Adventnytt 2026 05

Samling til SAHAs

helsekongress

Over 170 personer var samlet for å høre på foredragsholdere av topp kvalitet. Side 9

Sannheten for vår tid

Den urolige tiden vi lever i gir mulighet for nytolkning av både Bibelen og kirkens hensikt og mening. Side 20

Adventnytt

Fagert er landet

Nr. 5-2026

Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!

Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud; soleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde.

Anders Hovden

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Foto: Atle Haugen

Innhold

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Herre, husk meg i din nåde mot ditt folk, kom til meg med din frelse! Da kan jeg se hvor godt det går dine utvalgte, få del i ditt folks (Sal 106,4-5)

«Lei

av å bli lurt»

Å snakke ærlig og sant om troen er det vi er kalt til.

Jeg satt og surfet på YouTube mens jeg slikket sårene etter et heller dramatisk biluhell. Da kom jeg over en video med matematikeren dr. John Lennox fra Oxford – kjent som en av vår tids fremste kristne apologeter, ofte i debatt med ateister som Richard Dawkins. I denne videoen skulle han si noe om den pågående konflikten i Midtøsten.

Det begynte lovende, med en tilsynelatende god analyse av situasjonen.

Men snart begynte jeg å stusse. Lennox refererte til tre bibeltekster – fra Esekiel, Daniel og Åpenbaringen – som angivelig skulle vise oss hva som ventet. Problemet var bare at han aldri kom frem til tekstene. Han snakket om dem, men leste dem ikke. Til slutt ble alt knyttet sammen i et kjent skjema med Israel og Harmageddon, og da var jeg ikke lenger i tvil: Dette var fake news. Slettes ikke Lennox, men KI­redigert både manus og stemme.

Så sitter jeg her, lei av å bli lurt. Den gamle 90­tallsslageren fra Postgirobygget brukte samme uttrykk om reklame, silikonpupper og bildemanipulasjon. Det var en uskyldsren tid sammenlignet med vår egen. For denne saken er ikke engang toppen av isfjellet. Nettet oversvømmes nå av KI­produsert innhold. Samtidig som kunstig intelligens er et nyttig verktøy, er den også blitt et effektivt redskap for å fordreie fakta og produsere falske nyheter. Bilder, video og manus kan skapes på sekunder, basert på noen stikkord og kreative innspill.

Dette gir oss helt nye utfordringer når det gjelder å vurdere hva som er sant, og hva som ikke er det. Å trenge gjennom støyen for å formidle sannhet blir stadig mer krevende.

Dessverre ser vi også dette i kristne miljøer. Det finnes mange «kreative» og misjonsivrige adventister som publiserer

filmer med dommedagsforkynnelse om sabbat, helvete, dyret og paven. Ofte er avsender anonym, og innholdet mangler både respekt og teologisk edruelighet. Et beslektet problem er nettsider som gir inntrykk av å formidle nyheter fra et adventistisk perspektiv. «Adventist News» og «Advent Messenger» er eksempler. Her presenteres ofte sensasjonspregete «nyheter» om hva ledere og pastorer gjør feil. Tydelig teologisk slagside og mangel på journalistisk integritet gjør dette til en destruktiv form for «nyhetsformidling» – som dessverre mange tar på alvor. Men lureri er aldri lønnsomt i lengden.

Når falske stemmer låner kjente ansikter og fromme ord, blir det vanskeligere enn noen gang å skjelne sannhet fra bedrag – også i kristne sammenhenger.

Dette gjelder all forkynnelse og trosformidling. Det er vondt å lese om mennesker som er blitt lokket inn i menigheter og fellesskap på falske premisser. Slike historier har vært mange i kristne medier de siste årene.

Samtidig må vi erkjenne at faren også gjelder oss selv. Mange adventister har fortalt hvordan de først etter lang tid som trofaste regelfølgere oppdaget evangeliets frigjørende kraft – og følte seg lurt av det de hadde lært tidligere. I andre tilfeller utvanner vi evangeliet så mye at det mister kraften til å forvandle liv. Da blir troen

død og maktesløs. Det er også en form for lureri.

En annen felle er å lene seg på klisjeer. Å forsikre mennesker midt i reelle livskamper om at «alt blir bedre med Jesus», uten å anerkjenne smerten og kompleksiteten i livet, er ikke å tale sant. Det erfarte vi sterkt under et besøk på Ullersmo landsfengsel med et kor for noen år siden. Et velment, men klisjéfylt vitnesbyrd utløste raseri hos en av fangene. Han gjorde narr av både budskapet og oss.

Da skjedde noe. Jenta som hadde delt, var stille et øyeblikk, trakk pusten og sa: «Jeg skal fortelle deg min historie.» Og det gjorde hun. Uten polering. Uten ferdige svar. En ærlig fortelling om kamp, sårbarhet, tro og tvil – og om hva Jesus faktisk betydde i hennes liv. Fangen ble stille. Det gjorde de andre også. Dette var sant. Og de kjente det igjen.

Å snakke ærlig og sant om troen er det vi er kalt til. Det innebærer også mot til å ta oppgjør med ting vi har gjort, trodd eller videreformidlet som ikke har vært rett. Det kan være smertefullt, men det er alltid bedre å erkjenne feil enn å bli avslørt i lureri.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

MAI

1.–3. Digital vår-inspirasjonshelg Matteson misjonsskole 7. 19:00 – 20:30 Nettsending NBI 14.–17. Matteson misjonsskole – 40 årsjubileum 23.–25. ACTS church planting (arrangement i samarbeid med TED) 31. Styremøte ØND (Vik)

JUNI

5.–6. Årsmøte ØND 12.–13. Årsmøte NND

14. DNU styremøte 19.–20. Årsmøte VND 19.–28. IMPACT Senja 19. Siste skoledag TVS 21. Årsavslutning for 3. klasse på TVS 30.–5. juli Levende vann

Menighetskalender

MAI

2. Kollekt: Unionens og Divisjonens katastrofefond (B) 16. Barnas dag

JUNI

6. Kollekt: Norsk Bibelinsfituft (C) 20. Kollekt: Newbold College (A)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: GC

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E­post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Girls in God

Skrevet og drevet av Melissa Hope

For mange år siden startet Anne­Lise Kendel en smågruppe for jenter fra 5.klasse og oppover. Dette konseptet har startet opp igjen, heldigvis!

Hver mandag kl.14.30 ­15.30 møtes en gjeng jenter, til og med i påskeuka, i Adventistkirken i Bergen. (Alle jentene ville møtes, selv om det var ferie, og da kom det enda flere.) Vi møtes og drikker te og spiser noe godt. Afternoon tea med Bibel = PERFEKT. Vi snakker om jenteting, og så studerer vi Bibelen og hva adventistene tror på. Vi har det veldig hyggelig! Flere av jentene går på Møllebakken skole, men det kommer også jenter som ikke har noen tilknytning til hverken kirken eller skolen. Jentene har forstått hva en smågruppe går ut på. De tar nemlig med seg venninner. Det startet med 4 jenter for en måned siden, og nå er det 9. Skal kirken ha vekst, må man starte smågrupper, og alle i gruppen burde ta med seg noen andre, på den måten vokser gruppa. Det gjelder alle smågrupper! Skal noe vokse, server mat og inviter venner. Gjør det koselig, og gjør det til fast tid. «For hvor to eller tre er samlet, der er jeg midt iblant dem» sier Jesus (Matt 18,20).

På bilde foran fra venstre:

Olivia Andersson 11 år

Aleah Vennestrøm 12 år

Hebron Tesfaye 12 år

Martine Fabrice 11 år

Eliorah Inezu 11 år

Heman M. Abdulah 11 år

Minja Samuel 11 år

Maya Martinsen 11 år

Valentina Manuelpillai 11 år

Av Jostein Myrdal

«

Friskolenes største fiende er uvitenhet

Friskolenes største fiende er uvitenhet», uttalte Audun Raaen, leder i Kristne Friskolers Forbund, under Adventistkirkens barnehage­ og skolekonferanse. Utsagnet peker på et sentralt problem: store deler av samfunnsdebatten om friskoler bygger på misforståelser og antakelser snarere enn kunnskap. Mytene om friskolene fremmes ofte i tre hovedformer: at friskoler skaper segregering, at de svekker økonomien i den offentlige skolenog at små skoler gir lavere læringsutbytte. Erfaringene fra Adventistskolene gir et helt annet bilde.

Adventistskolene har en elevsammensetning som gjenspeiler både kulturelt og sosialt mangfold. Elever kommer fra ulike sosioøkonomiske miljøer, ulike tros­ og livssynstradisjoner og ulike deler av byer og regioner. Hos oss finner man alt fra livssynshumanister til elever fra mange kristne retninger og verdensreligioner. Dette gir skolene en naturlig brobyggerfunksjon. Den blandingen TV programmer som Skolebytte forsøker å skape kunstig, finnes hver dag i våre klasserom.

Elever på kristne friskoler får mange av de samme felles kulturelle referanserammene som i den offentlige skolen, fordi man følger de offentlige læreplanene, men med et tillegg. Dette tillegget er det som gir friskolene en kristen identitet og Adventistskolene sin adventistiske identitet. Det vil si at elevene på kristne friskoler lærer mer og får flere perspektiver enn i den offentlige skolen. Dette gjør at man burde være mer bekymret for indoktrinering i den offentlige skolen, enn motsatt.

På Adventistskolene jobber man aktivt med at alle elever skal føle seg hensyntatt og respektert til enhver tid og uavhengig av eget og egne foreldres livs­ og verdisyn. Målet med undervisningen på Adventistskolene, er at elevene skal kunne ta selvstendige valg når det gjelder livssyn og verdier. Nøytral undervisning er umulig. Man underviser alltid i en sammenheng. Også med det en ikke underviser eller

nevner, viser tydelig hva en ikke mener er vesentlig. Fordi det ikke er mulig med en verdinøytral undervisning, mener vi at det er viktig å være åpen og transparent på hvilke verdier en har og står for. Vi mener derfor det er viktig å presentere elevene for ett verdisett og samtidig på en respektfull måte, gi dem eksempler på andre verdisett. Vi tror at elevene på denne måten blir i stand til å sette sammen sine egne meninger, verdier og til slutt skape seg sitt verdisett og eventuelt trosgrunnlag. Både foreldre og elever gir uttrykk for at de setter pris på denne tydeligheten. Mange sier at det er lett og trygt å være uenige med oss.

Vi er heldige som får statstilskudd til de kristne friskolene i Norge. Men vi som jobber på Adventistskolene, kjenner oss ikke igjen i at vi svekker økonomien til den offentlige skolen. Statstilskuddet tilsvarer 85% av det en offentlig elev koster for staten, og foreldrepengene/skolepengene utgjør 15%. Friskolene i Norge har regnet på hva de kristne friskolene koster staten. De har kommet fram til at staten sparer på å ha friskoler.

Utdanningsfrihet er dessuten en grunnleggende menneskerettighet. FNs menneskerettighetserklæring artikkel 26(3) fastslår at foreldre har fortrinnsrett til å bestemme sine barns undervisning. Til tross for dette ligger Norge på 29. plass i Freedom of Education Index, i stor grad fordi reelle valgmuligheter er begrenset. Friskolene utgjør bare rundt fem prosent av det totale skoletilbudet i Norge, og for mange foreldre finnes det i praksis ikke noe alternativ til den offentlige skolen. Det hevdes fra tid til annen at små skoler gir dårligere læring, både sosialt og faglig. Det er egentlig litt rart at dette argumentet brukes, fordi de aller fleste har også en oppfatning om at høyere lærertetthet gir bedre læring.

Mindre, fådelte skoler, dvs. skoler der elever fra flere trinn er sammen i en klasse, gir elevene stor sosial trening. Når elevene er små, får de trening i å være minst og forholde seg til de større. Når elevene er store, får de trening i å være til hjelp,

støtte og i å være forbilder for de mindre barna. Dette har også akademiske fordeler. Adventistkirken i den Nord­Amerikanske divisjonen (NAD), gjennomførte en stor undersøkelse på alle Adventistskolene i USA, Canada og Bermuda, Cognitive Genesis. Undersøkelsen vakte oppsikt, fordi den viste at elevene presterte over sitt evnenivå. Dette gjaldt alle elever enten de gikk på små ettroms skoler (fådelt), eller de gikk på store skoler (fulldelt). Hvis man ser på karaktersnittet på Adventistskolene i Norge over tid, ser man at de ikke står tilbake når det gjelder læringsutbytte.

I debatten om friskoler brukes det av og til uttrykk som kan høres fine ut, men som likevel ikke alltid bidrar til å skape det inntrykket vi ønsker folk skal sitte igjen med. Friskolene omtales som «supplement» til «fellesskolen». Dersom friskolene kun er et supplement, er de strengt tatt ikke nødvendige. Men uten reelle alternative skoler, svekkes den demokratiske retten til å velge opplæring i samsvar med egne verdier. Internasjonal forskning viser at land med høy utdanningsfrihet – og betydelig friskoleandel – ikke opplever økt segregering. Ifølge Freedom of Education Index bidrar slike systemer til å redusere økonomisk ulikhet, styrke sosial mobilitet, løfte elever med innvandrerbakgrunn og øke læringsresultater på tvers av skoletyper.

Adventistskolene er en liten, men betydningsfull del av norsk skolemangfold. Jeg håper at du som leser dette, kan være en agent for friskoler og spesielt for Adventistkirkens 12 skoler. Bidra til folkeopplysning og snakk vel om skolene våre. Lik og del på sosiale medier, gi en pengegave dersom du har lyst og mulighet til det, og be for skolene.

Jostein Myrdal er skolesekretær i Adventistkirken i Norge.

Ukrainsk gudstjeneste i Oslo

Av Yana Malakhova

Den ukrainske gudstjenesten i Betel, arrangert i anledning fireårsdagen for krigen i Ukraina den 28. februar 2026, ble en stor suksess.

Over 80 ukrainere fra ulike byer i Norge deltok, hvorav rundt 40 var venner, bekjente og inviterte fra språkkaféen som ikke er medlemmer av adventistmenigheten.

Alle nye deltakere fikk utdelt boken Mot historiens klimaks (Den store striden) på ukrainsk, én bok per familie. Totalt ble det delt ut 25 eksemplarer.

Programmet besto av preken, lovsang og forbønn for Ukraina. Talen ble holdt av Volodymyr Gnatiuk, som har lang erfaring som pastor i Ukraina, men nå er pensjonist.

Avslutningsvis ga Gry Haugen fra ADRA Norge og menighetspastor Atle Fonn Aluwini fra Betel varme og støttende ord til forsamlingen.

Etter den offisielle delen, ble alle invitert til middag og sosialt samvær. Det ble servert tradisjonelle ukrainske retter, spilt ukrainsk musikk, og gjestene fikk en flott mulighet til å bli bedre kjent.

Arrangementet ble organisert av den ukrainske gruppen i Betel, og de mottok mange positive tilbakemeldinger og flere forespørsler om lignende samlinger i fremtiden.

En stor takk rettes til alle som bidro til å arrangere denne dagen. Spesiell takk går til pastor Atle Aluwini i Betel for idéen og støtten, samt til Daniel Riley og Nenad Petric for teknisk bistand.

