Issuu

Med Jesus i 2026

Vennskap

Victor Marley gir en liten rapport om de viktigste planene og prioriteringene Den norske union har fremover. Side 20

Nye medlemmer stiller seg spørsmålet: «Har jeg fått venner i denne kirken?» Svaret er avgjørende for om de blir værende. Side 24

Adventnytt

Hvor vil 2026 ta oss?

Nr. 1-2026

Nyheter TROFASTHET

Adventnytt

RAUSHET

SAMFUNNSANSVAR

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år. ANSVARLIG REDAKTØR

Innhold

Side 9

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no REDAKTØR

De sa «ja»

Aktivitetskalender

Hatteleken

Nyheter

ADRA

PRODUKSJON

Pastorer opplever mikroaggresjon

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell

TVS-kontakten

KONTAKT

Jeg vil gå med Jesus inn i 2026

Hendingar frå Helgeland

Gleden i Herren

Vennskap

Våre tidlige pastorer – del 14

Solidaritetstur til Uganda

NBI: Endetidstegnet ingen snakker om

Vi gratulerer

Barnesiden

Siden sist

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen Marianne Dyrud Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström Patrick Johnson Andrew Campbell

Side 14

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 28

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

FORSIDEN Foto: Atle Haugen

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

www.adventist.no

Månedens tekst Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,6-8)

Adventnytt 1-2026

Leder

De sa «ja» Frivilligheten er verdt en feiring.

Adventnytt 1-2026

Det nye testamente åpner med fortellingen om Josef, som også sa ja – som Maria. Det gjorde han til store personlige omkostninger. Hos Matteus møter vi også en som sa ja gjennom å si nei: Jesus lot seg ikke friste av makt eller rikdom da han ble forsøkt forført.

Ingen tvil om at den bibelske fortellingen bæres av ja-mennesker. Disiplene til Jesus sa ja da Jesus ba dem følge seg. Sakkeus sa ja til å komme ned fra treet da Jesus kalte. Og Jesus selv sa ja til å dø for å frelse oss. Siden sa Paulus ja til å bringe det glade budskap videre ut i verden. Og Johannes avslutter den store fortellingen med et «Amen, ja kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20 NB88). Ingen tvil om at den bibelske fortellingen bæres av ja-mennesker – riktignok med noen «javel, da» også. For vi er forskjellige: Noen kan bestemme seg raskt når de blir utfordret, andre trenger mer tid. Men jobben gjøres av ja-mennesker som bretter opp ermene og gjør den. Det gjelder alle sider av livet. Selv om politikerne ikke har fått med seg Jesu ord om at vår tale skal være «ja, ja» og «nei, nei» (Matt 5,37), og alt for ofte svarer på spørsmål med uendelige floskler og

bortforklaringer, så er de mennesker som har sagt ja til å være med og bygge og lede samfunnet vi er en del av. Rene trappeoppganger, ryddige nabolag, gode lekeplasser og frivilligheten i lag og foreninger er avhengige av dugnadsånd og ja-mennesker. Og slik kan vi fortsette i det uendelige. Selvsagt forventer du nå at jeg kommer til menigheten også. Ja visst, det samme gjelder i høyeste grad i menigheten. For det første sa du ja da noen spurte deg om du ville bli døpt som et tegn på at du ønsker å være en Jesus-etterfølger. Men hva så etterpå? Har du svart ja på utfordringene valgkomiteen har utfordret deg på? Eller tjenesteområdene du vet må gjøres av noen? For all aktivitet i menigheten bæres av mennesker som sier ja til å ta på seg en oppgave – fra kirkevask til menighetsstyret. Tilbudene du gjerne vil at barna dine skal få oppleve i menigheten, er avhengige av ledere som har sagt ja. Gudstjenestene med musikk og taler drives av mennesker som har sagt ja. Og slik kan vi fortsette gjennom hele menighetslivet. Like før nyttår ble mange menigheter ferdige med valglistene sine for et nytt år. Nå er tiden da jobbene skal gjøres. Jeg håper du finner frem «ja»-stemmen din til de oppgavene du er i stand til å ta, enten de er store eller små i tidsbruk eller selvoppofrelse. For i menigheten ønsker vi at alle skal bli engasjert. Men så var det spørsmålet om feiring. Har dere i din menighet noen gang feiret frivilligheten og innsatsen som gjøres? Det tror jeg vi burde gjøre mer ut av.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag. ATLE HAUGEN

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

en siste sabbaten i november fikk jeg være med på noe uvanlig. Det er ikke mange som får oppleve å feire diamantbryllup og 60 års ekteskap, slik Ovidio og Juana Luisa Ramirez kunne den 27. november. For virkelig å markere jubileet ble like godt hele menigheten i Moss invitert til festmiddag etter gudstjenesten på sabbaten. Venner i menigheten disket opp med virkelige festretter og flott servering. Som dagens pastor hadde jeg fått en klar bestilling: Tal om ekteskapet og marker jubileet med en ny velsignelse. Så, på slutten av talen, inviterte jeg ekteparet frem til knelebenken og gikk gjennom vigselsritualet – bare med den endringen at spørsmålet handlet om de ville bekrefte de 60 år gamle løftene til hverandre. Ingen som var i kirken den dagen tvilte på at de ville. Så tydelig var de på sitt «ja» at Ovidio sa høyt «AMEN» før han sa «ja». Det var med takknemlighet og glede jeg kunne be velsignelsesbønn over dem. Jeg tror vi skulle hatt flere slike markeringer. Det er så mange «nei» i vår tid og våre liv at ethvert «ja» burde feires – ikke minst når «ja’et» har vært vedlikeholdt og prøvd i så mange år. Har tanken noen gang slått deg at den verden du er en del av og kjenner, er et resultat av alle de menneskene som har svart «ja»? Det var et kapittel i en bok jeg leste nylig som minnet meg på det. Det handlet om kvinner som har sagt ja gjennom historien. Fremst blant dem var en ung tenåringsmor i Nasaret som sa ja til å føde Guds sønn. Men det går mye lenger tilbake. Noa sa ja til å bygge en ark. Abraham sa ja til å dra til et land langt borte (Hebr 11,8) og til å ofre sin sønn (Hebr 11,17). Moses sa nok kanskje mer «javel, da» enn «ja», men han gikk til farao og ledet sitt folk mot Kanaan. Josva sa ja til å fylle hans sko da Moses var borte. Samuel sa ja til å være Herrens budbærer. David sa ja til å kjempe med Goliat og Saul. Jesaja svarte ja da han ble utfordret av Den allmektige til å gå ut med budskapet (Jes 6,8).

