nok da også det store museet i Egypt.

Karl var også interessert i adventisthistorien, og han bidro til at papirer og tidsskrifter fra den første tiden i Akersgata 74 ble tatt vare på. I HASDA er vi svært glade for det. Han skrev også jubileumsboka til Norsk Bokforlags 100 års jubileum i 1979. Jeg har også et lydopptak av et jubileumsmøte i 1962, da den norske konferensen markerte 75 år fra den ble organisert. Ved den anledning har Abrahamsen et foredrag om den norske adventisthistorien. Det er veldig interessant å lytte til for historieinteresserte som meg.

til, husker jeg. Ellers husker man en enorm bokhylle i stua hos dem.

mer på den sangen. Jeg ble overrasket og litt flau over å ha stoppet ham fra å synge. Men han var nok minst like overrasket over å møte sin «overmann» i en sang. Jeg kan ikke huske at jeg gjentok den bedriften noen gang senere. Når jeg søker på Karl Abrahamsen i de gamle avisene på Nasjonalbiblioteket, får jeg selvsagt treff på en hel del gudstjenester, som nevnt, særlig i Oslo og Strømmen. I 1943-44 finner jeg en ordentlig offentlig møteserie med ham i Oslo. Og han starter også opp en møteserie i Strømmen i 1947 som ble overtatt av lokale krefter etterpå. Men ellers er det mest enkeltmøter han har rundt omkring i våre menigheter. I tillegg er det mange treff på begravelser som han forrettet. Jeg ser også at han var en av hovedtalerne ved et stort avholdsmøte i Oslo en gang som representant for Norsk Avholdsforbund.

Han var også ordinert pastor og var en del brukt som taler rundt omkring, mest i Oslo hvor han vel også var forstander en periode. Det var han også i Strømmen, hvor han og familien bodde fra midten av 1940tallet.

Jeg er selv fra Strømmen, og Abrahamsen bodde bare et par hundre meter fra oss, så vi kjente familien ganske godt. Karl hadde flere spennende interesser utenom det religiøse. Han var ivrig filatelist, og hadde en anselig samling av frimerker som vi barna likte å få se på. Hans interesse for frimerker kom også frem i hans virksomhet som redaktør. I bladene hadde han en tid en egen frimerkespalte, med informasjon og muligheter for kontakt med andre. Jeg finner også i 1936 et oppslag i bladet Youth Instructor, hvor han ønsker kontakt med frimerkesamlere i andre deler av verden. Jeg har også merket meg at han hadde interesse for tall, han hadde en del morsomme tall-oppgaver i bladene noen ganger. Hans barnebarn Harald Giesebrecht forteller at de også hadde noen morsomme spill med tall når de var på besøk. Ellers var han svært interessert i sport, og han var også en god sjakkspiller. Min far hadde noen partier sjakk med ham av og

Som nevnt i begynnelsen, så var Karl Abrahamsen også sanger. I tillegg til den nevnte annonsen i Chicago så finner jeg også en annonse i Oslo i 1940, rett etter krigsutbruddet. Der annonseres det med «Sangaften med sangeren pastor Karl Abrahamsen». Han skrev også dikt, det mest kjente er vel diktet «Sne», som har vært brukt flere ganger i våre blader, første gang i Nordisk Ungdom i 1925. En av talene han holdt mange ganger rundt i menighetene våre handlet om sang, og det var visstnok også den siste talen han holdt før han døde.

De fleste av oss som opplevde ham på nært hold, minnes, som allerede nevnt, hans kraftige sangstemme med en veldig vibrato. Jeg har, som organist i Strømmen, en morsom historie om det. Det var slik at når Abrahamsen satt i salen, så måtte jeg normalt bare tilpasse meg ham, han bestemte farten på sangene. Så sang han egentlig litt langsommere enn jeg likte. En gang han satt på podiet i kirken, ikke langt fra orgelet, bestemte jeg meg for å kjøre en sang med mitt tempo. Vi satte i gang, og Abrahamsen sang i vei i sitt tempo, og jeg spilte litt fortere enn han sang. Men jeg ga meg ikke denne gangen, og spilte heller litt høyere. Da vi var kommet et stykke ut i første vers, og han lå et godt stykke etter meg, så ga han seg plutselig, og sang ikke

Karl Abrahamsen begynte ved forlaget i 1924. Da han sluttet i 1971, hadde han vært redaktør sammenlagt i 31 år. Innimellom hadde han vært lærer og bestyrer ved Onsrud misjonsskole og avdelingssekretær i Vestnordisk union.