GYD i Vadsø

Av Kakule Kisunzu

På sabbaten 14. mai 2027 deltok adventistmenigheten i Vadsø i sosiale og samfunnsrettede aktiviteter, der barn fra 5 år og oppover, tenåringer og unge voksne deltok som en del av initiativet «Global Youth Day». Minst 21 deltok aktivt; noen er ikke med på bildene.

Dagens preken handlet om å så et godt frø i god jord. Etter gudstjenesten dro barna, de unge og de voksne først til omsorgs­ og sykehjemmet. Der holdt vi en times minikonsert. Hilde, pastoren i adventistmenigheten i Vadsø, spilte piano, mens Levi spilte gitar.

I tillegg til konserten, tok vi en pause for å leke med beboerne og spille ball. Vi hadde det virkelig gøy med ballene. Da ble det gode

frøet sådd. Det var mye glede blant lederne og beboerne som var til stede på sentrene.

Deretter delte vi oss inn i tre grupper: én gruppe dro til Rema 1000, en annen til Kiwi og en tredje til Europris, hvor hver gruppe holdt opp et skilt med ordene «Global Youth Day», laget av barnas sabbatsskoleklasse.

I tillegg fikk hver gruppe en stor bukett med blomster som de skulle dele ut til alle kunder som forlot butikken. Til hver person sa de: «Vi deler kjærlighet på denne Global Youth Day», og la til: «Ha en fin dag.» Frøet var sådd. Til vår store overraskelse mottok vi gaver fra en av familiene vi hadde gitt blomster til i Europris­butikken. Denne familien på tre fortalte oss at det å dele kjærlighet, også blir belønnet med kjærlighet. De kjøpte derfor godteri til de to gruppene som var til stede i Europris og Kiwi.

Menighetsvekst på Senja

Av Benjamin Norheim Andersen

Det var flott solskinn, og Senja viste seg fra sin vakreste side sabbaten 28. februar. Da kunne vi endelig ønske Patient og Solange velkomne som medlemmer av vår lille menighet. De har trofast møtt med oss siden kirken ble gjenåpnet sist august, men prosessen med å få overført deres menighetsbrev fra Rwanda har tatt lang tid.

Patient og Solange kom til Sørreisa og Norge høsten 2024 og oppdaget fort at adventistkirka på Silsand var stengt. En sabbat tok Patient den lange reisen til Tromsø, hvor han traff Tom Angelsen, men å reise til Tromsø regelmessig var ikke gjennomførbart pga. distanse og manglende kollektivtrafikk i helgene. Etter at undertegnede og familie flyttet til Finnsnes, fikk vi kontakt med dem gjennom Tom. Det var passende at nettopp Tom var her denne sabbaten for å holde gudstjenesten.

Skolegudstjeneste i Sandnes

Tekst/foto: Bjørn Knutsen

Fred var temaet for skolegudstjenesten til Vatneli skole i mars. I en verden full av uro, tilbyr Gud indre fred gjennom tro og håp. Elevene ledet ut i vakker sang og musikk og presentasjoner om fred og fredsarbeid. Vi utfordres alle til å ta et

Adventistkirken i Norge vokser

ansvar overfor våre medmennesker og bidra til å skape fred der vi er og med de ressursene vi har.

Høydepunktet under gudstjenesten var da elevene på fjerde trinn fikk overrakt hver sin Bibel i ekte skinninnbinding, en gave fra skolen. Alle disponible benker og stoler i kirke­ og gymsalbygget var satt ut, rundt

250 sitteplasser, og det var så å si helt fullt. Elevene imponerte nok en gang med sine evner, ferdigheter og mot til å stå foran en stor forsamling og formidle det de sammen med sine lærere hadde øvd og forberedt seg på. Det er en hyggelig årlig begivenhet når både skolefamilien og de to eiermenighetene, Sandnes og Stavanger, samles.

Flere adventister i dag enn for 10 år siden!

Av May Anette Tallini

Man skulle kanskje ikke tro at det var mulig for et lite trossamfunn i det sekulære Norden å oppleve vekst. Samtidig ser man en trend, også i Norge, hvor flere og flere søker til kristendommen. I den urolige verden vi lever i, finner stadig flere mening med livet med forankring i kristen tro. Også Adventistkirken i Norge opplever økt interesse for troen, faktisk i så stor grad at samfunnet nå har flere medlemmer enn for 10 år siden!

Dette viste medlemsstatistikken, utarbeidet i forkant av Adventistkirken DNUs styremøte i mars i år. Fire ganger i året får styret kvartalsrapporter, slik at de kan se trendene i vekst og ev. nedgang. En gang i året ser de på trendene ti år tilbake i tid.

Det var derfor utrolig oppmuntrende å se en oppadstigende kurve på medlemsstatistikken vår.

Under pandemien opplevde Adventistkirken en større nedgang i medlemstallet. Da var det store restriksjoner på menighetens aktiviteter, og det var vanskelig å gjennomføre dåp. Etter pandemiens slutt, begynte medlemstallet å ta seg opp igjen og har steget hvert år siden 2022. Adventistkirken har nå 16 flere medlemmer enn for 10 år siden, og hele 103 flere medlemmer enn i

2022. I 2025 ble 100 nye personer enten døpt eller lagt til menigheten ved avstemning. Dette takket være målbevisst innsats, gode relasjoner, bønn og bibelstudium. Hver gang noen ønsker å gi sitt liv til Jesus og gå i dåpens vann, er det fest i himmelen! Tallene viser også at de fleste nye medlemmer har blitt medlemmer i forbindelse med dåp, og veksten vises over hele landet, fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør. Unionsleder i Adventistkirken, Victor Marley, er begeistret over utviklingen!

«Vi takker Gud for at han har velsignet menigheten i Norge. Dette er resultatet av et langsiktig og systematisk arbeid i våre lokale menigheter, utført av både medlemmer og pastorer. Vi ser at evangelisering fortsatt bærer frukt, og at ungdomsarbeidet vårt holder svært høy kvalitet. Samtidig har mange av våre medlemmer vist stor omsorg ved å ta imot mennesker som Gud har ledet til oss fra andre land. Jeg vil gjerne takke alle som har bidratt. ’Alle engasjert’ er ikke bare et slagord, men et prinsipp som skaper liv og vekst i menigheten.»

Victor Marley, Unionsleder.

Samtidig ønsker ikke Adventistkirken å ha et ensrettet fokus på medlemstall og

måle suksess i forhold til det. Vårt mål er at flere og flere mennesker skal bli kjent med Jesus og vokse i troen på ham. I tillegg ønsker vi å fokusere på engasjement blant alle medlemmer. I denne 10­årsperioden har vi også sett oppstart/restart av 2 nye menigheter i Norge, 2 nye bruktbutikker og mange spennende evangeliseringsprosjekter og voksende grupper! Totalt vitner alt dette om vekst, og det er med å skape entusiasme blant adventister rundt om i hele Norge.

«Når vi teller vekst, bør vi ikke bare telle hvor mange vi døper, men hvor mange som er engasjert.» Claes Lundström, distriktsleder ØND.

Vi er takknemlig for alle de feiringsmuligheter som 2025 har gitt, og ønsker at menighetene våre framover skal få oppleve vekst og glede i det vi deler livet med Jesus med andre. Det å gå med Jesus, gir liv, mening og fremtidshåp i en verden hvor mye er usikkert og mørkt. I tillegg er vi er takknemlige for alt det flotte arbeidet i menighetene rundt om i landet. Takket være deres vitnesbyrd og innsats, ser vi at flere ønsker å tilhøre Jesus som Herre og Mester. Så la oss dele Guds kjærlighet, hans nåde, barmhjertighet og håp om en bedre fremtid.

Global uke:

Ti år med kirker sammen mot moderne slaveri

Av Tom Angelsen og Gry Haugen

Hver november samles kirker over hele landet om et felles budskap: Moderne slaveri må ta slutt. Siden 2016 har Global uke minnet oss om at urett ikke hører fortiden til. Den skjer her og nå ­ i naboland, i nabolaget og gjennom globale kjeder vi også er en del av.

En ny evaluering gjennomført av Norges Kristne Råd viser tydelig at satsingen gjennom ti år har hatt stor betydning. Engasjementet i menigheter over hele landet har skapt økt kunnskap, styrket bevissthet og gitt rom for konkrete handlinger. Når kristne fellesskap lærer, ber og handler sammen, skjer det noe.

EN URETT SOM VOKSER

Det anslås at 50 millioner mennesker i dag lever som moderne slaver – i tvangsarbeid, tvangsekteskap eller seksuell utnyttelse. Av disse er 27,6 millioner utsatt for tvangsarbeid, og én av fire er barn. Tallene har økt med ti millioner på bare fem år, drevet fram av krig, klimaendringer, pandemi og økende økonomisk press.

Dette er ikke bare en global tragedie langt unna. Også i Norge forekommer utnyttelse gjennom svart arbeid, sosial dumping, dårlige og ulovlige boforhold og press eller trusler fra arbeidsgivere. Sårbare mennesker uten nettverk, migranter og personer på flukt er særlig utsatt.

Ved markering av ti år med Global Uke i Oslo, bar stemningen preg av takknemlighet, håp og alvor. Statsminister Jonas Gahr Støre uttrykte dette tydelig i sin videohilsen til Global uke:

– Det er ikke noe moderne med slaveri. Det er umoderne og må ta slutt

ET KRISTENT ANSVAR

Som kirker angår dette oss. Vi kan ikke lukke øynene for urett. Bibelens budskap om menneskeverd og troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde, gjør at vi ikke

10 år med felleskirkelig Global uke mot moderne slaveri ble markert i mars. Fra venstre: Styringsgruppemedlem fra ADRA og Adventistkirken Gry A. Haugen, Styringsgruppeleder Naomi Curven, Prosjektleder Elin Finnseth Sæverås, Generalsekretær i Norges Kristne Råd Erhard Hermansen, Organisasjonssekretær i Adventistkirken Marianne Dyrud (Foto: Tom Angelsen, Leder for misjon og menighetsutvikling i Adventistkirken.)

kan stille oss likegyldige. Vi kalles til å leve med åpne øyne, våge å stille spørsmål ­ og handle.

Harald Hegstad, leder av Kirkerådet i Den norske kirke, uttrykte dette slik:

– Moderne slaveri kan vi som kristne ikke stille oss likegyldige til.

TI ÅR MED LÆRING, HANDLING OG HÅP

Gjennom 10 år har Global uke invitert menigheter til å lære mer, markere tematikken i gudstjenester, engasjere ungdom og ta i bruk faktaressurser, fortellinger og kunstneriske uttrykk.

Evalueringen viser blant annet at:

– Deltagelse gir økt kunnskap. De som deltar på seminarer og gudstjenester eller andre arrangement, rapporterer bedre forståelse av tematikken.

– Fortellinger skaper engasjement: Når fakta kombineres med menneskers historier, vokser viljen til å handle.

– Små handlinger gjør en forskjell. Som en pastor uttrykte det: – Små skritt gått i kjærlighet kan forandre et menneskes liv.

Siden starten av Global uke har det vært over 800 markeringer, og mer enn 50 000 mennesker er nådd. Global uke har også bidratt til støtte for Åpenhetsloven, som gir bedre innsyn i produksjonskjeder.

Fra Adventistkirken deltok Marianne Dyrud (organisasjonssekretær), Tom Angelsen (leder for misjon og menighetsutvikling) og Gry Haugen, kommunikasjonssjef i ADRA Norge. Haugen har vært med i styringsgruppa for Global uke siden oppstarten.

Salmen Frihetens time må komme, skrevet av Sindre Skeie og tonesatt av Trond Gilberg, avsluttet markeringen, en påminnelse om at Guds omsorg gjelder alle som lider, og at alt som er ondt skal få en ende

Frihet for engen som blomstrer!

Fred over fuglen i flukt!

Frihet for den som blir truet, utnyttet, plaget og brukt!

Lyset fra timen som kommer skinner på jorden i dag.

Alt som er ondt har en ende, Kristus brøt ut fra sin grav.

Over 170 personer samlet til SAHAs helsekongress

Programmet var smekkfullt av inspirasjon, og foredragsholdere hadde topp kvalitet.

Av May Anette Tallini

Tillat meg å være litt personlig i denne artikkelen. Og aller først må jeg komme med en innrømmelse. For det er kanskje flaut å innrømme det, men det var faktisk aller første gang jeg hadde anledning til å delta på SAHAs helsekongress.

Flaut er det, fordi det tross alt var min egen mor, Svanhild G. Stølen, og nå min søster, Linn Helene Stølen, som har vært helseavdelingsledere og initiativtakere til disse helsekongressene. Men når jeg jobber som pastor, er det ikke alltid lett å få til en sabbat uten noe ansvar. Jeg skulle likevel ønske jeg hadde prioritert det tidligere. For en kongress! I utgangspunktet har jeg vanligvis ikke vanskeligheter med å sitte på lange møter en hel dag, men på denne kongressen fløy tiden virkelig. Foredragsholderne var enormt dyktige og kunne briljere med både utdanning, erfaring og formidlingsevne. I plenumsforedragene ble det blant annet presentert spennende statistikk fra de ulike Adventist Health Studies (som var så grundig gjort at jeg skjønte at jeg burde være helsepersonell for å virkelig forstå tallene), hvordan

sosial tilhørighet henger sammen med helse, foredrag om tillit og om vidundermedisinen fysisk aktivitet. I tillegg var det så mange spennende workshops at det var vanskelig å bare skulle velge noen få. Her var det snakk om tarmmikrobiom, om grønnsakshage, fasteimitering, livsstilsendring, barndomstraumer, demensvennlig menighet og mobilpauser.

Jeg skulle ønske jeg hadde prioritert det tidligere.

FOREDRAGSHOLDERNE

At SAHA har klart å få tak i en av Norges mest meritterte sprintere, Øyvind Kjerpeseth, Norges største hagepodkaster, Gerd Ellen Ottersen, professor i psykisk helsevern, Frode Thuen, og medforsker i Adventist Health Studies, Michael Orlich, er imponerende. Det tyder på et solid SAHA­styre med fagarbeidere innen ulike

felt og som derfor har et enormt nettverk de kan spille på når de henter inn dyktige fagfolk som evner både å informere og inspirere.

EN UNIK HELHETSOPPLEVELSE

I tillegg må vi si at maten som ble servert på hotellet, virkelig bygget opp under alt som ble formidlet om sunn helse. Det ble servert nydelig, fargerik og variert vegetarmat til både måltider og mellommåltider, i tillegg til små biter med kaker og snacks som det var lov å kose seg med.

Det var veldig inspirerende å se at så mange mennesker var samlet til en helsekongress i et lite land som Norge og i et lite trossamfunn som Adventistkirken for å bli inspirert av helsebudskapet! Det må være lov å si at jeg ble mektig stolt over engasjementet til egen mor og søster og hele SAHAstyret og hva de har vært med på å få til av helseengasjement i adventistnorge.