Aktivitetskalender

Fascinerende, spennende og håpefull, men likevel skremmende

JANUAR 5.–9.

Basecamp 8, Mesnali leirsted

16.–18.

SABU Vinterfestival

19.–21.

DNUs pastorsamling – Halvorsbøle

22.–25.

ACTS, Church planting, samarbeid med TED

26.–27.

Barnehage- og skolekonferanse

Av Clifford Goldstein I 1979 hadde jeg opplevelser som, i tillegg til å vise meg hvor snever og utilstrekkelig den ateistiske materialismen fra min ungdom var, åpnet meg for åndelige realiteter. Under en av disse samtalene i Utrecht i Holland fortalte jeg en venn, Siger, at hvis jeg trodde Gud eksisterte, ville livet mitt endre seg radikalt. «Virkelig?» svarte han. «Hvis Gud finnes, vil jeg møte ham til slutt eller noe sånt. Men inntil da, hvem bryr seg?» «Hvem bryr seg?» sa jeg. «Tuller du? Hvis jeg trodde at Gud fantes, ville ingenting – ingenting – være det samme igjen!» «Hvorfor?» Hvorfor? Fordi hvis Gud eksisterte, ville han (Hun, Det, De, hva det nå enn måtte være) være grunnlaget og fundamentet for all virkelighet. Dette betydde at alt som noen gang hadde vært, eller er nå, eller noen gang ville bli, ville ha sitt opphav i ham – inkludert meg og mitt liv, noe som ville gjøre meg forpliktet overfor ham. Hvis Gud eksisterte, var det ingenting som betydde mer for meg enn å vite hvem han var. Hvordan var han? Hvorfor skapte han verden? Hva var meningen med livet? Brydde han seg om meg? Jeg visste nesten ingenting om Bibelen, og det lille jeg trodde jeg visste, viste seg å være feil. Men sunn fornuft fortalte meg at hvis det fantes en Skaper, og at mitt liv hadde sitt opphav i ham, så burde jeg søke å finne ut hvem denne Gud var og hva han ønsket av meg. Fordi denne holdningen virket så rimelig, syntes jeg Sigers likegyldighet var forbløffende. Etter å ha vokst opp med forestillingen om at vi bare er «klumper av organisert gjørme», fant jeg tanken om Guds eksistens fascinerende, spennende og håpefull, men også skremmende. Fascinerende og spennende fordi det betydde at virkeligheten var så mye dypere, større og rikere enn det noen lærebok noensinne hadde våget å lære meg. Håpefull fordi det kanskje tross alt var en mening og et formål med den smertefulle galskapen som preget menneskets tilstand. Men også skremmende, for hvis Gud eksisterte, ville jeg sannsynligvis måtte stå til ansvar overfor ham, og jeg ante at det ikke nødvendigvis ville være til min fordel. Uansett, etter kort tid kom jeg ikke bare til å vite at Gud eksisterte, men også til å kjenne ham personlig, alt takket være Jesus Kristus, i hvem «vi har forløsning gjennom hans blod, syndenes forlatelse, i samsvar med Guds nådes rikdom» (Ef 1,7). Fra Adventist Review.

FEBRUAR 6.–8.

Parhelg Sundvolden

6.–8.

TVS foreldrehelg

13.–15.

VinterRelation – tenåringshelg

Menighetskalender JANUAR 3.

Personlig innvielse fil Gud

Kollekt: Verdensmisjonen (E)

7.–17.

Ti dager med bønn

17.

Religionsfrihetens dag

31.

Bibeldagen

31.

Kollekt: Det Norske Bibelselskap/ Norsk Bibelinsfituft * (C)

FEBRUAR 7.

Kollekt: ADRA Norge (C)

21.

Fokus på familien

A: TED B: 50% TED 50% DNU C: DNU D: Distrikt E: 10% GC / 90% DNU F: GC

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Foto: iStock / denbelitsky

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Adventnytt 1-2026

Gjesteleder

Hatteleken Menigheten som tjenestested og fristed.