Astri og Karl flyttet i 1982 til Jeløy ved Moss, hvor datteren Edel Irene bor. Og Karl var aktiv som taler i Østfold-menighetene på sine eldre dager.

Karl døde i 1986, 86 år gammel. I nekrologen i Evangeliets Sendebud skrev Rolf Kvinge at «Med pastor Karl Abrahamsen er et godt, edelt og sannhetskjærlig menneske lagt til hvile». Den uttalelsen kan jeg også stille meg bak. Jeg så på ham som en av «patriarkene» i vårt samfunn, i positiv forstand. En «faderlig figur» i vår menighet, som bidro sterkt til å bygge opp Adventistkirken i Norge gjennom 60 år.

Astri levde 9 år til, og døde i 1995. Hun sto trofast ved sin manns side gjennom 60 år. De er begravet i Moss.

Kilder: Gamle norske og amerikanske aviser på nett, Slektsdata i Digitalarkivet, SDA tidsskrifter, og informasjon og bilder fra familien.

Trygve Ingvald Christiansen, Sandefjord menighet, ble født utenfor Arendal 4. juli 1935 og sovnet inn i Sarpsborg 17. april, 90 år gammel. Trygve vokste opp på Tromøya med sin mor Jenny og søsteren Astrid. Faren, som også het Trygve, omkom i en arbeidsulykke til sjøs da Trygve bare var seks måneder gammel. Dette preget nok hans sterke omsorg senere i livet - han ville gi den farsomsorgen han selv ikke fikk oppleve videre til sønnen Remi og hans Isabel, og barnebarna Bastian og Mathilde. .

Som ung hadde Trygve stor interesse for radio, elektronikk og sykling –interesser som fulgte ham hele livet. Etter skolegang og arbeid i Arendal flyttet han til Oslo, hvor han arbeidet for Årdal og Sunndal Verk. Gjennom sin tante kom han i kontakt med adventister i Betel i Akersgata, hvor han ble døpt.

Ellen May Kaspersen, Mandal menighet, ble født i Oslo 16. mars 1934. Hun vokste opp i Oslo og Trondheim sammen med foreldrene Leif og Maria (Nilsen) og de eldre søsknene Bernt Arnold, Svein Rosenkranz og Sigrid Johanne. 29. april 1949 ble hun døpt av Trygve Åsheim og medlem av Adventistkirken.

Etter realskolen begynte Ellen May på musikkonservatoriet i Oslo, men sluttet der for å gå på Onsrud misjonsskole. Dette var begynnelsen på et livslangt kall. Veien gikk videre til Newbold College i England, og etter en to-årig bibelarbeiderutdannelse, ble hun som 20-åring ansatt som bibelarbeider i Østnorsk distrikt. Der arbeidet hun i fire år.

Det var i denne tiden Ellen May ble kjent med Kåre, og de giftet seg i 1958. Kåre omtaler Ellen May som «Min store velsignelse». I løpet av de de 67 årene de var gift, fikk de barna Svein, May Kristin og Lise. Siden kom det 8 barnebarn og 11 oldebarn. Barna forteller om en mamma som var tålmodig, omsorgsfull og viljesterk. Ellen May viste stor omsorg og interesse for barnebarna og oldebarna. Hun var musikalsk, praktisk og kunne mye - men var beskjeden på egne vegne. Mens barna var små, tok Ellen May

Vi minnes

I 1972 giftet han seg med Eva Jacobsen fra Sarpsborg. Året etter ble sønnen Remi født. Familien bodde først i Oslo, før de slo seg ned i Sandefjord. I menigheten der gjorde Trygve en stor innsats for Dorkas (sammen med Eva), i menighetens nærradio og med kunngjøringa. Listen over foreninger og saker som Trygve støttet økonomisk, er lang både i og utenfor Adventistkirken. Da Eva senere ble kronisk syk, viste Trygve en sjelden trofasthet og kjærlighet gjennom mange år. De siste 10 årene av sitt liv bodde Trygve i Sarpsborg, hvor de hadde flyttet for å ta vare på svigerfar. Etter påsken i år orket kroppen ikke mer, og Trygve sovnet inn. Undertegnede forrettet begravelsen fra Skjeberg kirke den 30. april. Vi lyser fred over Trygves gode minne.