For å ikke virke altfor inhabil, spurte jeg en av de andre deltakerne om å si litt om hennes opplevelse med kongressen:

«Det var veldig inspirerende med både noe nytt og noe bekreftende på kjent kunnskap. Det som ble presentert, var forskningsbasert og ble ikke bare formidlet på internt språk. Stedet for kongressen var også trivelig.» Mirja Knutsen

IKKE BARE FOR HELSEPERSONELL

Kongressen er absolutt ikke bare for helsepersonell, og flere av deltakerne var ikke det. Hvis du gikk glipp av denne kongressen og kanskje også de andre, bør du virkelig prioritere å få med deg den neste! Medlemskap i SAHA er foreløpig gratis og åpent for alle som er interessert i helse på en eller annen måte. På SAHAs hjemmesider er det etter hvert mulig å laste ned både bilder og lydfiler fra denne og tidligere kongresser. Sjekk sahanorge.no

Hjertevarme og samsang på en av vinterens kaldeste dager

Av Marianne Linaae

Lørdag 14. februar besøkte Adventsangerne Betel Adventistkirke i Oslo og holdt sanggudstjeneste til stor glede for menigheten. Motto til koret er «Til Guds ære», og det fikk de visselig bevist denne formiddagen.

Som preludium sang koret en hyllest til Gud: «Sing Jubilate Deo», som satte en festlig start på gudstjenesten. Alle i salen reiste seg for fellessangen som nettopp handlet om hyllest ved sang: «Jeg vil gi deg, O Herre, min lovsang». Det var vår svært musikalske og dyktige dirigent, Elbjørg Keyn Lundström, som ledet oss i sangen, som ble akkompagnert av korets eminente pianist gjennom 50 år, Solveig Norheim Andersen.

De neste to sangene var inderlige Spirituals som minner oss om å henvende oss til Gud når vi står ovenfor prøvelser i livet, bl.a.: «Precious Lord, Take My Hand».

Etter barnefortellingen fikk menigheten høre et par vakre verk av John Rutter som omhandler Guds flotte skaperverk: «All Things Bright and Beautiful ­ The Lord God Made Them All».

Skriftlesningen, 1 Kor 13,13, passet til at det var Valentinsdagen denne lørdagen. I dagens tale var det korets leder,

Michael Eidså, som tok oss med inn i naturvitenskapen og de store kreftene som ild, vann, tyngdekraften, sola og den største kraften i universet; Kjærligheten. Hans oppfordring var å gi kjærlighet videre da vi gikk derfra.

Gudstjenesten ble rundet av med en sang om å ta imot Guds nåde: «Grace», før koret avsluttet med velsignelsen: «May the Lord Show His Mercy Upon You». Amen.

Feel Free Camp – et sted for å lære, tjene og dele tro

Av Vera Sereda

Ifjor sommer gikk unge mennesker fra elleve land sammen for å arrangere en engelskspråklig leir i Ukraina kalt Feel Free Camp. Frivillige kom fra ulike deler av Europa og også utenfra, blant annet fra Norge, Australia, Nederland, Romania, Ungarn, Storbritannia og Latvia. Selv om de kom fra forskjellige kulturer og bakgrunner, hadde de ett felles ønske: å tjene mennesker og skape et sted der tro, vennskap og læring kunne møtes.

Leiren ble organisert i samarbeid med Ungdomsavdelingen i Syvendedags Adventistkirken i Ukraina. Ideen var enkel – å tilby engelsktrening i en avslappet sommerleir­atmosfære, samtidig som man bygger vennskap og skaper naturlige muligheter til å snakke om tro.

Å arrangere et slikt prosjekt midt under en krig var ikke enkelt. Reiseutfordringer, sikkerhetssituasjonen og begrensede økonomiske ressurser gjorde planleggingen krevende. Likevel valgte atten frivillige å reise til Ukraina for å gjøre prosjektet mulig.

Blant dem var seks frivillige fra Norge. Deres vilje til å reise langt hjemmefra for å tjene andre ble en viktig del av det internasjonale teamet og en stor oppmuntring for alle som deltok. Deres eksempel viser at mennesker fra ulike deler av verden – også fra Norge – kan gjøre en virkelig forskjell gjennom enkle handlinger og tjeneste.

I dag er mange unge ukrainere svært interessert i å lære engelsk. Av historiske grunner, og på grunn av arven fra det sovjetiske utdanningssystemet, har engelskundervisning ikke alltid vært like tilgjengelig. Nå, spesielt under krigen, har

ønsket om å lære engelsk blitt enda sterkere for mange som ønsker å knytte kontakt med verden utenfor.

Leiren tok utgangspunkt i denne interessen. Gjennom engelsktimer, leker, gruppeaktiviteter og morgen­ og kveldsprogrammer fikk deltakerne både forbedre språkkunnskapene sine og utforske åndelige temaer i en naturlig og vennlig atmosfære.

Totalt deltok 65 personer på leiren, hvorav 20 ikke var adventister. Mange fant informasjon om prosjektet gjennom sosiale medier som Facebook og Instagram. For noen av deltakerne ble opplevelsen svært betydningsfull. Enkelte ba for første gang i livet sitt eller hørte om Gud på en ny måte.

En spesielt inspirerende historie handler om en ung professor ved et adventistuniversitet. Før krigen betraktet han seg selv som ateist og var sterkt fokusert på vitenskap. Men under krigen begynte han å reflektere mer over åndelige spørsmål og bibelske profetier. Etter å ha deltatt på leiren og hørt talene til gjestetalerne Melvin og Katja Sandelin, tok han en livsforandrende beslutning. Sammen med fire andre deltakere valgte han å bli døpt.

Opplevelser som dette minner oss om at selv om mennesker kommer fra ulike kulturer og snakker forskjellige språk, kan vi likevel være forent i tjenesten for Gud.

På grunn av den positive erfaringen fra i fjor, vil Feel Free Camp fortsette også i år.

En ny leir vil bli arrangert i VestUkraina fra 26. juli til 2. august, og frivillige er hjertelig velkommen til å bli med. I tillegg vil en annen leir bli arrangert i Tyskland fra 13. til 19. juli, spesielt rettet mot ukrainske flyktninger og andre

russisktalende deltakere som ønsker å forbedre engelsken sin.

Prosjektet krever ikke spesielle grader eller profesjonell utdanning. For å delta som frivillig trengs bare tre ting:

• Evnen til å kommunisere på engelsk

• Et ønske om å dele troen sin og snakke om Kristus

• Åpenhet for å møte nye mennesker og bygge vennskap

Flere frivillige fra Norge har allerede vært en del av dette prosjektet og har fått oppleve hvor meningsfullt det er å tjene andre på denne måten.

Kanskje er det din tur i år. Noen ganger kan et enkelt møte, en samtale eller en vennlig handling gjøre en større forskjell enn vi forestiller oss. Vi tror at Gud allerede har gjort mye gjennom Feel Free Camp – og vi tror at Han fortsatt vil gjøre mer gjennom mennesker som er villige til å si ja.

PRAKTISK INFORMASJON

�� Tyskland: 13.–19. juli

�� Ukraina: 26. juli – 2. august �� Frivillige ønskes

For mer informasjon eller for å melde interesse, ta gjerne kontakt:

Vera Sereda

�� +47 4840 8540 (WhatsApp aller SMS) ✉️ vera@matteson.

Se annonse på s. 30.

Hvordan vet vi at hjelpen faktisk virker?

Hvordan vet ADRA at hjelpearbeidet gir resultater? Hva lærer vi underveis – og får mennesker bedre livsgrunnlag?

I dette intervjuet forklarer Anne Lene Holanger, en av ADRAs medarbeidere, hvordan hennes arbeid med underveisoppfølging, innsamling og tolkning av data, læring og ansvar (MERLA) henger tett sammen med ADRAs globale verdier for arbeidet: Connected, Courageous, Compassionate.

Hva er MERLA?

Forkortelsen står for:

Monitoring (Underveisoppfølging): Vi følger prosjektene mens de pågår, for å se om tiltakene fungerer som planlagt.

Evaluation (Evaluering): Vi vurderer resultatene – hva har fungert, og hva kan bli bedre?

Research (Forskning): Vi bruker systematisk kunnskap for å forstå sammenhenger og forbedre arbeidet.

Learning (Læring): Erfaringene brukes aktivt til å justere kurs og styrke nye og eksisterende prosjekter.

Accountability (Ansvarlighet): Vi tar ansvar – overfor menneskene vi samarbeider med, lokale partnere og alle som støtter ADRA.

Arbeid med MERLA bidrar til kvalitet, læring og ansvar – ved at resultater måles og kunnskap brukes aktivt i arbeidet.

Tekst ADRA | Gry A Haugen, Kommunikasjonssjef

IADRA følger vi opp prosjektene underveis, evaluerer hvordan de fungerer og gir resultater. Hele tiden lærer vi av erfaringene. For mange høres kanskje denne type arbeid veldig teknisk ut, og Anne Lene forstår godt den tanken. Holanger jobber tett med denne type arbeidsoppgaver og er opptatt av å gjøre arbeidet forståelig. – Det handler om å passe på at hjelpen gjør en forskjell og er til nytte, sier hun.ADRA jobber med mennesker ­ og da er tillit helt avgjørende. MERLA; monitorering, evaluering, forskning og læring ­ hjelper oss å forstå den faktiske virkeligheten bedre, ikke bare slik vi håper den er. Dette gjelder også hvordan økonomiske midler forvaltes, slik at ressursene brukes der de gjør størst mulig nytte.

CONNECTED – NÅR ERFARING OG KUNNSKAP

MØTES

En viktig verdi for ADRA er connected Dette ordet er vanskelig å oversette direkte til norsk, men det handler blant annet om å koble sammen det vi tror, med det vi vet. Vi kan for eksempel tenke at skoleoppmøtet vil øke når man satser på utdanning. Gjennom MERLA kan man undersøke om det faktisk stemmer.

Mange barn faller fra og avslutter skolegangen uten at det blir lagt merke til eller at noen griper inn i tide. Årsakene er ofte sammensatte, knyttet til dyp fattigdom og tradisjoner som står i veien for skolegang. Når fravær oppdages tidlig, kan tiltak settes inn raskere og flere barn få fullføre skolegangen. Foto: ADRA | Frank Spangler

I Etiopia har ADRA nylig startet arbeid med å følge fremmøte på skolen enda tettere. I stedet for å lene seg på magefølelse, utvikles det verktøy som gjør det mulig å samle konkrete data. Det gjør det mulig å justere tiltak underveis, ikke først når prosjektet er avsluttet.

– Tallene representerer mennesker og erfaringer fra virkelige liv. Derfor jobber vi tett med lokale partnere og lokalsamfunn –både når vi samler inn informasjon og når vi tolker den. MERLA er noe vi gjør sammen.

COURAGEOUS – Å TÅLE ÆRLIGE SVAR Å jobbe kunnskapsbasert krever mot. Anne Lene forteller at data noen ganger viser noe annet enn man hadde håpet.

– Det kan hende et tiltak ikke fungerer like godt som planlagt, eller at utviklingen går saktere enn forventet. Da må vi tørre å stille spørsmål: Har vi forstått situasjonen riktig? Trenger vi å endre kurs?

Spørsmålene er ikke alltid behagelige, men helt nødvendige dersom kvaliteten i arbeidet skal bli bedre. Her kommer også «accountability» tydelig inn: å være åpne og ansvarlige, både internt og overfor de som støtter ADRA.

– Vi skal kunne fortelle om resultater, men også om læring og justeringer underveis.

Å jobbe i ADRA medfører ulike typer arbeidsoppgaver. Anne Lene Holangers jobb handler om å følge opp prosjekter underveis, samle data og evaluere arbeidet.

Foto: ADRA | Anine Indahl Lauterer

COMPASSION – MENNESKENE BAK

TALLENE

Midt i arbeidet med data og analyser, er det én ting Anne Lene stadig vender tilbake til: menneskene.

– Når vi sier at et program når mange mennesker, snakker vi om enkeltpersoner med familie og framtidsdrømmer. Respekt, verdighet og samtykke er helt grunnleggende i MERLA­arbeidet. Det berører også hvordan informasjon samles inn og hvordan den brukes. ADRA vil alltid jobbe ærlig, kunnskapsbasert og med respekt for menneskene vi møter. Det er også et løfte til alle som støtter arbeidet: at vi følger med, lærer – og tar ansvar.

FORBUNDET (CONNECTED)

Vi jobber tett sammen med mennesker og lokalsamfunn, og lar erfaringer og kunnskap spille sammen når vi tar beslutninger.

MOT (COURAGEOUS)

Vi tør å stille spørsmål, lære av det som ikke fungerer, og justere kursen når virkeligheten krever det.

MEDMENNESKELIG (COMPASSION)

Vi setter alltid menneskets verdighet først, og husker at bak hvert tall finnes et menneske og en framtid.

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt, bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon.

Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

Skadelig undervisning i bibelstudieheftet

I bibelstudieheftet fra første kvartal 2026, studium 12, påstås det at «den bibelske veien til fred» er at kona «føyer seg etter mannen», hvis de to ikke kan bli enige om en viktig avgjørelse! Jeg måtte lese setningen både to og tre ganger før jeg kunne tro mine egne øyne. I Norge er ekteskapet basert på likestilling, og begge ektefeller har samme rettigheter og plikter. Det er ikke lovlig å kreve at koner skal underordne seg menn i Norge.

I podcasten «Broken to beloved» (01.04.25) fortalte Sheila Gregoire om undersøkelsen hun og teamet hennes gjorde av 20 000 (!) evangelisk kristne kvinner i USA. De undersøkte hva som gjorde dem fornøyde i ekteskapet, basert på hvilke teologiske forestillinger de trodde på. De kvinnene som levde etter forestillingen om at ektemannen har «siste ordet» når avgjørelser skal tas, hadde negativt utslag på ALLE underområder teamet undersøkte. Gregoire anbefalte kristne å teste fruktene av den teologien som blir undervist i kristne sammenhenger. Hun og teamet har vist at frukten av læren om at kona må føye seg etter mannen, er negativ.

SDA­kirka globalt har med andre ord sendt ut undervisning til adventister over hele verden som er skadelig for ekteskap, særlig for kvinnene. Det er alvorlig og kritikkverdig. Jeg ber om at ledelsen i kirka her i Norge tydeliggjør om de står inne for denne hierarkiske undervisningen eller ikke.

Hanna Norheim-Pambi

Bibelen potensialisert

Av Vidar Hovden

Imin erfaring som mangeårig pastor og bibelformidler, har jeg ofte sett at folk som bryr seg om Bibelen, havner i en av to grøfter. På den ene siden har du dem som «glorifiserer» Bibelen. De stiller aldri kritiske spørsmål til Bibelen. De ser ingen reelle problemer der. Bibelen for dem, er en bok i perfekt harmoni. Bibelen er Guds perfekte kjærlighetsbrev til oss. Om noen påpeker selvmotsigelser, historiske feil eller påstander på kollisjonskurs med naturvitenskapen, er det bare fordi vi ikke har forstått Bibelen riktig, eller vitenskapen har blitt ført bak lyset av den onde, for å føre krig mot Guds Ord. Bibelen, tolket riktig, vil alltid være i harmoni med sann vitenskap.

På den andre siden har du dem som kun ser problemer. De «problematiserer» Bibelen. «Bibelen er voldelig», sier de. «Den er full av feil. Den er umulig å få til å samstemme med moderne vitenskap. Bibelen er en bok som legitimerer undertrykkelse av kvinner og holder folk nede i uvitenhet. Den er en utdatert bok, skrevet av ørkenvandrere i en æreskultur i bronsealderen. Vi bør snarest kaste den på skraphaugen eller stille den ut på museum over en forgangen tid.»