tt av mine minner fra min tid som tenåring i menigheten, var leken som vi kaller for Hatteleken. Alle sitter i en ring med hatt på, bortsett fra en. Musikken spiller, og den som er uten hatt, tar hatten til den som sitter foran. Den som er uten hatt når musikken stopper, har tapt. Jeg har siden fått erfare at det i menigheten relativt ofte er noen få mennesker som sjonglerer mange oppgaver, eller hatter. Er det den som sitter igjen uten hatt som har tapt? For selv i menigheten er vår identitet ofte knyttet opp til hva vi gjør, eller hvilke oppgaver vi har. Når noen spør hvem du er, svarer de fleste av oss instinktivt med hva vi gjør eller hvilken oppgave vi har i livet og i menigheten. Jeg er ikke Vinjar, jeg er lege og menighetsleder og alt det andre jeg gjør. SKJEBNEN Samfunnet rundt oss har de siste par hundre årene beveget seg fra et statisk samfunn der du i stor grad ble født inn i et yrke og en sosial klasse, til en sosial plastisitet som få har hatt før oss. I dag kan du nærmest bli hva som helst. Eller hvem som helst! Vi glorifiserer mennesker som dyrker en hobby, en evne, en styrke - og blir best. Det kan inspirere oss til også å dyrke frem våre evner og interesser. Men vi kan også bli lurt til å tro at vår skjebne ligger i våre egne hender og at de som ikke lykkes, kan skylde seg selv. Dette er ofte helt feil. Det viser seg at omstendigheter og tilfeldigheter vi ikke kontrollerer, spiller en langt større rolle i våre liv enn vi liker å tro. Hvem kan rå over hvor man blir født og hvordan man blir formet gjennom barndommen? Man kan nok påvirke sin karriere og sitt voksne familieliv i en viss grad, men også her spiller tilfeldigheter inn. Hvem som blir syk og får kroppslige plager, er i stor grad tilfeldig. Eller tenk på en person du ser opp til som har gjort noe

Adventnytt 1-2026

stort; legg merke til hvor ofte det var tilfeldigheter eller ytre omstendigheter som gjorde at de endte opp der de er i dag? HELTENE Denne misoppfattelsen smitter lett over på måten vi leser Bibelen. Vi leser om Abraham, Jakob, Josef, David, Daniel, Ester og alle de andre heltene i Bibelen og fristes til å tenke at deres skjebne og livsvei var styrt av dem selv. Var det noe i deres karakter som gjorde dem i stand til å bli store? Når de ble satt på prøve, viste de styrke og tro, men deres skjebne var i stor grad i Guds hender, ikke i deres egne. De ble ikke helter fordi de så muligheter i vanskelige situasjoner, men fordi Gud så dem i deres vansker. De ble ikke helter fordi de løftet seg selv opp, men fordi Gud løftet dem opp. De ble ikke helter fordi de så sitt eget potensiale, men fordi de overga seg selv til Gud. Selv Bibelens helter har ikke grunn til å se ned på andre som ikke når de samme høyder som de selv.

De ble ikke helter fordi de løftet seg selv opp, men fordi Gud løftet dem opp.

MENIGHETEN Vi leser i Bibelen om ett fellesskap der sosial plastisitet og fremdyrkede evner mistet sin kraft: Den første menighet. Der var alle samlet - slave og fri, jøde og greker, mann og kvinne, ekstrovert og introvert, tigger og offiser, talentfull og talentløs, leder og følger. Det var et fellesskap der menneskelige titler forsvant, og alle fikk en tittel; Guds barn. Den forenende kraften var Jesus Kristus - og den var sterkere enn noe klasseskille som det romerske

samfunnet kunne stille opp med. Paulus kunne skryte av mange titler, men når han skriver til Galaterne vil han bare rose seg av «vår Herre Jesu Kristi kors» (Gal 6,14). FRISTEDET Min visjon for menigheten er at den skal være et fristed der man kan få lov til å være seg selv og ikke sine oppgaver. Et sted der vi legger hattene våre igjen i gangen, og du kan bli sett for den du er. Et sted der den største helten blant oss bare vil rose seg av «vår Herre Jesu Kristi kors». Menigheten er ikke et sted for helter som løfter seg selv opp etter skolissene, men helter som innser at det ikke er de selv som rår over sin skjebne, men Gud. Det betyr at vi alle stiller likt, uansett hva vi, menneskelig sett, kan skryte av. I menigheten kan jeg hvile i Guds nåde og hvile fra jaget etter prestasjoner og flukten fra fiasko. Her er jeg meg selv, og ikke mine oppgaver og prestasjoner. Her blir jeg betingelsesløst elsket av Gud - og mine medmennesker! «På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre»(Joh 13,35). Slik skulle det i hvert fall være. Men jeg vet hvor lett det er å tro at jeg er i verden når jeg egentlig er på Guds eget fristed menigheten. Av og til er menigheten virkelig et fristed for meg. Der slipper jeg å være lege og menighetsleder og alt det andre jeg gjør. Jeg kan senke skuldrene og rett og slett være Vinjar, Guds barn.

Vinjar Romsvik er lege i Østfold og forstander i Moss menighet.

VINJAR ROMSVIK

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Av Vinjar Romsvik

Nyheter

Ledersamling i Vest Av Atle Haugen Ledersamlingen i Vestnorsk distrikt, helgen 24.-26. oktober, var preget av gode dialoger og ærlige meningsutvekslinger om noen av de utfordringer vi står overfor. Hvordan viser vi samfunnsansvar? Hvordan formidler vi våre verdier i vår tid? Hvordan gjør vi Bibelen levende og livsnær

i våre fellesskap og for våre kontakter? Hvordan håndterer vi den stadig mer flerkulturelle menigheten? Hvordan skaper vi nye menigheter? Innledningene og samtalene ble godt krydret med aktuelle eksempler og historier fra menighetene, så det var livsnære og

praktiske temaer som ble drøftet. Skånevik fjordhotell er en trivelig ramme for slike samlinger. Og vest lendinger er sosiale og gode folk som vet å skape godt fellesskap. Det ble derfor en helg som både varmet og inspirerte til lokal innsats i menighetene.