Reimar Vetne

vare på barna og hjemmet og støttet Kåre i hans tjeneste som pastor. Da barna var blitt store, fant hun sin egen karriere som regnskapsfører i Adventistkirken, først i Vestnorsk distrikt, deretter i Østnorsk og til slutt i Den norske union. Da hun gikk av med pensjon, var hun assisterende økonomisjef i Den norske union. Som pensjonist, vikarierte hun som økonomisjef for Adventistkirken på Island i ett år. Hun var en dyktig og nøyaktig regnskapsfører som tjente Gud og menigheten med sin rolige, varme og behagelige væremåte. Adventistkirken i Norge takker Ellen May for hennes livslange, uselviske og gode tjeneste for Gud og menighet.

I slutten av 2023 fikk Ellen May et slag, og de siste årene var preget av redusert helse. Hun sovnet fredfullt inn 29. april 2026. Kåre og barna var sammen med henne de siste dagene. Ellen May har nå fått hvile. Må håpet om oppstandelsen og de gode minnene gi trøst, håp og fred.

Begravelsen var fra Valle kirke 8. mai 2026. Jóhann E. Jóhannsson delte minneord på vegne av Adventistkirken i Norge, og undertegnede forrettet.

Tom Angelsen

Johannes Mæland, ble født på Karmøya den 6.3.1936, og døde den 4.5.2026, bare to måneder etter han fylte 90 år. Da han var ett år gammel, døde moren av sykdom, og Johannes hadde store deler av oppveksten hos en kjær bestemor. Det er ikke til å legge skjul på at livet ikke ble så enkelt for ham. I tenårene kom han til Kristiansand hvor han kom med i et godt ungdomsmiljø i adventistmenigheten der. Han ble døpt og sluttet seg til menigheten. Han drev en stund med fiske og tok også utdannelse som glassmester. Han kunne utføre flere ulike håndverk med dyktighet og nøyaktighet. Han hadde også gode akademiske anlegg, og tok artium som privatist. På universitetet i Bergen tok han utdannelse i fagene norsk, tysk og historie, og læreryrket ble hans livskarriere. I 1963 ble han gift med sykepleieren Ann-Britt fra Finland, og de fikk 60 gode år sammen, helt til hun døde i 2023. De fikk døtrene Kjerstin og Karin, og etter hvert storfamilie bestående av svigerbarn og barnebarn, og Johannes fikk også oppleve å bli oldefar. Johannes jobbet først som lærer i Våler og Kongsvinger. I 1981 flyttet familien til Røyse hvor han jobbet som lektor på TVS til han ble pensjonist. Han var en avholdt lærer som brydde seg om elevene. Han husket dem og spurte etter dem lenge etter at de hadde sluttet. Som pensjonister bodde han og Ann-Britt i Hønefoss. Han klarte seg alene etter at han ble enkemann, selv om helsen skrantet noe. Døtrene fulgte ham godt opp, og han besøkte dem så ofte han kunne. Han hadde god kontakt med sin venn Werner Jakobsen. Men plutselig og noe uventet var det slutt, og et rikt liv var over. Begravelsen var fra Hønefoss kirke hvor Marie Lyngseth forrettet. Nå hviler han ved siden av sin kjære Ann-Britt, og vi ser fram til oppstandelsen og evigheten. Vi lyser fred over hans kjære og gode minne.