I vårt siste kurs, BIBELEN SOM LIVSRESSURS, tar vi til orde for en tredje tilnærming. Vi nærmer oss Bibelen med nysgjerrighet og åpenhet for at den kan lære oss noe. Slik Mimir Kristjansson sier han kom til Bibelen, da han og samboeren Sofie Marhaug leste gjennom Bibelen sammen i fjor, med forventningen om å bli et bedre menneske. Samtidig er vi ærlig om at Bibelen også kan være en fremmed og vanskelig bok. Fordi den er en gammel bok – fra en annen tid og et annet sted. Men i denne tilnærmingen er ikke gammel det samme som utdatert. Fordi gammel kan også innebære «lang fartstid», «erfaring» og «dype røtter». Som Odd Nordstoga skriver om farfar i den kjente sangen sin, kan Bibelen være for oss: «For Farfar har vore her før. Med heile sitt liv ligg han framom deg.»

Bibelen er boka om menneskeheten, som i begynnelsen fikk i oppgave å «råde over» verden og de andre skapningene (1 Mos 1,28). Råde som i «ha ansvar for», «ha omsorg for». Vi ble satt i Edens hage, et harmonisk og velsignet sted, med påbud om å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 3,15) – enkelte teologer ser i teksten også en intensjon om å utvide denne hagen og til slutt å fylle hele jorden.

Bibelen er en usminket bok om hvordan vi mennesker skjøttet denne oppgaven, hvordan vi rotet oss bort og rotet det til. Om Gud som kalte sitt «velsignelsesfolk» (1 Mos 12,1­3). Den inneholder en til tider ufullstendig oppfatning av hvem Gud er og hva han gjør ­ til Jesus kommer og viser oss (Matt 5,21­48; Heb 1,1­3). Så Bibelen lærer oss både om det vi bør gjøre, og det vi ikke bør gjøre. Hva vi bør tenke og ikke tenke. Den inneholder ulike stemmer, og vi kan høre dem diskutere alle de store spørsmålene i det å leve som menneske i denne verden – og blande våre stemmer inn i samtalen. Bringe vår erfaring, og få hjelp til å leve kloke og gode liv.

Drømmetur til Frankrike og Sveits

Grytidlig på morgenen 10. mars dro vi en gjeng av gårde til flyplassen. Første stopp på turen var adventistskolen i Frankrike, Collonges. Her fikk vi delta i franskundervisning på skolen, sportsaktiviteter om kveldene i gymsalen og kristne aktiviteter på kvelden og på sabbaten. I tillegg dro vi på utflukter til fjellet ovenfor skolen og til Genève i Sveits. Etter fem dager i vakkert landskap, dro vi videre til nye fem dager i Paris. Vi dro og så på kjente turistattraksjoner som Eiffeltårnet, Triumfbuen, Notre Dame og Louvre, og tok en nydelig båttur på Seinen om kvelden. Mange av oss tilbrakte også en hel dag i Disneyland hvor vi ble helt til lysshowet på kvelden. Turen vi har jobbet for så lenge, sto til alle forventninger, og vi sitter igjen med minner om croissanter, lange metroturer, fellesmiddager på restaurant og det glitrende Eiffeltårnet.

Helene Nicolaysen

Global Youth Day i Hønefoss

14. mars var det Global Youth Day. Vi i ungdomslaget på Tyrifjord, bestemte oss for at vi skulle gjøre noe hyggelig for folk. Vi dro da en gjeng til Hønefoss og gikk rundt og delte ut boller og kort med bibelvers og hyggelige meldinger til folk i sentrum.

Det var veldig gøy, og det var fint å se så mange som ble så glade for å få en bolle og et kort. For meg personlig var det en veldig fin opplevelse. Jeg ble oppriktig kjempeglad av å dele ut boller og kort, og jeg tror dette er noe Gud har kalt oss til å gjøre. Selv om vi ikke har et bibelstudium med noen, så viser vi Guds kjærlighet, og det er viktig.

Lisa Madelen Nilsen

På utveksling fra Tyskland

Vi er så heldige å ha to utvekslingselever på TVS dette semesteret, Kiyan fra Köln og Hannah fra Flensburg, 20 min fra grensen til Danmark. De kom til TVS dagen før ballet, og fikk en, sosialt sett, pangstart på oppholdet. I skrivende stund har de vært her i litt over to måneder, lenge nok til å ha høstet noen erfaringer om det å være utvekslingselev.

Hvorfor ville dere være utvekslingselev?

Det fristet med et halvt år fri fra skolen hjemme. Er man borte et halvt år, kan man fortsette i samme klasse når man kommer tilbake.

Valgte dere Norge selv?

Hannah: Jeg har familie i Stavanger og har vært der ganske mange ganger. Jeg ville gjerne til Norge. Kiyan: Jeg har også vært i Norge, på bobilferie for to år siden. Jeg søkte først om plass i Sverige, men er glad for at jeg kom hit i stedet.

Men dere kom til en internatskole og ikke vertsfamilie. Hvordan har det vært?

Hannah: Fantastisk! I vinterferien var jeg hos en vertsfamilie, og da savnet jeg venninnene fra skolen og romkameraten min, Samantha, spesielt! Kiyan: Hadde litt dårlig erfaring i møte med kristne skoler fra før, men TVS var en veldig positiv overraskelse! Hyggelige folk, åpent, fint miljø.

Hva med fagene og skolen?

Det er annet innhold i fagene i Tyskland. For eksempel handler faget «media» i

Tyskland om politikk. Her er det mer fokus på andre ting. I matte og fransk ligger vi langt foran i Tyskland. Men det er bra med repetisjon. Resten er veldig likt Tyskland, men dere har heldigvis så lange pauser her. I Tyskland er det lange pauser og skoledager, vi er ikke ferdige før kl. 16.45! Relasjonen mellom lærere og elever er mye bedre her, mer morsomt og inspirerende i undervisningen.

Hva med språket?

Vi har gode klassekamerater som hjelper, og lærere svarer på engelsk når det kniper. Oversettelse på PC også. Det er lettere å forstå norsk enn å snakke det!

Hva har dere likt best så langt?

Kiyan: Folkene! Hannah: Ikke nødvendigvis hendelser, å være sammen med Samantha (romvenninne) og de andre vennene. Og ja: skidagen!

Hjemlengsel?

Hannah: Ja, litt i 2­3 dager. Men så gikk det over! Kiyan: Mindre enn det som er vanlig for utvekslingselever. Tror det er fordi vi er omgitt av jevnaldrende hele tiden. Jeg kjente på hjemlengsel på bursdagen min. Og så har jeg en spesiell playlist jeg spiller når jeg får hjemlengsel.

To positive, gode ambassadører for MyEducation og Tyskland. Vi setter stor pris på å ha dem på TVS, og er glade for at de også trives hos oss. Takk for praten, Kiyan og Hannah!

ÅPEN SKOLE FOR 9. TRINN

Mer enn 100 elever fra våre menighetsskoler og fra lokale skoler på Ringerike deltok på årets Åpen skole for 9. trinn. Vi kan bare uttale oss om egne erfaringer og synspunkter på arrangementet, men opplevelsen vår var at elevene trivdes og hadde et fint opphold. Vår målsetting var i hvert fall det!

Rent logistisk sett foregikk det sånn at elever fra lengre reiseavstander ankom tirsdag ettermiddag for kveldsmat, foredrag om Utøya, sosialt samvær og overnatting. Onsdag var selve Åpen dag­arrangementet,

hvor også elever fra lokale skoler på Ringerike deltok. Da var det orienteringer i aulaen, etterfulgt av stasjonsvandring mellom presentasjon av breddeidrett, helsefag, elektro og media. Disse presentasjonene var lagt opp på en visuell og praktisk måte som «tvang» elevene til å delta aktivt. Det ble munter stemning på de forskjellige postene!

Etter pizzalunsj var det minitimer hvor elevene ble introdusert for fagene naturfag, fremmedspråk, kristendom og samfunnsfag. «Tørre» fag? Her ble fagene i hvertfall presentert på en måte som engasjerte elevene og gjorde dem aktivt deltakende, både med spørsmål/dialog med læreren og gjennom aktiviteter!

Et eksempel fra kristendomsfaget: Her ble elevene presentert for eksistensielle spørsmål som blir tatt opp i faget. Nytteverdien av å ha tenkt gjennom dem ble belyst, som fundamentet verdiene gir, veivalg videre

i livet som blir lettere, og sjansene for at man ikke senere vil angre på beslutninger man tar. Oppfordringen var: Ta tak i disse spørsmålene før dere blir så gamle at det blir for sent å gjøre noe med svarene!

Videre kunne elevene velge mellom tre sannsynlige karakteristikker av læreren, hvor kun én av dem var sann. Dette som eksempel på hvor lett det kan være å danne seg et bilde av Gud. I påstander om Gud får man i kristendomsfaget mulighet til å stille spørsmål ved og undersøke hvem Gud er, og fundere på sin egen tro. Til slutt var det bibelstafett.

Det var avreise kl. 13.00 for elevene som var på dagsbesøk, og etter middag for de langveisfarende. Og da ble det plutselig veldig stille og rolig på TVS!

Takk for besøket alle sammen, vi ønsker dere velkommen tilbake!

Kirsten Robertsen

Påskevandring

Nest siste dag før påske hadde Damiano og May Anette laget til en enkel, men stemningsfull, tilnærming til påskebudskapet i aulaen, i form av en liten påskevandring. Temaene var nattverden, fottvettingen, salvingen, korsfestelsen og hva de symboliserer. En fin måte å gi elevene et lite innblikk i hva påsken dreier seg om, og at det stikker dypere enn bare hendelsene.

Kirsten Robertsen

TVS-JUBILEUM 2026

FOR 1966-, 1971-, 1976-, 1986-, 1996-, 2006OG 2016-KULLENE

arrangeres i år lørdag 19. september

Vi ser frem til å ønske deg og dine kullkamerater velkommen til en dag i kjente korridorer, med mimring, gjenoppfriskning av gamle vennskap, latter og god stemning!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Gå til menyvalget «om oss» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling ved «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00. Frist for påmelding er 13. september.

Program for dagen:

Kl. 10.30 Sabbatsskole

Kl. 11.45 Festgudstjeneste

Kl. 13.00 Lunsj

Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet. De forskjellige årstrinnene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00 Bankett

Velkommen!

Våren en spennende tid på Tyrifjord videregående skole. Opptaket til neste skoleår er i full gang, og vi opplever stor interesse for flere av utdanningsprogrammene våre.

I år har søkningen til yrkesfag vært spesielt høy. Første klasse elektro og datateknologi hadde dobbelt så mange søkere som tilgjengelige plasser, og både andre klasse elektro og første klasse helse­ og oppvekstfag hadde flere søkere enn vi kunne ta inn. Det gleder oss å se at så mange ønsker en praktisk utdanning hos oss.

For studiespesialisering, andre klasse helse­ og oppvekstfag og påbygg har vi fortsatt ledige plasser. Selv om søknadsfristen er passert, er det fremdeles mulig å søke. Vi

oppfordrer alle interesserte til å sende inn søknad også der det eventuelt pr. i dag er fulle klasser.

Mai er tradisjonelt en måned preget av russefeiring, men i år blir det annerledes. På grunn av at kunnskapsministeren har framskyndet eksamen med to uker, gjennomføres skriftlige eksamener allerede i mai. Derfor starter russefeiringen først rett før 17. mai og gjennomføres over en kortere periode. Vi vil samtidig løfte fram årets TVS­russ, som vi har all grunn til å være stolte av. Gjennom hele skoleåret har de bidratt positivt til skolemiljøet – blant annet gjennom markering av Godhetsuka, basar til inntekt for ADRAs hjelpeaksjon, temauke og ved å være inkluderende og gode forbilder for medelever.

Nina Myrdal, rektor

Jacob Vium-Olesen

Min STØRRE let og finn bibel

Åpne opp denne brett-ut-boka slik at den blir STØRRE og viser travle bibelscener med massevis av fine ting å kikke på og morsomme detaljer å utforske. Kan du finne alle tingene du skal se etter i hvert bilde?

KARTONG • ISBN 978-82-7007-530-0

7 SIDER • VARENR. 3534

Min første 100-ords Bibel

Oppdag gleden over de første ordene med tidløse bibelfortellinger!

Boken passer for barn i alderen 0-2 år, og den kobler enkle ord sammen med de mest kjente bibelfortellingene.

Andrew Newton

Juniorbibelen

I hver fortelling, fra Skapelsen til Jesus, presenteres nye ord for barna. Med sterke fargekontraster og enkle historier vil boken fange barnets oppmerksomhet og hjelpe dem å lære.

HEFTET • ISBN 978-82-7007-549-2

10 SIDER • VARENR. 3552

Juniorbibelen inneholder et utvalg fortellinger fra 1. Mosebok til Åpenbaringen. Fantastiske fargeillustrasjoner underbygger og levendegjør historiene. Tilpasset barn fra ca 8 til 12+ år, men også voksne vil ha stort utbytte av å lese den.

Dr. Laurence Turner

La meg fortelle deg en historie

– Fantasi og undring i kjente bibelske fortellinger

Hvorfor er det så mange fortellinger i Bibelen? Svaret er at Bibelens forfattere stort sett var israelitter eller jøder i antikken. Verden de levde i, var forskjellig fra dagens moderne vestlige verden. Hvis noen skulle spørre oss som moderne mennesker: «Hva er meningen med livet?» ville vi sannsynligvis kommet med et godt resonnert argument med klar og logisk fremdrift der vi henviser til diverse fakta, tall og allment aksepterte sannheter. Men hadde du stilt samme spørsmål til en av antikkens israelitter eller jøder, ville svaret deres som oftest begynne med: «La meg fortelle deg en fortelling».

Kr 249

Det gjør Dr. Turner i denne boken. Han trekker frem kjente fortellinger de fleste av oss har hørt før, men åpner nye perspektiver i dem som fenger og utfordrer.

HEFTET • ISBN 978-82-7007-637-6

184 SIDER • VARENR. 3556

Vi anbefaler også

Dr. Turner sin første bok, som vi ga ut 2024:

INNBUNDET • ISBN: 978-82-7007-502-7

320 SIDER • VARENR. 3517

Laurence Turner

Begynnelsen på resten av historien

Bibelens skapelsesfortellinger og urhistorien i de første elleve kapitlene i Bibelen, er ofte blitt avskrevet som naive «myter». Laurence Turner viser i denne boken hvordan de er nøye konstruert for å fortelle helt grunnleggende ting om Gud og verden med avgjørende betydning for resten av Bibelens store fortelling.

Kr 249

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-544-7

144 SIDER • VARENR. 3548

Irene Rognlie Størkersen Kyss fra himmelens Gud

Forfatteren har levd seg inn persongalleriet rundt Jesus og ser historiene fra deres perspektiv. Her tar hun oss med på en vandring med Jesus.