Bønneseminar i Tønsberg Tekst og foto: Atle Aluwini

Hammerfest – nytt medlem Sabbaten 1. november fikk Hammerfest menighet et nytt medlem. Edouwaridi Niyibizi kom til Hammerfest oktober 2024, og han og familien ble en del av menighets fellesskapet. Edouwaridi ble døpt og medlem i Adventistkirken i Kongo, men grunnet situasjonen i landet har det ikke vært mulig å få kontakt for å få overført medlemskapet. Edouwaridi ble tatt opp som medlem på grunnlag av personlig tros bekjennelse.

De siste årene har det vært arrangert Bønneseminar i Tønsberg SDA-menighet. Seminaret er åpent for alle. I år var det pastor og evangelist Daniel Pel som var hovedtaler. Bønnekoordinatorene i ØND var også til stede. Dermed ble det en mulighet til å treffe Melanie Davidsdóttir, som Fra venstre: Ny bønnekoordinator i ØND Melanie er ny bønnekoordinator i Davidsdóttir, Irene Størkersen, Knut Helge ØND, sammen med Irene Størkersen, pastor i Tønsberg, Roger Tore Simonsen Størkersen. Melanie har tatt over etter Knut Helge Størkersen. På slutten av dagen talte Daniel om to spesifikke grunner til å be; Bønn om tilgivelse med utgangspunkt i salme 51, og en bønn om frimodighet med henvisning til bønnen vi finner i Apg kapittel 4. Vi trenger alle å be, både om tilgivelse og om større frimodighet. Etterpå var det tid for personlige vitnesbyrd før det ble servert kveldsmat.

Årets kokker under bønneseminaret i Tønsberg; fra venstre: Roald Thomasen og Erik Steinsvåg

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Vellykket adventskonsert i Lofoten Av Anne-Siri Gustafsson Det er alltid en velsignelse å få arrangere adventskonserten i Adventistkirka i Lofoten. Og et under at alt går såpass bra, til tross for kanselleringer på fly, stengte broer etc. Lørdag kveld var det vindstyrke opp til 43 meter i sekundet enkelte steder i Lofoten. Men de aller fleste som hadde skaffa seg billetter til konserten, møtte allikevel opp, vær eller ikke. Nå har de tilreisende musikerne reist hjem, og de frivillige hjelperne lokalt har «shina» i kirka. Og jeg er både fornøyd og litt vemodig. Fornøyd fordi konsertene gikk bra, og for at vi fikk inn over 58 000,- kroner til ADRA, og for at det var så kjekke folk å samarbeide med og i publikum. Vemodig fordi denne helga er over.

H.N. Hauge i Sandnes

Av Elin Hovden Valand Den 9.november arrangerte Stavanger og Sandnes menighet en lukket visning på Sandnes kino med filmen Hans Nielsen Hauge – Mannen som endret Norge. Hans Nielsen Hauge ble født 3.april 1771 og døde 29.mars 1824. «25 år gammel fikk Hauge en Gudsopplevelse som endret både ham og hele Norge. Dette skjedde gjennom forkynnelse, skriving og utgivelse av egne bøker, bedriftsetableringer, ved å ansette både psykisk- og fysisk syke og han opphøyde kvinnene som både forkynnere og bedriftsledere Hauge stod i bresjen for et Norge som ikke falt i god jord hos staten, som på sin side vekket liv i Konventikkelplakaten for å hindre Hauge i å spre budskapet om likhet for alle. Prisen ble høy, men Hauge og etterfølgerne hans, satte uutslettelige spor etter seg i det moderne Norge.» Dette var en fantastisk og tankevekkende film for oss alle. La oss være frimodige med troen vår. Det er mange søkende mennesker i Norge. Ditt vitnesbyrd kan bli livsforvandelende for et annet menneske. La oss derfor be om at det kan skje store forvandlinger i våre liv fremover som kan bli til velsignelse for andre. Ønsker du å arrangere en lignende visning for din menighet så kan du ta kontakt med Bjørg Veland: bjorg@manymore.no

Adventnytt 1-2026

Friskoledagen Tekst: Sindre Særheim / Bjørn Knutsen Foto: Bjørn Knutsen

Den første onsdagen i november markeres Friskoledagen over hele landet. I år tok rektor elever og ansatte med på et lite tilbakeblikk til november 2023, da Vatneli skole sammen med mange andre friskoler demonstrerte mot regjeringens dramatiske kutt som ville ramme friskoler. Heldigvis gikk regjeringen tilbake på mye av kuttene, men ikke alle, noe som også rammer oss. Vatneli skole må redusere driften med rundt 1 million innen 2028. Det skal vi klare å få til selv om det er snakk om mye penger. På samlingen var fem elever fra elevrådet på scenen og fortalte hva de synes er bra med Vatneli skole og hva de liker å gjøre. Det var veldig inspirerende å høre elevenes egne meninger. Noe av det som ble trukket frem var: Snille elever og lærere, rolig, kjekt å leke ute (se bilder fra fotballbanen samme dag), at en kan være den du er, at en ikke må være kristen for å gå på en kristen skole, men at vi skal respektere hverandre, det gode samholdet. Ofte når elever fra Vatneli skole er sammen med elever fra andre skoler, blir det lagt merke til at elevene våre har god oppførsel. Det synes vi er godt å se og er noe vi er opptatt av. Vi skal hjelpe elevene å få gode, evigvarende verdier. Vi som arbeider på skolen, er veldig stolte av skolen vår og takknemlige for at vi kan arbeide her. Det resulterer i god trivsel og glede blant ansatte. Vi takker Gud for at han velsigner skolen og er med oss i arbeidet vi driver. Å få jobbe med barn og ungdom er veldig verdifullt.