Reidar Olsen

Vi gratulerer

95 Jenny Marie Østgaard, Jessheim menighet, 31. august

90 Henny Annette Angelsen, Mjøndalen menighet, 19. juli

Haldis Åse Hansen, Melbu menighet, 15. august

Anny Marie Hermansen, Vadsø menighet, 25. august

Inger-Marie Reierson, Hønefoss menighet, 31. august

85 Liv Åse Løkken, Gudbrandsdalen menighet, 15. juli

Signe Hjalmara Berg, Bergen menighet, 16. juli

Ragnhild Margrethe Gronert, Kristiansand menighet, 6. august

Kjell Erling Hansen, Distriktsmenighet. ØND, 12. august

Tove Horn Karlsen, Sandefjord menighet, 28. august

Jan Fossum, Mjøndalen menighet, 5. september

Erik Fossum, Mjøndalen menighet, 5. september

Terje Johannessen, Kristiansand menighet, 7. september

80 Dag Selsø, Tyrifjord menighet, 12. juli

Tom Håkon Sunde, Bergen menighet, 16. juli

Tove Sofie Jordahl, Oslo, Betel menighet, 20. juli

Turi Stendebakken, Lillehammer menighet, 26. juli

Berit Søreide, Tyrifjord menighet, 26. juli

Terje Arvid Sagstad, Haugesund menighet, 5. august

Kirsten Marie Draget, Sarpsborg menighet, 12. august

Kirsten Bodil Hanssen, Trondheim menighet, 13. august

Gerhard Hansen, Molde menighet, 17. august

Svein Agner Zachariassen, Flekkefjord menighet, 18. august

Eskild Robert Hagen, Lillehammer menighet, 19. august

Esther Nilssen, Tromsø menighet, 24. august

Per Helge Stølen, Tyrifjord menighet, 24. august

Gerd Marion Ditlefsen, Sandnessjøen og omegn., 24. august

Vera Edel Anthonsen, Oslo, Betel menighet, 28. august

Ivar Magne Karlsaune, Namdal menighet, 30. august

Grete Bøhmer, Tyrifjord menighet, 5. september

75

Lillian Margareth Mauritzen, Fredrikstad menighet, 10. juli

Kirsten Benkestok Schulz, Hadeland menighet, 12. juli

Samadhanam Wilbert Satyanandam, Bergen menighet, 14. juli

Jan Arne Dunseth, Flekkefjord menighet, 16. juli

Edvin Eide, Sandefjord menighet, 22. juli

Rita Karin Ranbø, Hønefoss menighet, 24. juli

Solveig Norheim Andersen, Strømmen menighet, 29. juli

Eva Steen, Moss menighet, 1. august

Marit Alstadsæter Ingebrigtsen, Moss menighet, 1. august

Tom Aune, Oslo, Ulsrud menighet, 3. august

Paul Stronegger, Fredrikstad menighet, 4. august

Kjell Bruland Helgesen, Tyrifjord menighet, 7. august

Eirin Skaarstad Jenssen, Tromsø menighet, 10. august

Bertil Hogganvik, Mjøndalen menighet, 18. august

Vidar Kristiansen, Hønefoss menighet, 19. august

Erik Johnsbråten

Strømmen menighet, 25. august

Julia Luisa Delgado Rios

Oslo, Betel menighet, 25. august

Åge Steinar Nordgård

Arendal menighet, 30. august

Tørris Andreas Stene

Trondheim menighet, 31. august

Nandy-Helene-Mauricette-Louise

Johnsen

Tyrifjord menighet, 3. september

70 Ingunn Bækkevold Jensen

Tønsberg menighet, 13. juli

Elsa Gunther Printz Andsjø Oslo, Ulsrud menighet, 14. juli

Willard Gustavsen

Tyrifjord menighet, 20. juli

Anne Breivik Ruud

Strømmen menighet, 27. juli

Per Arne Løvoll

Ålesund menighet, 9. august

Joan Astrid Hovden

Mysen menighet, 25. august

Sidsel Høysæter Jensen

Bergen menighet, 26. august

Birgit Annette Philipsen

Tyrifjord menighet, 1. september

Ingvald Bright Nordland

Stavanger menighet, 4. september

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 231 72 275

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no

post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Tyrifjord barne- og ungdomsskole søker etter ny inspektør

Tyrifjord barne- og ungdomsskole ligger idyllisk til ved Tyrifjorden. Skolen har 75 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss og ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø.