HEFTET • ISBN 978-82-7007-444-0

138 SIDER • VARENR. 3461

Kr 199

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Kollektiv livserfaring og sannheten for vår tid

Av Linnea Helgesen

Vi lever i en urolig tid, frasen begynner å bli utslitt, men den er dessverre ikke mindre sann. I skrivende stund er det under et døgn siden USA og Israel gikk til angrep på Iran og få dager siden Pakistan erklærte krig mot Afghanistan. Samtidig fryser millioner av mennesker i vinterkulda i Ukraina mens de terroriseres av flyalarm, raketter og droneangrep. På Gazastripen lever folk i ruiner og på strender mens bombene fortsatt faller. På andre siden av Atlanteren gjør en viss president og hans medsammensvorne tilsynelatende det meste de kan for å bryte ned verdensordenen, basert på menneskerettigheter og likhet for loven, som er bygget opp etter andre verdenskrig. Optimismen som fulgte av Sovjetunionens fall på 90­tallet, er dessverre ettertrykkelig slått ned og knust. Tilbake står vi med globale og lokale problemer mange av oss ikke hadde fantasi til å forestille oss. Ringvirkningene og problemene hører dessuten ikke bare storsamfunnet til, de slår inn i Adventistkirken globalt, i sitt opprinnelsesland USA og her i Norge. Jeg vil påstå, og her ligger det ingen forskning bak, at vår kirke ikke har vist seg immun mot nasjonalisme, polarisering og vitenskapsskepsis med mer.

Jeg vil hevde at mye av skylden for ovennevnte elendighet, ligger i den teknologiske utviklingen, nærmere bestemt internettrevolusjonen og de siste årenes muligheter

for informasjonsmanipulering gjennom algoritmestyrte sosiale medier. De er tilgjengelige overalt og til enhver tid, takket være vår nye kroppsdel, smarttelefonen. Jeg antar at jeg preker til galleriet når jeg hevder dette, men bær over med meg. Smarttelefonens innlemming i hverdagen har også lagt til rette for lesekrisen. Norske skoleelevers leseferdigheter er synkende, og enda mer bekymringsfullt: studenter (og voksnes) evne til å lese lengre og kompliserte tekster er betydelig svekket .1 Dette er ikke godt nytt for en protestantisk kirke tuftet på bibellesning som både dyd og nødvendighet.

Det er bekymringsfullt at leseinteressen er i tilbakegang og dertil bibelkunnskapen, men det er viktig å huske på at lesing og kunnskap alene ikke nok. Uten nytolkningen fører lesningen ingensteds hen. Den urolige tiden vi befinner oss i, hvor samfunnsendringer skjer raskt, åpner opp og gir store muligheter for nytolkning av både Bibelen og Adventistkirkens hensikt og mening.

De av oss som bærer Bibelen og bibelfortellingene med oss, opplever at vi ser ting på nye måter i ulike livsfaser og i møte med ulike erfaringer. Tekster og fortellinger får ny valør i møte med barnefødsler, kjærlighet, sorg og sykdom, det er naturlig, det er livets gang. Det som er nytt for flertallet av oss som er barn av den dype freden, etterkrigstid, jappetid og internettoptimisme, er kollektive erfaringer som har satt og setter dype spor. Livserfaringer vi tar med oss inn lesning og fortolkning av livet.

La meg komme med et eksempel, ca. et år inn i pandemien lette jeg etter et tekstutdrag jeg kunne bruke som illustrasjon i norskundervisningen, og litt tilfeldig begynte jeg å lese slutten av Korset, Sigrid Undsets siste bok i trilogien om Kristin Lavransdatter. Mens jeg leste, oppdaget jeg noe jeg ikke hadde bitt meg merke i tidligere, Kristin dør av svartedauden. Kristin lever på dette tidspunktet i kloster, og beskrivelsene av hvordan hun, de andre nonnene og presten håndterer pesten, gjorde inntrykk. Ekstra sterkt opplevde jeg skildringen av den første pestsyke i klosteret:

«Den pestsyke satt helt opprett, for han holdt på å kveles i det blodige spy som gikk av ham med hver hosteri –søster Agata hadde hengt ham opp i en sele tvers over den magre, gule og rødhårede bringen, og hodet hans hang fremover, ansiktet var blyaktig og blågrått, alt i ett skalv han av frostrier. …den syke brølte av jammer, vrengte øynene forferdelig, og sist rakte han en svart tunge langt ut av svelget mens hans nødrop døde i ynkelige stønn» (Undset 866).

Jeg mistenker at årsaken til at dette ikke hadde festet seg i hukommelsen tidligere, var fordi jeg opplevde det som fjernt. I 2021 derimot opplevdes det alt annet enn fjernt. Vi hadde ennå ikke fått vaksiner, og bildene fra mars 2020 og sykehusene i Italia var friske i minnet. Synet av overfylte

sykehus, oppreiste hjertebrett, oksygenmasker og helsepersonell i full smittevernsmundur svirret rundt i hodet, samtidig som min forståelse for middelalderens lidelser vokste. Beskrivelsen av nonnen Agata, som trosser prestens råd, så jeg også i et helt nytt lys: «Han satte søster Agata hvast i rette for hun hadde ikke fulgt hans råd, å binde en linduk, dyppet i eddik, for munn og nese. Hun mumlet gretten at det dugde ikke til noe –» (Undset 866). Der jeg før hadde tenkt at søster Agata var en modig og uredd sykepleier, var min nytolkning i 2021 klinkende klar: for en dum og ignorant søster! Smittevernråd skal respekteres og etterfølges! Opplevelsen jeg hadde med nylesningen av avslutningen på fortellingen om Kristin Lavransdatter, ble et lysende eksempel for meg på hvordan en kollektiv livserfaring, en erfaring jeg deler med resten av samfunnet, har preget tolkningen min. På samme måte opplever jeg at mange av bibeltekstene har fått en ny farge og relevans. Ta for eksempel Daniels bok: Når jeg leser i Daniel 3 om gullstatuen, flyr tankene til Trump­hotellene og Trump Station (tidligere Penn Station) og den prosjekterte gullforgylte ballsalen som skal bygges i Det hvite hus. Når jeg leser i Daniel 4 om Nebukadnesar som går og gresser med dyrene, så er det med en ny tilfredsstillelse (!) og når jeg leser i Daniel 6 om løvehulen, går tankene til Alexei Navalny og Sibir. Fordi vi lever i det samme samfunnet, mistenker jeg at jeg ikke er alene om å være preget av de forstemmende hendelsene som skjer i verden rundt oss når jeg leser Bibelen. Det gjør det desto mer spennende å kikke i bakspeilet. Reformasjonen skjedde i kjølvannet av en teknologisk revolusjon, oppfinnelsen av trykkpressen, som både igangsatte og muliggjorde både raskere informasjonsdistribusjon og mer tilgjengelig informasjon for flere. Den økte tilgjengeligheten gjorde at flere individer fikk mulighet til å nytolke Bibelen og videre nytolke kirken og religionen. Resultatet var mange kirker med sine ulike dogmer og læresetninger.

Noe lignende skjedde i forkant av «The second great awakening» som adventbevegelsen vokste ut av, nemlig det som kirkehistoriker Joel Halldorf omtaler som «den industriella bokrevolutionen» i Bokens folk. Halldorf forklarer hvordan den ene oppfinnelsen fulgte den andre. I 1781 ble dampmaskinen patentert av James Watt etterfulgt av den tyske oppfinneren Friedrich Koenig som koblet dampmaskinen på en trykkpresse. Oppfinnelsen spredte seg, og

produksjonshastigheten steg helt enormt. Avisen London Times var den første til å ta teknologien i bruk og økte produksjonstakten fra 250 sider i timen til 1000 sider i timen, og i 1838 hadde man fått maskiner som kunne trykke 6000 sider i timen (Halldorf 179­180). Trykking av blader, traktater, bøker og løpesedler spilte en svært sentral rolle i Adventistkirkens tilblivelse, så sentral at hadde ikke denne teknologien fantes, tør jeg påstå at adventistkirken, slik vi kjenner den, ikke ville ha eksistert. Videre bemerker Halldorf:

«Framväxten av det moderna samhället beskrivs ibland som en framgångssaga, men 1800­ och 1900­talen var en period av starka spänningar i Europa, vilket fick återverkningar i form av revolutionar, inbördeskrig och europeiska storkrig. Den moderna utmaningen bestod i att skapa et samhälle som tog vara på pluralismen utan att falla sönder i fragment eller implodere i inbördeskrig. Det var en svår balansegång, men böcker och tidningar kunde – rätt använda – bidra till att det lyckades» (Halldorf 180).

Halldorf nevner her spesielt at Europa, men også USA, hvor adventbevegelsen begynte, hadde spenninger og ikke minst, borgerkrig, i denne perioden.

Mark Twain skal ha sagt at historien gjentar seg ikke, men den rimer. Vår tids teknologiske revolusjon er internett, og kanskje KI – tiden vil vise. Internett har muliggjort lynrask informasjonsdistribusjon, men har ikke gjort oss til hverken bedre eller ivrigere

lesere. Vi opplever, i likhet med mange av våre forfedre og mødre, uro og samfunnsomveltninger. Det er skremmende å se at demokrati og verdensfred trues, men kanskje åpner det en stor og spennende mulighet for oss, hvis vi alle, både profesjonelle teologer og lekfolk, lar vår nyvunne kollektive livserfaring påvirke oss i det godes tjeneste.

Håpet ligger i at det kan vokse noe fint ut av miseren. Vi er fortsatt mange som leser i Bibelen og besitter bibelkunnskap, og enda flere som er glade i kirken. Hvis mange leser og tolker Bibelen og kirken vår på nytt i lys av vår nye kollektive livserfaring, kan vi kanskje se klarerer hva som er viktig og hvem Jesus er? Kanskje kan vi få nytt mot til å kjempe for frihet, kjærlighet og fred? For å si det på adventistisk, kanskje vi kan oppdage sannheten for vår tid?!

Referanser

Halldorf, Joel. Bokens folk. Stockholm: Fri tanke, 2023. Joel Halldorf er professor i kirkehistorie ved Enskilda Högskolan Stockholm. Bokens folk er oversatt til norsk og utgitt av Verbum i 2024 under tittelen Bokens folk. Du kan for eksempel høre Halldorf snakke om boken og temaet i podcastene Läserpodden (avsnitt 74, publisert 2. mai 2023) eller Kulturmisjonen (#58, publisert 16. februar 2024) ingen av disse ligger bak betalingsmur. Spjældnes, Kari. Lesekrise: Om lesing og konsentrasjon i en digital verden. Oslo: Cappelen Damm , 2026.

Undset, Sigrid. Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset. De norske bokklubbene, 2000.

1 Dokumentert i Kari Spjældnes bok Lesekrise: Om lesing og konsentrasjon i en digital verden.

Er adventister supre søstre?

Hvorfor begynner Sigve Tonstad en bok om adventistidentitet med et dikt om søsteren? Og er det mulig for adventistene å gå utenfor og utover seg selv? Kanskje til og med overgå seg selv?

Av Harald Giesebrecht

JULAFTEN

Å lese Sigve Tonstads siste bok var som julaften og bursdag på en gang…. den gangen slikt var kriblende magisk.1

«Meditasjonene» består av dype og tankevekkende refleksjoner over hva det vil si å være adventist. Men genren gir også rom for personlige anekdoter, refleksjon over dikt, malerier, sanger, noveller, romaner, essays og fagstoff. Du finner dyptpløyende eksegese og høytflyvende bibelsk teologi i samtale med verdens fremste forfattere og bibelforskere.

Språklig byr den på lekne ordspill, alliterasjon, rytme, saftige ordbilder og fornøyelige one­liners av den typen man ofte finner

i «black preaching», men ikke så ofte hos trauste teologer. Du finner ironiske allusjoner og hardtslående og fornøyelige dobbeltlag av mening. Den sviende kritikken av det han ser som Adventistkirkens teologiske stagnasjon og moralske tilkortkommenheter, er som oftest formulert i så lange, høflige og verdige setninger at spenningen mellom språk og innhold skaper sin egen humor.

Meditasjoner er ment å leses sakte. Å skumlese denne boken er sløsing med liv. Tiden du bruker i Sigves tankeunivers, er like mye en del av opplevelsen som innholdet.

ADVENTISME FØR SIGVE

Litt bakgrunn før jeg forteller videre om Sigves bok: For noen handler adventist­

identitet først og fremst om å advare mot noe som skal skje i fremtiden. For andre er den så mye mer. Dypest sett handler «adventistprosjektet» om å være med å helbrede et ødelagt gudsbilde.

Helt sentralt er en stor fortelling om hvordan fienden har sådd tvil om at Gud ER kjærlighet. Gud kan ikke beseire tvilen med tvang eller maktbruk. Guds eneste mulighet for å vinne tilbake universets kjærlighet, er å åpenbare sin egen sårbare, selvoppofrende kjærlighet.

Derfor sier vi et rungende ja til Johannes­litteraturens vektlegging av Jesus, inkarnasjonen, korset og dommen som åpenbaringen av Guds kjærlige karakter.

Derfor har vi en viss forståelse for at Gud må tillate ondskapen å utfolde seg og avsløre seg som hva den virkelig er.

Vi sier et rungende nei til augustinsk platonsk kristendom der Gud vilkårlig forutbestemmer noen mennesker til evig tortur i helvete og andre til evig lykke i himmelen.

Med Åpenbaringsboken mener vi at å støtte religion med politisk makt er «dyrisk».

Vi opplever at å holde sabbaten er tegnet på at vi er glade i Gud både som skaper og frelser, og at både skaperverket og lovene hans er forlengelser av hans kjærlighet.

Og derfor ser vi evangelium, forsoning, frelse og nåde som så mye mer enn luthersk rettferdiggjørelse. Det handler ikke hovedsakelig om straff vs. frifinnelse. Det handler om å bli omsluttet av og opptatt i en helbredelse som i Kristus allerede er fullført og som nå invaderer og forvandler oss og verden. En helbredelse av 1) gudsbildet og gudsforholdet, 2) menneskenaturen, 3) fellesskap og samfunn og 4) skaperverket …. helt til hvert atom i universet skal vibrer

e med vissheten om at «Gud er kjærlighet».2

HELLIG FRUSTRASJON

Sigves bok gir på den ene siden en utfordrende visjon for hvordan hele det vakre adventistprosjektet kan utfolde seg videre til velsignelse for oss og verden. På den annen side merker vi en sorg over tapte muligheter til å gjøre nettopp det. Jeg tenker at begge dimensjonene rommes i ordene «Tenk om …»

Tenk om adventistene, som hver sabbat feirer at Gud er skaper og gjenoppretter, hadde vært de fremste i å formulere hvilket ansvar Bibelen gir oss for et skaperverk truet av plyndring, irreversible ødeleggelser, klimakrise etc.

Tenk om adventistene med sin helhetlige tenkning rundt menneskets natur, i sterk kontrast til augustinsk platonsk kristendom, hadde vært pionerer i å utlede hvordan dette kan omsettes i et sannere og sunnere syn på seksualitet.

Tenk om adventist­teologene, som har et helbredelses­paradigme over hele sin teologi og som har «helsebudskapet» som «evangeliets høyre hånd», hadde inkludert folk fra helse­grenen når de møttes for å snakke om adventist­identitet.

Tenk om adventistene, som har hele sin identitet investert i fortellingen om kampen om Guds troverdighet, hadde fulgt med i timen da alle Paulus­forskerne utenfor kirkesamfunnet tok fatt i samme problemstilling. Paulus’ hovedanliggende, viste det seg, var ikke som Luther hadde hevdet «hvordan kan jeg bli frelst?» men i stedet det mye større spørsmålet «kan vi stole på Gud?»