Nyheter

Velsignet fellesskap tross lang reisevei Den 8. november hadde vi for andre år på rad regionstreff på Stokmarknes for alle de omkringliggende adventistmenighetene. Fra Ofoten, Lofoten og Salten hadde vi invitert adventister til knapt 4 timer med fellesskap, nøye planlagt for at folk skulle klare å komme seg dit og hjem på samme dag. Tatt i betraktning at enkelte hadde nærmere 4 timers halvfrossen reisevei, var det nydelig å se at rundt 80 mennesker hadde samlet seg på menighetshuset vi hadde fått låne i Richard Withs gate. Det reflekterer noe av lengselen vi har etter åndelig fellesskap. Noen ganger får bare

vei være vei; vi trenger å være sammen og tilbe. Takk Gud for at vi alle kom trygt frem! Nede i peisestua startet Aldo, Suzane og Anne-Siri dagen med bibeltime for barn og ungdommer, der bibelfortellingene ble supplert med kjemiske eksperimenter og en aldri så liten fisketur på tørt land, sterkt inspirert av SABU ledertreff den foregående helga. Vi snakket om at mennesker nok kan gjøre triks og knep, men Guds mirakler er ekte. Reidar Olsen ledet ut i bibelstudiet for de voksne. Under temaet «Gud gjorde hele

forskjellen», talte Reidar på gudstjenesten, og vi fikk også sang, musikk og vitnesbyrd fra flere av de andre deltakerne. Sortland menighet med Anne-Lise Krey stod i spissen sto for deilig middag og dessert, og vi setter veldig pris på hvordan denne lille menigheten med det store hjertet trofast jobber og legger til rette for at vi skal kunne gjennomføre regionsamlinger. For disse møtepunktene er viktige for oss her i nord. Anne-Siri Gustafsson, pastor i Lofoten og Salten

Med skogen som klasserom Av Tone Olafsson I løpet av skoleåret drar elever på 1.-7. trinn på Mokollen skole til skogs og har «skogdager» i regi av Skogselskapet i Sandefjord. Da lærer de blant annet om skogen og hva som skjer gjennom de ulike årstidene. Jens Kittil Steen Stenklev er skogspedagog i Skogselskapet og har gjennom flere tiår tatt med skoleklasser inn i skogen for å undervise om natur og skogbruk. Mokollen skole har gjennom mange år benyttet seg av dette tilbudet, og både elever og lærere setter pris på å flytte klasserommet ut i skogen og oppleve naturen på nært hold, uansett om sola skinner eller om det regner. I skogen får elevene praktisk kompetanse som de kommer til å ha glede av resten av livet. Og siden elevene har skogdager flere ganger i året, trenger ikke Jens å mase mye om regler eller å forklare fordi elevene vet og har en kompetanse om bruken av plassen og aktivitetene. Når elevene ankommer samlingsplassen, er det først undervisning sittende på benker i lavvoen, deretter er det ulike oppgaver som rebusløp, saging, spikking og kløyving av ved. Men gjemt inni all lek og moro, lærer elevene også å samarbeide og håndtere forskjellige verktøy på en sikker måte. Når det er tid for lunsj, er det grilling og spising av medbrakt mat rundt bålet. På skogdagene får elevene en unik «skogskompetanse», i tillegg får de erfaring med å kle seg for å være ute i skogen en hel skoledag. I og med at dette er en aldersblandet gruppe elever, lærer de også å bli flinke til å hjelpe hverandre, og de store er gode på å ta vare på de små.

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Tenåringstreff og en 10 dagers misjonstur i Møre og Romsdal Av Astrid Hovden Med snø langt nedover fjella, blå himmel og sol, ankom ca. 50 barn og ungdommer sammen med voksenledere til Fagervik Camping i Vikebukt. De var i alder fra 9 til 25 år gamle, og gjestetalerne var fire ungdommer som var frivillige medarbeidere ved LifeStyle TV i Sverige. De kom for en ti dagers misjonstur til distriktet vårt, og det hele startet med tenåringtreffet. Det var kaldt ute, men med god vedfyring, ble det varmt i gapahuken. Der hadde vi kveldsmat, lovsang, bønn, tale ved Natalia og samtaler den første kvelden. Etter frokost i gapahuken, tilbrakte vi resten av dagen på Tresfjord menighetshus i nærheten. Benny hadde bibelquiz, og gudstjenesten var fylt med mye sang og musikk. Cintia talte om viktigheten av å være Guds lys. På ettermiddagen laget

David og Jonathan sporlek. Carolina og Krister som driver Fagervik Camping, var ansvarlig for måltidene, og sammen med gode hjelpere fikk vi servert god mat. Spørretimen med Rolf, «Spør en pastor om hva du vil», var også populært. Natalia (19 år, fra Guatemala), Isaias (20 år, fra Argentina), Cintia (19 år, fra Argentina) og Miguel (27 år, fra Bolivia), gjestetalerne våre, delte Guds ord på en ekte og lett forståelig måte. De ble også bergtatt av et fantastisk nordlys lørdag kveld. Søndag etter andakt og middag/lunsj reiste gjestetalerne sammen med Rolf og Hilde til Romsdal, der de besøkte flere familier med ungdommer i huset. Onsdag ankom de Ålesund, og her ble det middag og besøk hjemme hos andre barnefamilier. På besøkene ledet de fire ungdommene ut i lovsang, andakt og bønn. Dette ble satt stor pris på. De var også innom en barnehage og

sang på FN-dagen der, noe barna likte godt. På sabbaten hadde de gudstjeneste i Ålesund. Lovsangen ledet de med fiolin, tverrfløyte og ukulele. Sightseeing ble det også litt tid til. Disse ti dagene ble til inspirasjon og glede for menighetene og ungdommene her. Barn og unge er sterke vitnesbyrd for Gud, det må vi ikke glemme. Med sin ekthet og vennlighet ble de «en Kristi vellukt for Gud» (2 Kor 2,15), og for oss alle.

kunnskapen vi som menighet besitter om Bibelen og vårt helhetlige syn på helse og livsglede, har stor appell blant folk i dag, både blant ungdommer og oppover i aldersgruppene. Folk er sultne på ting som gir livet mening. Mange kommer for første gang etter å ha blitt invitert personlig av menighets

medlemmer, via løpesedler, og ikke minst, etter omfattende, systematisk annonsering på sosiale medier. Vi kan bare anbefale andre menigheter å ha et jevnt tilbud av utadrettede kurs, grupper og aktiviteter. Vi har som et kirkesamfunn, mye kunnskap og erfaring å tilby menneskene rundt oss.