Vårt motto er: mening, mestring og muligheter

Fra 1. august 2026 vil det bli ledig en fast stilling som undervisningsinspektør ved Tyrifjord barne- og ungdomsskole. Inspektørstillingen kan kombineres med en undervisningsstilling.

Vi søker en ny inspektør som

• tilhører Syvendedags Adventistkirken (SDA) og kan identifisere seg med, samt fremme, skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighet

• vil ha et engasjement for utviklingen av skolen

• har undervisningskompetanse for tilsetting i grunnskolen (anbefales)

• har arbeidserfaring fra grunnskolen

• er innovativ

• viser fleksibilitet og kreativitet

• er god til å bygge relasjoner

• har gode samarbeidsevner

• er strukturert, nøyaktig og selvstendig

• har god digital kompetanse

Vi tilbyr

• en meningsfull lederstilling i en skole med tydelig verdigrunnlag

• et nært og inkluderende skolemiljø

• mulighet til å forme skolens videre utvikling

• lønn og arbeidsvilkår etter avtale

Viktig informasjon

Personlig egnethet vil bli tillagt vekt. Aktuelle kandidater vil bli invitert til intervju

Før tiltredelse må politiattest fremlegges. Skolestyret kan vurdere andre kandidater enn de som søker.

Søknadsfrist: snarest

Søknaden med kopi av vitnemål og attester sendes til: Tyrifjord barne- og ungdomsskole v/ rektor, tlf. 97778524 / 32160052; e-post: rektor@tyrifjordskole.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 90479360 www.sdasenior.no erlingnyan50@gmail.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling V. Åserud

Syvendedags Adventistkirkens

Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670

Kontonummer: 3000.30.96447

Vipps: #86681 www.sabu.no

Epost adresse: post@sabu.no

Leder: Gry Beate Marley

HEI PÅ DEG!

Barnesiden er for deg som er barn. I dette nummeret av Adventnytt blir du kjent med Bilal. Send tegningen din til gry.haugen@adranorge.no

Kanskje tegningen din kommer på trykk?

Bilal går i 6. klasse på en veldig stor skole med over 4000 elever. Det er ca. 100 elever i klasserommet hans.

En gutt som vil lære

Bilal liker å lære og følge med i timene. Han drømmer om å gjøre det bra på skolen.

Uten hjelp

Familien visste at noe var galt, men de fikk ikke hjelp fra lege eller noen andre. Det var vanskelig å vite hva de skulle gjøre. Hverdagen ble mer og mer krevende.

En del av dagen

Bilal hjelper til hjemme så godt han kan. Han er med på vanlige ting i hverdagen, som å lage mat sammen med familien.

Blant annet lager de injera, et flatt brød som er vanlig i Etiopia.

En vanskelig skolehverdag

På skolen klarte ikke Bilal å se tavla tydelig. Han falt etter i undervisningen og syntes det var vanskelig å henge med. Noen barn ertet ham og kalte ham «blindingen».

Synet begynte å endre seg

Da Bilal var liten, begynte synet hans å bli dårlig. Øynene hans forandret seg gradvis, og det ble vanskeligere å se klart. Etter hvert strevde han med å lese og følge med i timene på skolen.

Bilal bor sammen med foreldrene sine og søsknene sine. Familien har en liten butikk hvor de selger varer til naboer. De jobber hardt for å klare seg i hverdagen.

Noen så behovet hans ADRA samarbeider med skolen til Bilal. Der la de merke til at han trengte hjelp med synet sitt. Det ble starten på en viktig forandring.

Historien om Bilal fortsetter i neste nummer.

Se på verden med nye øyne

Bilal sin historie handler om å få se. Tenk over dette:

• Hva betyr det å ta noe for gitt?

• Hva er det du tar for gitt i livet ditt?

• Er det noe du kan gjøre for at an- dre skal få det litt bedre?

SIDEN SIST:

Gud gjør noe nytt blant oss!

Det er ett år siden vi gjennomførte generalforsamlingene i distriktene og unionen.