Tenk om adventist­teologene, som rammer inn hele sin teologi av den kosmiske konflikten Åpenbaringsboken forteller om, hadde gått i takknemlig dialog med teologen Richard Baukham som nærmest egenhendig, åpnet bibelforskernes øyne for Åpenbaringsboken som et genialt teologisk verk og dermed radikalt fornyet interessen for boken.3

Tenk om adventist­teologene hadde vist bare litt glede når en doktorgradsavhandling fra et velrenommert universitet utenfor Adventistkirken lyktes i å overbevise deler av forskerverdenen om at «vår» viktigste bibelbok (Åpenbaringen) faktisk handler om «vårt» viktigste tema (den kosmiske striden om Guds troverdighet), og at et av «våre viktigste vers» (Åp 14,12: «de som holder seg til Guds bud og Jesu tro»), har fått en helt nye dybde som nøkkeltekst i den kosmiske konflikten.4

Tenk om adventistene, som har så mye

av sin identitet investert i at det finnes gode svar på spørsmålet «hvorfor tillater Gud det onde?», hadde viet bare litt energi til å skrive om det mørkeste og mest skjellsettende eksempelet på ondskap i vår vestlige sivilisasjon – Holocaust. Holocaust har i 70 år vært det fremste ateisme­drivende tidsskille i vår sivilisasjon. En enorm filosofisk innvending mot påstanden om at «Gud er kjærlighet» og at kristendom gjør verden bedre. Hvorfor er vi, av alle, så tause?

Tenk om adventist­teologene, som på grunn av sabbaten ser oss i «de hellige» som «holder Guds bud og har Jesu tro» (Åp 14,12), hadde blitt bare litt glade når en teolog overbevisende demonstrer at sabbaten ikke bare er å finne i «Guds­bud»­delen, men er minst like rungende til stede i uttrykket «Jesu tro».5 Tenk om adventistene, som har så mange av sine teologiske aksjer i «apokalyptiske bøker» som Daniel og Åpenbaringen, i større grad leste disse bøkene apokalyptisk – som en avdekking av hvordan Gud og lammet vinner over de onde kreftene som er virksomme i verden, ikke bare når. Mens vår tradisjon er å lese dem eskatologisk – med særlig interesse for hva som skal skje i fremtiden, vil apokalyptisk lesning i større grad fokusere på hva det vil si å «følge Lammet hvor det går» her og nå.

Tenk om vi, som har det som en del av vår identitet å nå alle nasjoner, tungemål og folk med det evige evangeliet, slik at vi kan stå på glasshavet sammen … tenk om vi hadde klart å internalisere den drømmen på en måte som gjorde det umulig å signere stemmesedler til fordel for rasisme, fremmedfiendtlighet og religiøs nasjonalisme.

Tenk om vi, som tror at den kosmiske kampen om tilliten til Gud vi utleder fra Åpenbaringen ikke kan vinnes ved makt og tvang, også hadde turt å spørre om vi har forstått boken rett når vi tilskriver Gud holocaust­liknende voldsbruk i avslutningen av kampen.

Alle disse «tenk­om» tegner bare skjelettet til noen av Sigves fascinerende meditasjoner. Skal du ha med kjøttet, tekstene og det fulle bildet, må du lese hele. Og punktene ovenfor gir fremdeles kun noen av alle de impulsene bokens 580 sider kan by på. For eksempel:

HVORFOR SÅ PROTESTANTISK?

Noe som muligens vil overraske, er Sigves vegring mot å kalles «protestantisk». Desmond Ford ble på begynnelsen av 80­tallet kastet ut av adventist­teologenes gode selskap fordi hans spørsmål rundt den himmelske helligdommen truet vår selvforståelse. Men debatten handlet dypest sett om noe helt annet – evangeliet – og det lutherske spørsmålet «Hvordan kan jeg bli frelst?».

Det ironiske er at mens Ford tilsynelatende tapte debatten om helligdommen, vant han diskusjonen om evangeliet, og adventist­teologene har i dag nærmest en besettelse av å «være protestantiske», en besettelse som Sigve mener ikke bare er produktiv:

Protestantisk teologi la i verste fall grunnlaget for jødehatet som førte til Holocaust. I beste fall inneholdt den ikke de nødvendige bremsene som kunne forhindret det. Om vi ikke videreutvikler «protestantisk identitet» til noe mer enn «rett tro», kan vi, om presset blir stor nok, komme til å gjenta holocausts dehumaniserende retorikk – for eksempel overfor muslimene, LGBT­personer eller andre vi ser som trusler mot vår ideologi.

Protestantisk teologi er for det andre dypt forankret i «traditions of non-sense» på en måte adventistene har søkt å frigjøre seg fra.6 For eksempel: For å kunne leve med en Gud som vilkårlig forutbestemmer et flertall til evig tortur i helvete, måtte Luther si at jo mer ulogisk troen var, jo mer var den sann tro.7

Og for det tredje har det de siste 60 årene skjedd en så dyptpløyende revolusjon blant protestantiske teologer at det nå er helt andre spørsmål som der diskuteres enn da Ford aktualiserte Luthersk rettferdiggjørelse. Adventistene fortsetter å snakke som om dette jordskjelvet aldri skjedde.

Mens det adventistiske huset sto i brann i de siste tiårene av det 20. århundre, oppslukt av striden om rettferdiggjørelse ved tro, var teologer utenfor adventismen i ferd med å omskrive selve manuset for konfliktens sentrum. (s. 21)

Omveltningen i Paulus-forskningen i min levetid er så nær en kopernikansk revolusjon innen bibelvitenskapen som det er mulig å komme. (s. 23)

Her står vi … overfor en revisjon som får selve fundamentet under et av protestantismens bærende dogmer til å vri seg i jordskjelvaktige spasmer. Burde ikke dette påvirke adventistisk teologi og selvforståelse – dersom vi virkelig tar Skriften på alvor? (s. 76)

Vi må derfor unngå å låse oss til protestantisk rettroenhets­identitet og til teologi basert på «protestantiske slagord». Adventister har heller aldri ment det samme som Luther og Calvin, verken når vi sier «Bibelen alene», «nåde alene» eller «tro alene».8

TRUMP, NAZISMEN OG ADVENTISMEN

En undertone i hele boken er funderingene rundt hva slags «pensum» som vil skape troende som instinktivt vil stå imot bevegelser som Nazismen eller Trumpismen. Protestantismen feilet på 1930­ og 40­tallet. Adventismen feilet også. Og den feiler igjen akkurat nå mens vi alle har tribuneplass til hvordan verden synker ned i polarisert fremmedhat og dyrking av makt over medmenneskelighet. Dette er ironisk fordi adventistene siden grunnleggelsen har forventet å bli testet av en stor krise i endetiden.

[Adventistene] forventet at korrekt tro ville beskytte de troende og gjøre dem årvåkne i krisetider. Forventningen brast fordi trossystemet ikke var forberedt på et monster som Hitler. Og den kom også til kort fordi læremessige forpliktelser kan forme en prest eller en levitt, men av seg selv skaper de ingen barmhjertig samaritan. Kirken vet av bitter erfaring hvilken risiko den løper når den gjør trosforestillingene til det viktigste elementet i sin egen identitet. (s. 96)

Misforståtte gudsbilder har siden tidenes morgen forplantet seg til dehumaniserende språk og voldsbruk. Men historien viser også at idet vi skaper identitet av rett tro, kan vi allerede være på vei mot å skape et dehumaniserende bilde av «de andre». I bunnen av Sigves store teologiske prosjekt ligger en overbevisning om at det

å snakke sant om Gud, er nøkkelen til å helbrede kosmos. Men samtidig kan ikke rette meninger alene skape den barmhjertige samaritan. Helbredet gudsbildet må føre til helbredet gudsforhold og trosliv og helbredede internaliserte verdier. Jeg skulle ønske Sigve nå satte seg ned og skrev «pensumet» som neste uke må inn i adventistenes ungdomslag, menighetsskoler og sabbatsskoler dersom det skal være noe håp om ikke å gjenta historien.

Historien viser også at idet vi skaper identitet av rett tro, kan vi allerede være på vei mot å skape et dehumaniserende bilde av «de andre».

ER VI DEN BESTE SØSTER?

Boken som er dedikert til søsteren Solveig, begynner med et dikt – «Best sister». Det har ved første øyekast lite med adventistidentitet å gjøre. Men en venn forklarte meg at det naturligvis har ALT å gjøre med nettopp det.

Hennes første skoledag sjenert og beskjeden redd for å gå inn i den gamle bygningen helt alene.

Likevel sa hun til mor at hun ikke fikk bli med. Hun måtte gå alene –i solidaritet med jenta som nettopp hadde mistet sin mor. (min oversettelse)

Hele boken demonstrerer at Sigve drømmer om en adventistidentitet som er

– like tilstede og vâr for det som rører seg rundt oss

– like klartenkt på hva verdenssituasjonen fordrer

– like utrustet til å omsette verdier til handlinger som løfter opp medmennesker og menneskeverd

MITT EGET «TENK-OM»

Noen med­nerder har sikkert oppdaget at det var elleve «Tenk­om» ovenfor. Burde det ikke ha vært tolv i en artikkel som nevner Johannes Åpenbaring syv ganger?

Her kommer det:

Tenk om Sigves visjonære tilnærming til adventismen som potensiale, kunne bli Adventistkirkens visjon for veien videre. At vi omfavnet…

• …logisk og bibelsk videreutvikling over historisk forsvar,

• …nysgjerrig dialog over skeptisk isolasjon,

• … etterfølgelse, transformasjon og praktisk medmenneskelighet over ideologisk rettroenhet,

• … en felles begeistring for å helbrede Guds rykte med våre ord, våre liv og våre fellesskap.

1 Sigve Tonstad, Beyond the Remnant Meditations on Identity, Oak & Acorn, 2025

2 Ellen G. White, Den store striden, side 480.

3 Richard Baukham, The Theology of the Book of Revelation, Cambridge University Press, 1993; og Baukham, The Climax of Prophecy, T&T Clark, 2005

4 Sigve Tonstad, Saving God’s Reputation, T&T Clark, 2006. Blant annet på bakgrunn av de siste tiårs Paulusforskning, lykkes Sigve i å flytte fokuset fra «vår trofasthet» i å følge loven, til Kristi og dermed Guds trofasthet mot oss i frelseshistorien. Det var det samme skiftet han demonstrerte angående sabbaten i sabbatsboken sin. Men for noen er altså et slikt fokus en grunn til ikke­begeistring.

5 Sigve Tonstad: The Lost Meaning of the Seventh-Day, Andrews University Press, 2009.

6 Ingen overraskelse her for dem som har lest Sigve Tonstad, God of Sense and Traditions of Non-Sense. Wipf and Stock, 2016. Her konfronterer han gudsbilder der Gud blir en utøver av sadistisk vold, en gud som bruker tvangsmidler for å oppnå lydighet samt forståelser av ordet «tro» som gjør det til en dyd å sette slike spørsmål til side i stedet for å tilby svar.

7 Se side 112

8 Som en start kan du spørre en AI: «Hva skiller Luthers og Wesleys forståelse av de fire solas». Adventistene er nemlig mye mer metodistiske en lutherske, uten at det uttømmer alle forskjeller. Så kan du gjenta spørsmålet med Luther og adventistene.

En plastpose, en skrivebok og en kulepenn

Om omsorgstjeneste i praksis.

Av Elin Hovden Valand, omsorgsleder i Stavanger Menighet

Jeg har den siste tiden blitt mer og mer opptatt av hva besøk kan betyr for den enkelte.

Jeg har blitt lært i hjemmet mitt om å være raus med besøk, og jeg ønsker virkelig å være det hjemmet hvor folk skal kjenne seg velkommen og ivaretatt med omsorg og varme og få et godt måltid mat.

Jeg prøver å ha søkelys på at forskjellige folk skal komme hjem til oss. Ikke bare dem som er naturlig å ha på besøk fordi vi er venner fra før.

Dette har gitt meg en del gode opplevelser som jeg har lyst til å dele med dere.

For litt siden hadde vi besøk av noen som var ganske nær familie, og de måtte bli hentet på grunn av de var litt redde for å kjøre bil siden det var litt dårlig vær den dagen. Jeg fikk en henvendelse om jeg kunne hente dem. Jeg tenkte at det kunne jeg gjøre selv om det var et godt stykke å kjøre. Vi hadde en koselig stund med «fastelavensboller» og god prat rundt bordet. Da vi skulle kjøre dem tilbake igjen, kom den ene gjesten og takket spesielt for at de hadde blitt invitert og for at vi hadde hentet dem. Det som egentlig ikke var så stort i mine øyne, ble så utrolig verdsatt av gjestene.

En annen opplevelse var for noen år siden; vi hadde et ektepar i nabolaget som

nylig hadde blitt skilt, og på den tiden hadde jeg noe som het «fellesskapstaco» Det var et konsept der vi inviterte på taco, og de som hadde anledning, kunne ta med noe så vi kunne spleise på maten. Mannen og noen av ungene i huset kom den ettermiddagen og var sammen med oss, og det ble en utrolig nydelig stund. Da de skulle gå, sa mannen at det hadde betydd utrolig mye å være sammen med oss, og når jeg treffer han igjen nå etter han har blitt gift på ny og bor en annen plass, så blir han så glad når han tenker på meg. Jeg takker Gud for sånne muligheter.

Når

du velger å ha besøk, spesielt av mennesker som kanskje ikke er så naturlig å ha besøk av, så vil du bli mektig velsignet.

Jeg vil og fortelle om en opplevelse jeg nylig hadde. Vi hadde invitert noen enslige menn på middag, og han ene kom med noen små gaver som noen plastposer, en skrivebok og en kulepenn. Jeg synes det var en utrolig hyggelig gave, og det fikk meg til å tenke på at når vi gir gaver fra hjertet, så blir både den som gir og den som mottar,

utrolig velsignet. Vi koste oss med mat og gode samtaler rundt middagsbordet.

Jeg så at dette måltidet ble veldig verdsatt av gjestene. Vi fikk også ha en utrolig fin bønnestund og skrev bønneemner inn i denne skriveboka som ble til en bønnebok den kvelden.

Min oppfordring til deg som leser dette. Når du velger å ha besøk, spesielt av mennesker som kanskje ikke er så naturlig å ha besøk av, så vil du bli mektig velsignet. Jeg snakker av erfaring. Har hatt mange gode øyeblikk med å ha besøk av forskjellige mennesker. Noen har satt varige spor..

Vi lever i en tid med mye ensomhet og utenforskap. La oss som menigheter ha søkelys på gjestfrihet slik Bibelen oppfordrer oss til.

Vil avslutte med ett bibelvers fra Hebr 13,2: «Glem ikke gjestfrihet for ved den har noen uten å vite det hatt engler på besøk»

Matt 25,35: «For jeg var sulten, og dere og ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg;»

Må Gud velsigne deg og dine gjester i ditt hjem. Må du få kjenne på velsignelser som kan være til stor glede for deg og familien din. Er du alene, så kan det også være fint å ha besøk. Lag et enkelt måltid, be om å få være til velsignelse, og Gud vil velsigne deg og gjestene mektig.

Amen.

SDA og SDB

– Tanker om vårt forhold til andre kristne

Av Trygve Andersen

SDB? Syvendedags baptister finnes visst ikke i Norge i dag, men ute i den store verden finnes det en del av disse. Ifølge Wikipedia skal det være ca. 50 000, mest i USA, men også en del i Canada og Australia, og noen i England. Det er altså et lite kirkesamfunn sammenliknet med vårt, men slik har det ikke alltid vært. De har nemlig eksistert siden 1600­tallet.