Kampanjer i Vestfold Av Reimar Vetne Mennesker i dag er definitivt åpne for både helsetips og bibelkurs. I Sandefjord og Larvik har vi det siste halvannet året kjørt en lang rekke tilbud som alle er blitt godt besøkt, både av menighetens medlemmer og en jevn strøm av nye ansikter. Vi har hatt et lengre kurs om «Jesus i Åpenbaringen» i Sandefjord (Reimar Vetne underviste), «Paulus» i Larvik (Roger Simonsen og Reimar), Stresskontroll og livsmestring i Sandefjord (Kjell Aune), to spennende helseforedrag (Geir Frivold og Fredrik Kozma), og nå i høst et Daniel-kurs i Larvik (Roger) og «Det Gode Liv» bibelkurs i Sandefjord (Kjell). Vår erfaring fra Vestfold er at den

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Med misjon på agendaen Av Atle Haugen

På ledertreffet i Østnorsk distrikt i november, var det misjon og misjonsoppdraget som sto i fokus. – Er vi ferdige når vi har etablert en menighet i en by? Harald Giesebrecht utfordret tenkningen vår ved å vise til tydelige tall og statistikk (Se egen artikkel

Ja til nye møteplasser

av Harald). Hvis vi har kjærlighet til Norges befolkning, må vi plante flere menigheter, var konklusjonen. Tom Angelsen har jobbet med de utfordringene som følger av økt innvandring og møtet mellom ulike kulturer. Erfaringene er spennende, og han viste til flere viktige ting vi må ta hensyn til. Atte Helminen fra Finland delte fra sin lange erfaring som menighetsplanter og veileder for andre nybrottsarbeidere. Den spennende fortellingen om Oikos-prosjektet inspirerte. Oikos er en ny menighet i et hus hvor folk kommer sammen, noen bor

Tekst: Harald Giesebrecht I høst har den ny-definerte avdelingen for misjon og menighetsutvikling besøkt ledertreffene både i vestnorsk og østnorsk. En av oppgavene var å forklare hvorfor DNU og distriktene ønsker initiativ til nye møteplasser velkommen. Det er det flere grunner til. NY MØTEPLASS? En ny møteplass kan være å starte en gudstjeneste nr. 2 i kirken deres. Det kan være en gruppe i et hjem eller i et område, eller det kan være å starte en nytt sabbatssfellesskap et annet sted i byen. Selv bruktbutikkene våre, HappyHand er en «ny møteplass» med nye muligheter for både fellesskap og åndelighet. Speiderlag er også slike annerledes møteplasser der folk kan finne både Gud og tilhørighet. Kjennetegnet er at det er mulig å møtes regelmessig, bygge sterke relasjoner og dele tro. Hvorfor trenger vi flere slike nye møteplasser? Her er fem grunner

Vi er ikke ferdig Når en kirkesal er 80 % full, slutter menigheten å vokse. Det er en ren sosiologisk mekanisme. Rommet kommuniserer at her er det mange nok. Du trengs ikke. Men var det det vi tenkte da vi bygde kirken: «Til Jesus kommer igjen skal det aldri bli mer enn ______ adventister i denne byen? Eller laget man en plan for hva som ville være neste skritt når kirken var 80 % full? Flere gudstjenester er én mulighet. Starte en ny møteplass et annet sted i byen er en annen. Dersom vi skal vokse, må vi gjøre en av delene. I Kirkenes er det en adventistkirke til en befolkning på 3400. Skal vi ha like stor tetthet i Stor-Oslo må vi plante 100 forsamlinger der. Ulike fellesskap når ulike mennesker Vi ser det særlig tydelig der menighetene ligger under en time fra hverandre: Ulike menigheter appellerer til ulike mennesker. Flere ulike menigheter i et område vil nesten alltid føre til flere medlemmer totalt. I stedet for å føle ulikhetene som en trussel, kan vi feire dem. Vi mennesker er ulike, og det kan også menighetene få lov å være.

der en stund, og prosjektet har skapt store ringvirkninger. Som distriktsleder, ledet Claes Lundström fint ut og kunne også invitere oss på fin bankett på lørdagskvelden med mat fra vår eminente kokk Erik Steinsvåg og hans team. En nyttig og lærerik samling.

Nye fellesskap når nye mennesker Folk som er på jakt etter fellesskap, synes rett og slett det er mindre skummelt å gå inn i et ny-startet fellesskap der alle er «nye», enn i et 70 år gammelt fellesskap der alle kjenner alle og du er den eneste nye. Men «nye» fellesskap når også «nye mennesker» rett og slett fordi de er annerledes (se punktet over)

Det finnes mennesker ingen etablerte fellesskap når Hvis det etablerte ikke appellerer, vil kanskje noe helt annet nå fram. Misjon handler ikke om å gi opp folkegrupper, men om å gå ut til «alle folkeslag». Da er det en god ide å etablere en ny møteplass heller enn å forandre på en menighet som allerede fungerer flott.