Hvert år forsøker jeg å bruke en av disse spaltene til å se tilbake og rapportere til dere – kjære lesere, givere og engasjerte trosøsken. Kanskje leser du dette på hytta, i båten, eller på vei til Sommerstevnet i Nissedal.

Uansett er sommeren en fin anledning til å stoppe opp og se hva Gud gjør blant oss.

Av Victor Marley

Iår kan vi se tilbake med takknemlighet. Vi har opplevd medlemsvekst tre år på rad, og må helt tilbake til 2010 for å finne et høyere medlemstall enn vi har etter første kvartal 2026 (4586 medlemmer). 100 nye søsken ble døpt eller tatt opp ved tro i løpet av 2025. Trenden fortsetter i 2026 med 18 døpte eller tatt opp ved tro i første kvartal. En ny menighet er etablert i Kongsvinger, menigheten på Senja opplever nytt liv, og flere lokale menigheter forteller om vekst, fornyelse og optimisme.

Noen vil forklare denne utviklingen med innvandring alene. Virkeligheten er mer sammensatt enn flytting av medlemsbrev fra utlandet. Vi døper fortsatt mange av våre egne ungdommer. Mennesker finner tro gjennom våre menigheter og vår forkynnelse. Samtidig ser vi også dåp blant mennesker med innvandrerbakgrunn som ikke tidligere har vært adventister. Derfor har vi all grunn til å takke Gud for at han leder ulike mennesker til våre fellesskap.

Noen ganger kan det nesten virke som om enkelte ikke ønsker å høre om medlemsvekst. Men jeg tenker at enhver person som kommer til tro, er grunn til glede. Jesus minner oss om at det er glede i himmelen når mennesker kommer til ham. Derfor gleder vi oss over alle som finner et hjem i våre fellesskap.

Kanskje opplever noen også et savn etter hvordan kirken var før. Det er mulig å tolke endring som nedgang. Men tiden står ikke stille, og det gjør heller ikke Gud. «Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43,19). Jeg tror vi ser tegn til at Gud gjør noe nytt blant oss.

Vi er også takknemlige for trofastheten i tiende og gaver. Selv om inntektene ikke øker like raskt som prisene, er det ingen selvfølge at mennesker fortsetter å støtte kirkens arbeid med slik generøsitet. Takk til alle som bidrar. Slik uttrykker vi tillit til Gud og støtter oppdraget vi har fått. Mye spennende skjer også rundt omkring i kirken. Norsk Bokforlag opplever gode resultater, blant annet gjennom bøker skrevet av norske adventistforfattere. For første gang på mange år selges også rettigheter til bøker

utenfor Norges grenser. Samtidig er oversettelsen av det nye sabbatsskoleopplegget Alive in Jesus godt i gang, og flere avdelinger samarbeider om å utvikle nye ressurser for ungdom som kan brukes av menigheter og skoler.

Hope Channel bygger nye satsinger på YouTube som blir synlige gjennom høsten og våren. Med begrensede ressurser må vi prioritere misjon. Målet er å nå mennesker som søker tro, håp og mening, og gi dem anledning til å bli kjent med Gud og håpet om Jesu gjenkomst.

Noe av det mest oppmuntrende som har skjedd det siste året, er den økte satsingen på menighetsutvikling, misjon og flerkulturelt arbeid. Gjennom menighetsplanting, lederutvikling og integreringsarbeid ser vi stadig flere tegn til liv og vekst. Dette er først og fremst resultatet av trofaste medlemmer og lokale menigheter som lever ut sitt kall der de er, men som nå også kan få støtte og veiledning fra ressurspersoner med særskilt ansvar for dette arbeidet.

Menighetens oppdrag har aldri vært viktigere. Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Når vi ber for hverandre, bygger varme fellesskap og deler troen vår med andre, blir vi medarbeidere i det Gud gjør i verden og for mennesker.

Takk for det du har bidratt med gjennom arbeidsåret 2025–2026. La oss fortsette å be for hverandre, bygge relasjoner og frimodig dele håpet vi har funnet i Jesus.

Leder for Adventistkirken i Norge