Da Matteson kom til Norge i 1878, fantes det noen SDB i Norge også, Matteson nevner spesielt én som han møtte på sin aller første tur rundt i Norge. Han bodde på Eidsvoll, og Matteson stoppet der og besøkte mannen på veien mot Trondhjem. Matteson skriver at mannen er «ingeniør» på en båt på Mjøsa. Jeg har funnet at mannen het Henrik Christian Rolf og var fra Tyskland, men han bodde i Norge fra rundt 1850 og til han døde i 1898. Han er registrert som baptist ved folketellingene fra 1865, og jobbet som maskinist på Skibladner og andre båter på Mjøsa. Eidsvoll baptistmenighet skriver på sin nettside at han var deres første forstander.

Matteson skriver altså at han var «sabbatsholder» og holdt på med å spre traktater i Norge om sabbaten. Etter hvert hjalp Matteson ham med å trykke slike traktater, og han omtaler ham som «sin bror». Rolf var altså syvendedags baptist. Matteson besøkte flere «sabbatsholdere» på denne første turen rundt i Norge i 1878, om de også var baptister vet jeg ikke, men det kan godt tenkes.

Jeg har søkt litt i SDA sine arkiver på nett og finner flere koblingspunkter mellom SDA og SDB. Faktisk skal det ha vært en SDB som oppsøkte den lille gruppen som etter 1844 studerte Guds ord nøye og som etter hvert stiftet menigheten vår. Han hjalp dem med å få lys over sabbaten.

SAMARBEID

25 år senere, litt etter at SDA var blitt organisert som eget kirkesamfunn i 1863, kom det i gang et ganske nært samarbeid

mellom SDA og SDB i en periode. I referatet fra Generalkonferansen for SDA i 1871, holdt våre ledere James White og J. N. Andrews interessante velkomstord til SDB sin delegat til møtet. Og jeg har oversatt noen avsnitt derfra:

«Bror Waggoner annonserte tilstedeværelsen av pastor N. Wardner, delegat fra Syvendedags baptistene, ... Før han satte seg, bemerket pastor Wardner: Det er med stor glede at jeg har privilegiet å møte sammen med dere. Jeg har sett på historien om deres menighet med stor interesse, og jeg beundrer den utholdenheten, innvielsen og ærligheten som synes å karakterisere alt dere gjør. Selv om det selvsagt er noen ting som jeg ikke ser helt likt som dere, så er det mange ting jeg gjør det også, og dette gjør at vi kan omfavne hverandre. Jeg tenker at det i alle praktiske ting er slik at vi er en enhet. ... Vi bekjenner oss alle til å ha skriften som vår eneste guide i tro og levemåte, og hvis vi alle er ærlige, så kan vi møtes så nært som man kan forvente at personer, som er forskjellig organisert, kan komme. ...

Til disse bemerkningene svarte bror J. N. Andrews følgende:

Det er meg en stor glede denne morgen å hilse bror Wardner som delegat fra syvendedags baptistfolket, og hans bemerkninger har berørt mitt hjerte, slik de utvilsomt har gjort med deres. Det var en glede for meg sist september å møte med syvendedags baptist­brødrene i deres generalkonferens. Og jeg er glad for å kunne si at jeg der mottok en broderlig og hjertelig velkomst, en velkomst som jeg håper vi også er i stand til å gi bror Wardner. Jeg møtte der en stor gruppe sabbatsholdere som,

forskjellig fra oss, har holdt sabbat fra barnsben av. ... Jeg uttrykte der håp om at vi kan være som de to vingene i samme hær, som i stedet for å handle på en måte som hindrer hverandre, kan rette sine våpen mot den felles fienden av sannheten, og samarbeide med dere i å lede menn og kvinner til helligholdelse av Herrens sabbat.

Bemerkning fra møteleder (J. White):

... Da vi startet arbeidet i Maine, for omtrent et kvart århundre siden, var det fra en veldig spe begynnelse. Vår ærverdige bror Bates begynte å skrive om emnet sabbaten. Bror Andrews og jeg selv begynte også, og vi hadde muligheten til å undervise i dette. Det var bare rundt 20 av oss. Men syvendedags baptistene hørte om oss og sendte pastor S.S. Grisvold ned til Oxford i Maine for å møte med oss. Vi hadde virkelig ingen kjennskap til syvendedags baptistene, og vi visste ikke hva vi skulle si, eller hvordan vi skulle møte henvendelsen fra denne gruppen som søkte gjensidig interesse med oss.... Og som vi har ført arbeidet fremover, det som i stor grad har vært forsøksvirksomhet for oss, har vært mer eller mindre ekstremt på den ene eller andre siden, og i mange tilfeller har dette vært til ulempe for syvendedags baptistene. Vi følte oss fordømt for fire år siden for at vi ikke klarte å holde et godt forhold til disse menneskene, og en komite ble nedsatt for å ta kontakt med dem. Pastor Andrews var i denne komiteen og skrev en henvendelse. Syvendedags baptistene besvarte den. Og jeg har alltid sett på vår bevegelse mot dem som en plikt vi skyldte dem, ikke bare på grunn av at vi i praktisk sannhet står på samme plattform, men fordi vi, i vår iver i tidligere tider har sagt og gjort ting som ble oppfattet å fremmedgjøre deres følelser for oss. Jeg var veldig glad for at, som svar på denne handlingen, sendte syvendedags baptistene professor Jonathan Allen som en delegat til vår samling. Hans gode og kristelige fremtoning vant våre hjerter. ... Bemerkningen har blitt gitt fra bror Wardner at «i all praktisk sannhet er vi en enhet». Takk Gud for det. Disse er de viktigste pilarene. I noen teoretiske punkter kan vi se en viktig ting som våre syvendedags baptister ikke ser. Vi

De forsøker å dempe fokuset på det som skiller og øke fokuset på det man har felles. Har vi noe å lære av det?

trenger ikke å dvele ved disse. Og vi vil prøve å huske at på disse punktene, så skiller ikke de seg mer fra oss enn vi skiller oss fra dem. Ånden av broderlig godhet, av kristen kjærlighet, hjelpsomhet og frihetsfølelse, er mye mer i harmoni med Guds ånd enn det motsatte, manifestert ved konflikt og debatt. Og vi skal ønske mer å bli ledet av Guds ånd ved å utvikle gode relasjoner i stedet for å møte med en stridens ånd som fører til strid og splittelse. Og jeg er glad for å vite at en slik relasjon eksisterer».

DET VI HAR FELLES

Jeg synes dette er en veldig interessant kommunikasjon fra våre pionerer, og jeg merker meg aller mest at de forsøker å dempe fokuset på det som skiller, og øke fokuset på det man har felles. Har vi noe å lære av det?

Nå kan man si at Syvendedags baptister selvsagt er lettere å omfavne enn andre kristne siden de også holder sabbat, og sabbaten er veldig viktig for oss. Men kan ikke det James White sier her også gjelde andre kristne kirker? Må vi snakke dem ned fordi de ikke holder sabbat? Hvorfor kan ikke vi også si at vi velger å ha fokus på det vi har felles i stedet? Er det ikke, som White sier, Guds ånds ledelse «å utvikle gode relasjoner» til andre kristne? Jeg tror vi burde gjøre mer ut av dette.

I et søk på GC sin nettside finner jeg et samarbeidsinitiativ i 2004­2005, da med Frelsesarmeen. Det var møter på høyeste nivå mellom ledere med hensikt å se på muligheter for gjensidig forståelse og praktisk samarbeid. Men det ble visst ikke noe ut av det, annet enn interessante samtaler.

EGNE ERFARINGER

Jeg gikk for 50 år siden på Kristelig Gymnasium i Oslo. Kommunen hadde ikke eget gymnas, så de kjøpte plasser i Oslo. Jeg var da en av «hedningene» fra Lørenskog som var utenfor det kristne fellesskapet der. Men jeg var jo likevel kristen og engasjerte meg derfor i skolekor og «Laget»

etc.. Der opplevde jeg et fint kristent miljø. Jeg ble akseptert med mitt adventistiske ståsted, både av medelever og lærere. Jeg hadde bl.a. Helge Hallesby som lærer, sønn av Ole Hallesby, han med den berømte radiotalen om helvete. Vi var alle gode venner, til tross for litt forskjellig tro, vi behøvde ikke å fokusere så mye på det.

Litt senere i vår ungdom tok Willy Aronsen og jeg en runde og besøkte mange kirker i Oslo. Og vi kunne da gå fra det høylytte «halleluja» hos Aage Samuelsen, til en times stillhet hos Kvekerne, men også til en messe i Den Katolske kirke. Det var interessant. Dessverre gjorde vi ikke noe mer ut av det enn «opplevelsen». Det var jo ansett av våre SDA­ledere å være farlig det vi drev med, så vi ga oss med det.

Ellers har jeg opplevd et bredt og godt kristent fellesskap også i Kristne friskolers forbund i den tiden jeg var på Tyrifjord vgs. Det var også fint og interessant.

Disse møtepunktene med andre kristne har ført til at jeg heller vil velge å vurdere de andre kristne som medvandrere på veien til himmelen enn noen jeg må slå i hodet med våre særskilte meninger. Derfor tar jeg gjerne ordet i sabbatsskoleklassen vår når det kommer nedsettende kommentarer om andre kristne. Jeg liker ikke at vi opphøyer oss selv og ser ned på andre. Vi bør omtale dem med respekt, slik vi ønsker at de skal omtale oss med respekt.

Hvis vi ønsker at noen fra andre kirkesamfunn skal komme og se hvordan vi har det, burde vi kanskje selv starte med å ta en runde i andre kirker og prøve å bli kjent med dem.

– Kanskje vi skal ta en runde igjen, Willy?

Så vil nok noen si at det er vår oppgave å «kalle dem ut av Babylon». Ja, vi tror det også. Men hva er den beste måten å gjøre det på – å rope «varsko her, snart smeller det», eller å bli kjent med folk, bygge vennskap og vise dem Guds kjærlighet i praksis? Og så la Den hellige ånd utvikle veien videre derfra. For meg ligner det mer på Jesu eksempel.

Vi gratulerer

95 Marit Othelie Neppelberg

Oslo, Betel menighet, 21. mai

Elisabeth Margrete Tjeransen

Tyrifjord menighet, 1. juni

90 Svanur Birgir Gudsteinsson

Lillehammer menighet, 9. juni

85 Evelyn Johanne Holstad

Oslo, Ulsrud menighet, 16. mai

Ari Aarno Onjukka Gudbrandsdalen menighet, 26. mai

Anne-Lise Dunseth

Fredrikstad menighet, 26. mai

Svanhildur Sigtryggsdottir

Fredrikstad menighet, 5. juni

Else Mari Berglund

Strømmen menighet, 6. juni

80 Tor Skoglund

Mosjøen menighet, 13. mai

Marjatta Forsstrøm

Gudbrandsdalen menighet, 20. mai

Turid Hansen

Tyrifjord menighet, 25. mai

Eva Torkelsen

Tyrifjord menighet, 28. mai

Toralf Petter Kristoffersen

Tyrifjord menighet, 7. juni

75 Ulf Christer Lykseth

Tromsø menighet, 18. mai

Hasse Christensen

Sandefjord menighet, 25. mai

Marija Veselica

Strømmen menighet, 29. mai

Sigrun Fridtjofsdottir

Lillehammer menighet, 2. juni

70 Elin Olaug Thuv

Oslo, Ulsrud menighet, 18. mai

Elsy Thorgunn Knudsen

Sarpsborg menighet, 19. mai

Vi minnes

Marit Nikoline Johansen, Melbu menighet, døde 10. februar 2026 og ble begravet den 20. februar fra kapellet ved Stokmarknes sykehus.

Marit ble født 28. mars 1936 som den yngste av barna til Anny og Sigurd Martinussen. Hun utdannet seg til sykepleier og ble ansatt ved Stokmarknes sykehus. Der arbeidet hun helt til pensjonsalderen. 11. juni 1967 ble Marit døpt av pastor Hans Nordnes som hadde en møteserie i hennes hjembygd.

Marit ble glad i en sjømann, Johan Johansen, og det var gjensidig. De giftet seg og fikk tre barn, Anne, Mona og Berit. Den yngste, Berit, som hadde sitt hjem nært sine foreldre, har vært til stor hjelp for dem, spesielt for Marit etter at Johan døde.

Marit var i sitt liv sterkt opptatt av yrke og familie. Men i de siste årene for henne, fikk Jesus en større plass i livet. Familien satte stor pris på at forstander for Melbu menighet, Rune Egren, besøkte Berit og Marit da det led mot slutten for henne.

Hun ble begravet ved en lukket begravelse i nærvær av barnebarn og oldebarn. Prest Karsten Morfjord fra Den norske kirke, talte trøstens ord til de etterlatte. Vi lyser fred over Marit Johansens minne.

Karl Martinussen

Per-Atle Thomassen, Tromsø menighet, ble født 22. mai 1950 og sovnet fredelig inn 6. februar med sin ektefelle ved sin side. Per­Atle vokste opp i Ramfjordbotn med foreldrene Klara og Edmund Thomassen og en søster. Etter grunnskolen tok han jern­ og metallinjen, og deretter ble det tre år på Tyrifjord høyere skole. Oppveksten i miljøet rundt Ramfjord menighet, speiderleirer på Sommerfryd leirsted og vennskapene som ble dannet der og på Tyrifjord, ga fellesskap, bekjente og venner som varte livet ut.

Per­Atle var tidlig med faren sin på verkstedet. Etter siviltjenesten begynte han å arbeide på verkstedet, og på 80­tallet overtok han bedriften. Han var en dyktig mekaniker. Å holde på med biler og maskiner var både jobb og hobby. Ofte kom det folk innom «Garasjen» for en prat, og han tok seg alltid tid. Det ble delt råd, historier og liv. I 1987 giftet Per­Atle seg med ungdomskjæresten Kjellaug, og datteren Benedicte ble født i 1993. Han var stolt av datteren sin. Han var en snill og god far, og en stolt bestefar. Per­Atle var en bauta i familien og for mange andre som opplevde hans vennskap og omsorg.

Begravelsen var fra en fullsatt Tromsdalen kirke 17. februar 2026. Oddvar Tveito, prest i Den norske kirke, forrettet. I kirken ble det delt minneord, blant annet fra barndomsvennen Ulf Lykseth, bibeltekster og tale om Guds nærvær og håpet om oppstandelsen.

Tom Angelsen

Gerd Jørgensen (f. Paulsen), Harstad Adventistkirke, sovnet brått inn etter et kort tids sykeleie den 19.10.2025, 88 år gammel. Gerd vokste opp på Fagernes i Narvik hos Reidar og Alfhild Paulsen, storebrødrene Roald og Jan og lillesøster Inger Marie. Gerd var vel tre år gammel da krigen kom, og familien Paulsen gikk til fots til Beisfjord. Der var de noen dager før de gikk videre til fots over fjellet i masse snø, og kom ned til Hokkvik og fikk båtskyss videre til Kjeldebotn. Her hadde de slekt og familie, og her bodde de til krigen var over. Gerd husket godt at bestefaren kom inn i stua 8. mai 1945 og sa at i dag må vi feire, det er helligdag, krigen er over! Gerd vokste opp i en adventistfamilie, og selv ble hun opptatt ved dåp i Adventistkirken i Narvik den 23. juni i 1951. Da hun var 19, dro hun til Skodsborg badesanatorium i Danmark og jobbet to år på kjøkkenet der. Der trivdes hun godt og utdannet seg siden til kokk.