Nye møteplasser aktiverer kristne som har satt menighet på vent Det er alle mulige grunner til at mennesker setter menighet på vent. Men en helt ny møteplass kan være akkurat det som skal til for at noen av dem har lyst til å gi menighet en ny sjanse. Nye muligheter, nye nettverk, nye behov og kanskje rom for meg slik jeg er.

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Tørr eller våt? – Hva slags disippel vil du være?

SABU har mye fint å tilby også i 2026

Av Linda Præstin / Foto: Andrew Campbell Vil du engasjere deg i høyeste grad, slik Peter gjorde som Jesu disippel – og risikere å bli «våt»? Eller vil du bli sittende igjen i båten og holde deg tørr? Peter gikk på vannet! Følg Jesus nært og radikalt, oppfordret Patrick Johnson deltakerne på SABUs lederkonferanse i starten av november. Konferansen brakte oss nærmere en sulten generasjon. Vi ble inspirert gjennom taler og kurs med temaer som menigheten og nærmiljøet, effektiv misjon, et livsforandrende forhold til Gud og mye mer. Vi fikk også med oss verdifulle råd og prinsipper, som: • • •

• • • • •

La oss ta imot åndens nådegaver og bygge Guds rike! – Profeti, tjeneste, undervisning, trøst, gavmildhet, ledelse og barmhjertighet. Forstå «identiteten vår» – det er grunnlaget for effektiv misjon og vekkelse. Led søkende til å bli Jesu nære disipler ved hjelp av «GROW Your Church»-prinsippene (grow.adventist.org) og GLOBAL Total Member Involvement (globaltmi.org). Gransk Guds ord og kjenn ham, du som leder andre, for «Uten åpenbaring blir folket ustyrlig» (Ord 18, 29). Lytt til dem du leder, lær av dem og prøv å forstå dem. Tren unge til å være arbeidere i Guds verk. Bruk unge voksne til å lede tenåringer. Dem ser de opp til. Do not judge. Live out your relationship with God in your way and enjoy it – and let others do the same!”

Anine Lauterer og Tone Skattør med flere lot oss oppleve «Kirkemorro» Vi var med på en av mange bibelstasjonsløyper som de har utviklet, og som trekker både barn (og voksne) fra Mjøndalen kirke og nærmiljøet. Hurra! Gjør det dere òg! Les mer på www.sabu.no/kirkemorro. Takk for en superinspirerende helg og en fantastisk festmiddag, alle dere hardtarbeidende og rause SABU-medarbeidere! Det dere gjør, er gull verdt.

Januar 16.–18. Vinterfestivalen, Lillehammer Februar 6.–8. Parhelg, Sundvolden 13.–15. VinterRelation, Nord Norge Mars 6.–8. 14. 20.–22. Mai 8.–9.

Juni 5.–6.

19.–20.

19.–28. Juli 6.–12. 19.–26.

Patrick Johnson underviser

Adventnytt 1-2026

Teen Forum, Sandefjord Global Youth Day Reddet, Mjøndalen

Årsmøte NND – også for tenåringer & Barnas supersabbat, Tromsø

Årsmøte ØND – også for tenåringer & Barnas supersabbat, Tyrifjord Årsmøte VND – også for tenåringer & Barnas supersabbat, Bergen Impact, Sommerfryd/Senja

Sommerstevnet, Vik camping, Nisser Speiderleir, Gran

August 4.–9. TED Youth Congress, Valencia, Spania

Nytt liv etter krig og flukt:

Abure dyrker trygghet og muligheter

Abure har også vist seg som en strategisk tenker. Han lagrer risen til prisene stiger, slik at han kan få bedre inntekt når han selger overskuddet. – Det gir oss litt økonomisk trygghet, forklarer han.

Abdure og den fine familien hans.

Tekst: Gry A. Haugen, Kommunikasjonssjef ADRA Norge Foto: ADRA | Frank Spangler Flukten fra borgerkrigen ble starten på noe nytt. Etter å ha mistet alt i krigen i Sør-Sudan, har Abure Malish bygget opp trygghet og håp for familien sin – og inspirerer nå hele lokalsamfunnet. Vi kaller han vår «modellbonde». Sammen med kone og seks barn har Abure bygget opp et nytt liv etter å ha flyktet fra krigen i Sør-Sudan. Familien måtte forlate hjemmet sitt nær Yei, og reisen gikk via Keri og Bidibidi før de til slutt slo seg ned i denne landsbyen langt nord i Uganda. – I begynnelsen fikk vi mat fra Verdens matvareprogram (WFP), forteller Abure. – Det reddet oss. Men da hjelpen tok slutt, hadde vi nesten ingenting igjen. Vi

manglet energi og visste ikke hvordan vi skulle klare oss. HÅPET SPIRER Det var da ADRA kom inn i bildet. Gjennom opplæring i jordbruk, lærte Abure og andre flyktninger hvordan de kunne dyrke ris, sorghum og holde husdyr som høner og geiter. – Nå har vi ikke bare nok mat, men også variasjon i kostholdet for barna våre, sier han stolt. STØTTEGRUPPER SOM REDDER LIV Men reisen har ikke bare vært fysisk. – Vi bærer fortsatt på mye stress og traumer etter det vi har opplevd, sier han. – ADRA har hjulpet oss med å danne støttegrupper og få tillatelse fra vertssamfunnet til å bruke jord. Nå har vi et godt forhold til dem, og de deltar også i gruppene våre.