Gerd giftet seg etter hvert med Per Jørgensen fra Ballangen, og de fikk sønnene Verner og Viggo. Gerd var veldig glad i familien, ikke minst barnebarna Trine, Henrik, Sondre og Petter som var til stor glede for henne. Hun fikk også to oldebarn. Gerd og Per tilbrakte mye tid sammen og med familien på hytta i Ballangen. Gerd var flink med håndarbeid, og flink å lage mat.

Som kokk arbeidet hun helt til hun gikk av med pensjon på Narvik Sykehus. Hun var også engasjert i politikk og fagforeningsarbeid i Narvik. Hun var et omsorgsfullt og varmt menneske som ikke likte urettferdighet. Etter at hun ble enke, arbeidet hun som frivillig på Røde Kors­butikken i byen.

Gerd døde i troen på Jesus. Bisettelsen fant sted ved Fredskapellet i Narvik den 4.11.2025. Vi lyser fred over Gerds gode minne.

Astrid Flaaen Hovden

Gunnhild Dahl, Ålesund Adventistkirke, sovnet stille og fredfullt inn i troen på Jesus onsdag morgen 12. november 2025 på kreftavdelingen ved Ålesund sykehus. Gunnhild ble født på Ålesund sykehus 7. september i 1951. Hun vokste opp hos foreldrene Magnar og Elisabeth sammen med søsknene Ove, Svein og lillesøster Inger Randi. Gunnhild kom fra en stor familie og stor adventistslekt, og somrene på hytta i Blomvika betydde mye for henne. Her samles slekt fra Løvoll, Blomvik, Berger og Frantzen. Gunnhild var veldig musikalsk og spilte fiolin i skoleorkesteret i Ålesund. Hun var flink til å tegne, flink med språk og hadde veldig godt humør og humor. Gunnhild fikk 3 barn, Einar i 1970, Hege i 1971 og lillebror Bård i 1982. Gunnhild utdanna seg til hjelpepleier og helsesekretær.

Gunnhild hadde mye empati. Einar kan huske at det i nabogata i Trondheim var en skole for døve. Gunnhild inviterte alle barna på skolen på boller og saft, og de ble venner med barna. Gunnhild ønsket å være en god mor. Men mørket ble for stort. Gunnhild hadde mye godt i seg, selv om hun hadde opplevd mye vondt. Det vonde hun hadde opplevd som barn, forårsaka store traumer og vanskeligheter for Gunnhild og førte til rus og psykiske vanskeligheter.

I Adventistkirka syntes Gunnhild dametreffene var kjekke å komme til, og hun tilførte samlingene god humor. Vi er mange i kirka som var glade i Gunnhild.

Gunnhild fikk flere barnebarn som hun satte stor pris på, Thea, Ane, Trym, Marwan og Selma. Under begravelse holdt datteren Hege fine minneord om mamma, et av barnebarna, Ane Haugvik, sang vakkert sangen En skyfri himmel. Barnebarnet Thea leste Frans av Assisis bønn. Fra Frelsesarmeen var der også mange gode ord om Gunnhild.

Bisettelsen fant sted ved Borgund Kyrkje der undertegnede forrettet. Gunnhild så frem til Jesu gjenkomst og holdt fast på troen på Jesus.

Vi lyser fred over Gunnhild Dahl sitt gode minne.

Astrid Flaaen Hovden

Mellvin Roger Jakobsen, Adventistkirken i Trondheim, ble født 7. juni 1946 i Namsos, til stor glede for foreldrene, Åshild og Arvid Jakobsen. Da han var ti år, flyttet familien til Oslo. Før han fylte 16 år, syklet Mellvin fra Oslo sentrum og ut til Asker, der pastor Josef Struksnes bodde, og spurte om han kunne bli døpt. Den 26. juni 1962 ble han døpt. Mellvin var CNC­tekniker av yrke. Det var ikke alltid enkelt å forklare hva han jobbet med, for det var litt nisjepreget, programmering og opplæring i data­styrte dreiebenker og maskineringssenter.

I Oslo traff han også etter hvert Laila Flåløkken. Hun jobbet som resepsjonist ved Kurbadet, de hadde sett hverandre i ungdomslaget i Betel. Det ble fine båtturer på Oslofjorden, for Åshild og Arvid hadde båt. De forlovet seg 17. mai 1966, giftet seg i 1967, og i 1968 ble Roger født. Frode kom til verden i 1971.

I 1976 flyttet familien til Trondheim. Mellvin likte å stå på ski, og med tiden ble det mange turer til Oppdal og Meråker for å kjøre slalåm, noe flere i menigheten også ble med på.

I menigheten var han blant annet speiderleder og en ekspert på knuter. Hvis han hadde festet noe med tau, kunne man stole på at det ikke løsnet. Senere var han menighetstjener, og pliktoppfyllende som han var, var det aldri grunn til å bekymre seg om oppgaven ble utført hvis han hadde påtatt seg ansvaret. Han gjorde også tjeneste i Kanal 7, Adventistkirkens nærradio, gjennom mange år.

De siste ti årene var Mellvin pensjonist. Til å begynne med drev han et enkeltmannsforetak, for hans kompetanse var etterspurt. Men han fikk noen utfordringer med helsa etter hvert og fikk en demens­diagnose i 2023. Han ble gradvis mer og mer preget av dette, og etter en hjerneblødning døde han den 5. november 2025. Han ble bisatt fra Adventistkirken i Trondheim, der Marius Jensen forrettet. Vi lyser fred over Mellvin Roger Jakobsens gode minne.

Marius Jensen og Roger Flåløkken

Solfrid Julie Andreassen ble født 10. juni 1942 i Fredrikstad som nummer to av tre søsken hos pastor Alf M. Andreassen og hans kone. Søsteren Astrid var eldst og broren Håkon Richard yngst. Som pastorfamilie ble det i løpet av barndommen mye flytting, men i voksen alder kom hun i 1980 tilbake til fødebyen og har vært medlem i menigheten der siden.

Hun ble døpt 26. juli 1958 av pastor Mansell i Takoma Park menighet, og hun bar troen sin med seg videre gjennom livet. Troen og menigheten var viktig for henne, og hun betydde mye for menigheten. Hun etterlater seg et ettermæle av tjeneste i Fredrikstad menighet.

Solfrid var utdannet anestesisykepleier. Mange vil huske henne som snill, omsorgsfull, praktisk og hjelpsom. Hun hadde et blikk for andre, både i nabolaget og i menigheten. Hun var et medmenneske som satte andre først, og hun stilte opp for mennesker som trengte hjelp. Solfrid hadde et praktisk og skapende sinn. Hun var også svært dyktig med håndarbeid og har etterlatt seg mange vakre ting. Hun var også en som i det stille sørget for at ting var som de skulle være.

Solfrid var glad i å gå på tur og være ute i naturen. Hun likte særlig bærturer, og mange husker fine turer i nærheten av hytta utenfor Narvik. Hun nøt mange ferier sammen med søsteren sin, Astrid.

Under det siste besøket leste vi fra Salme 23. Det var en av hennes favorittbibeltekster. Det var tydelig at omstendighetene ikke hadde tatt fra henne troen. Solfrid visste at det finnes et håp som døden ikke kan ta bort.

Solfrid levde ikke med store ord, men med en stille tillit. Hun var kanskje ikke den som tok stor plass, men hun var en som betydde mye. Hun har etterlatt seg ekte spor – i menneskene hun hjalp, i fellesskapet hun var en del av, og i minnene hun har gitt.

Onsdag 4. februar sovnet Solfrid stille inn etter kort tids sykdom på Helseparken Onsøyheimen, Gressvik, Fredrikstad. Begravelsen fant sted fra Adventistkirken i Fredrikstad den 17. februar, der undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Solfrid Julie Andreassens minne.

Simon Martin

VELKOMMEN TIL ØND – ÅRSMØTE

5. – 6. juni

Adventistkirken Østnorsk distrikt (ØND) hilser deg velkommen til årets høydepunkt: Årsmøte på Tyrifjord Videregående Skole.

Kom og la dette bli en herlig sabbat i felleskap med hverandre og med Jesus Kristus.

I år får vi besøk av Paul Douglas (Økonomiansvarlig for Adventiskirkens

General Conference), og temaet for årsmøtet vil være: «PÅ OPPDRAG MED JESUS»

Som vanlig blir det også en full dag med «Barnas Super Sabbat» og program for alle aldrer. Detaljert program kommer etter hvert.

Påmelding og betaling skjer ved QR kode og Vipps som du finner på Adventistkirkens nettside, på epost til sekretariat@adventist.no eller på telefon: 32 16 16 70

Frist for påmelding – 1 juni.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 231 72 275

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no

post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling Åserud

Syvendedags Adventistkirkens

Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670

Kontonummer: 3000.30.96447

Vipps: #86681

www.sabu.no

Epost adresse: post@sabu.no

Leder: Gry Beate Marley

HEI PÅ DEG!

Barnesiden er for deg som er barn. Har du lært noe nytt i det siste – eller lært bort noe til andre?

Send en tegning, et bilde eller noen linjer til gry.haugen@adranorge.no.

Gleden ved å få lov

til å lære

Jesus velsigner barna Å lære noe nytt er spennende! Jesus var glad i barn, og han ville at de skulle få komme nær ham. De fikk lov til å stille spørsmål, lære og vokse. Når vi lærer nye ting, kan vi også lære det videre.

Noen voksne syntes barna var i veien og prøvde å stoppe dem. Men Jesus ble glad da han så barna. «La barna komme til meg», sa han. Han tok dem på fanget, la hendene på dem og velsignet dem. Jesus viste at barn er viktige – akkurat slik de er.

Lær noe – lær det videre

Har du lært noe i det siste?

Det kan være noe lite – å knyte skolissene, regne en oppgave, perle et armbånd eller lære en sang.

Når du deler det du kan med andre, blir gleden større – både for deg og for den du lærer bort til.

Eksperiment / utforsk

Prøv dette sammen med en venn eller voksen:

• Lær hverandre noe dere kan fra før

• Bytt roller: én lærer, én lærer bort

• Snakk sammen etterpå:

– Hvordan var det å lære?

– Hvordan var det å lære bort?

Samtalespørsmål

• Hva liker du best å lære?

• Hvem har lært deg noe viktig?

• Hvordan kan du lære noe videre til andre?

La de små barna komme til meg. Mark 10,13–16

Verksted

Små ting kan skape stor glede Forslag til aktiviteter:

• Perlearmbånd – lag ett til deg selv og ett til noen du vil glede

• Kort – skriv eller tegn en hyggelig hilsen og gi den bort

Kort bønn

Kjære Jesus, Takk for at du er glad i barn.

Hjelp meg å være nysgjerrig og glad i å lære.

Hjelp meg å være flink til å dele det jeg kan med andre. Amen.

ADRA jobber for at alle barn skal få lære

Når ADRA hjelper mennesker, følger vi med underveis for å se om hjelpen virker. Det er litt som når du øver på noe nytt: Du prøver, øver, lærer og blir litt flinkere for hver gang. Vi tør å lære av både det som går bra og det som ikke går like bra - og vi bryr oss om menneskene vi jobber med. Slik kan hjelpen bli enda bedre – for ekte mennesker, akkurat som deg og meg.

SIDEN SIST:

En kirke for alle – slik Jesus ønsker

Av Victor Marley

Vi har mye å være takknemlige for i Adventistkirken i Norge. I løpet av de siste ukene har jeg fått oppleve flere sider av kirkens arbeid som minner meg om hvilken velsignelse det er å tilhøre dette fellesskapet.

HELSEKONGRESS

13.–15. mars arrangerte Syvendedags Adventistkirkens Helsearbeiderforening (SAHA) sin helsekongress på Quality Hotel Expo på Fornebu. Her var det fokus på helhetlig helse – de åtte helsenøklene, Blue Zones og betydningen av fysisk, relasjonell og åndelig helse.

Kvaliteten var svært høy, og jeg vil rette en stor takk til SAHA for en utmerket og vel gjennomført kongress. Med over 170 deltakere er det oppmuntrende å se at helse fortsatt står sentralt i Adventistkirkens arbeid i Norge.

Gud elsker hele mennesket. Det var han som skapte kroppen og pustet liv i den. Derfor handler frelsen ikke bare om «sjelen», men om hele mennesket. Spesielt sterk var påminnelsen i avslutningsprogrammet om vårt forvalteransvar for helse både for mennesker og for Guds skaperverk.

REDDET

20.–22. mars ble årets Reddet­konferanse for unge voksne arrangert i Mjøndalen, med temaet «Faith on Fire». Rundt 120 unge voksne deltok.

En stor takk til de unge som arrangerte konferansen og bidro til en flott gjennomføring. Vi er virkelig velsignet med mange unge voksne som er begeistret for Jesus og som kjenner tilhørighet til kirken.

Skal de få vokse videre inn i ansvar og tjeneste, trenger de vår støtte. La oss sette pris på dem, takke dem for det de gjør – også når de gjør ting annerledes enn vi selv ville ha gjort det. La oss løfte dem frem som rollemodeller for barn og ungdom, og gi dem rom til å prøve, feile og lykkes. For kanskje er det nettopp de som best forstår hvordan mennesker i dag kan nås med budskapet om Guds kjærlighet og håpet i Jesus.

FELLESSKAP PÅ TVERS AV AVSTAND

Den siste tiden har jeg også deltatt to ganger på samlinger med en gruppe afrikanske adventister som møtes månedlig på Zoom, i regi av DNUs misjonsavdeling.

Mange av våre afrikanske trossøsken bor i områder langt fra etablerte menigheter – blant annet rundt omkring i Nord­ Norge og i Hardanger. Tenk hvor krevende det må være å komme til et nytt land, møte en annerledes kultur og en lang vinter, og samtidig kjenne på avstand og isolasjon fra et menighetsfellesskap.

Da er det verdifullt at vi kan legge til rette for fellesskap – også digitalt. Samtidig arbeides det for at vi i større grad kan møte disse søsknene lokalt og inkludere dem i våre menigheter.

Dette er ikke bare et ansvar – det er også en gave. Mange menigheter kan oppleve nytt liv og vekst gjennom dette mangfoldet. La oss be for disse trossøskenene og for dem som tjener som hyrder for dem.

TAKKNEMLIGHET

Noen ganger er det godt å løfte blikket og se alt det gode som skjer. Vi har mange fantastiske mennesker i vårt fellesskap, og kirkens arbeid er både rikt og mangfoldig.

Det er lett å feste seg ved det som oppleves som utfordrende, men jeg vil oppmuntre oss alle til også å bruke tid i takkebønn for alt Gud gjør i og gjennom Adventistkirken i Norge.

Hver og en av oss har et ansvar for å bidra til at vår menighet er et sted hvor alle kan komme og høre til – et fellesskap hvor mennesker møter Jesus, blir verdsatt, og hvor det er rom for ulikheter.

For det er ikke uniformitet som forener oss, men Jesus Kristus – han som kom for å frelse hele verden.

Leder for Adventistkirken i Norge