320 millioner mennesker i verden er akutt sultne. Siden i fjor har Verdens matvareprogram, WFP, blitt kuttet med 40 prosent, fra et budsjett på rundt 10 milliarder dollar i 2024 til 6,4 milliarder dollar i år. Samtidig har tallet på sultrammede bare økt.

Adventnytt 1-2026

Et nytt år:

Bli en Venn for livet og gi håp der det trengs mest

Forebygging redder liv Jeg slutter ikke å forundres over hvor ulike forhold mennesker lever under på denne planeten. En kjent historie illustrerer dette godt: Et par står og fisker ved en elv. Plutselig ser de en kvinne som holder på å drukne. De redder henne. Så kommer en til, og en til. Hele dagen går med til å trekke mennesker opp av vannet. Til slutt tenker de: Vi må gå oppstrøms og finne ut hvorfor folk faller i elven. Når de kommer oppstrøms, ser de at folk trekkes mot en klippe for å se på elven – uten noen form for sikring. Sammen med lokalsamfunnet bygger de et gjerde. Noen faller fortsatt, men langt færre enn før. Denne historien viser hvor viktig det er å investere i forebygging fremfor kun å gripe inn når krisen er et faktum. Dette er noe av kjernen i langsiktig utviklingsarbeid. UTDANNING: EFFEKTIV FOREBYGGING En av de mest kraftfulle måtene å forebygge utnyttelse og moderne slaveri på, er gjennom utdanning. Når barn og unge får tilgang til skolegang, endres hele livsløpet deres. Barn som går på skole, er langt mindre utsatt for barnearbeid og tvangsarbeid. Utdanning gir kunnskap og trygghet – den gjør unge i stand til å gjenkjenne farer og

ta informerte valg. Gjennomført skolegang åpner dører til sikre jobber og stabile inntekter, som reduserer sårbarhet. Når jenter får gå på skole, øker sjansen for likestilling og bedre helse. Risikoen for tidlige ekteskap og tvangsgifting blir dramatisk redusert. Og effekten stopper ikke der: Utdannede samfunn står sterkere i møte med klimaendringer, migrasjon og økonomiske kriser. Utdanning gir håp – og bygger motstandskraft for fremtiden. TRYGGE GJERDER Forebygging er som å bygge et trygt gjerde før stormen kommer. Når vi lykkes, skjer det gradvise endringer, ofte i langsomt tempo – og nettopp derfor er det så vanskelig å måle. Hvordan setter man tall på sykdommer som aldri oppstår, på katastrofer som aldri rammer, eller på barn som aldri mister skolegangen sin? Forebygging handler om å skape trygghet og muligheter før krisen slår til. Det er et stille arbeid, uten dramatiske bilder eller overskrifter. Men når vi investerer i forebygging, investerer vi i håp. Vi investerer i liv som får leves i fred, og i samfunn som står sterkere når utfordringene kommer.

Hver dag kjemper millioner av mennesker for å overleve. For mange er mat, skolegang og trygghet ikke en selvfølge, men en drøm. Vi har et kall til å gjøre en forskjell her i verden. Gjennom ADRA kan vi sammen gi livsviktig hjelp til dem som trenger det mest. Venn for livet er ADRAs fastgiverordning som gir trygghet, utdanning og håp. Din faste månedlige støtte gjør det mulig for ADRA å planlegge langsiktig, forebygge og være til stede når katastrofer rammer og når barn trenger skolegang. HVORFOR BLI FASTGIVER? • Fordi små, regelmessige bidrag skaper store endringer. • Fordi vi tror på et liv i tjeneste for andre. • Fordi håpet er sterkere når vi deler det med andre.

Bli med i dag! Benytt qr-koden eller gå inn på gi.adranorge.no/vennforlivet og registrer deg. Sammen kan vi gi mennesker en fremtid med verdighet. Takk for at du er med og viser Guds kjærlighet i handling!

DEN VIKTIGSTE NYTTÅRSBESLUTNINGEN

Det som ikke kan telles, kan være det mest verdifulle. Forebygging er ofte usynlig når det virker, men effekten er enorm: trygghet, stabilitet og muligheten til å leve verdige liv.

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Pastorer opplever mikroaggresjon Boka som ble lansert den 5. november, er et resultat av et norsk forskningsprosjekt blant kvinner i pastorroller i syv norske frikirker, og Adventistkirken er blant trossamfunnene som var med i forskningsprosjektet.

Av May Anette Tallini SYNLIG OG USYNLIG Under boklanseringen den 5. november på Menighetsfakultetet i Oslo, ble resultatene av et norsk forskningsprosjekt blant kvinner i pastorroller i sju norske frikirker presentert. Adventistkirken er blant trossamfunnene som var med i forsknings prosjektet. Tittelen på boka er ”Synlig og usynlig” og er skrevet av forskerne Hilde Marie Øgreid og Linn Sæbø Rystad. Boka inneholder resultatene av dybdeintervjuer gjort med trettiåtte pastorer fordelt på sju ulike trossamfunn i Norge. Alle pastorene som ble intervjuet, var kvinner. Flere av disse kvinnene forteller om seksuelt trakasserende opplevelser som klaps på rumpa, beføling av bryster og mikro aggresjon i form av nedsettende kommentarer om kropp og kjønn. «Det er utrolig leit at kvinner i pastortjeneste blir utsatt for mikroaggresjon», sa Tor Tjeransen som representant for Adventistkirken i paneldebatt under boklanseringen. Han viste også til en bekymring for underordningsteologien eller «headship theology». «Vi trenger at grundig teologi legges til grunn for å møte de nykonservative strømningene i kristenheten, som stiller oss overfor en stor utfordring. Hvis vi ikke griper det an på den mest fundamentale måten, feiler vi som ledere», sier han. STOR TRIVSEL BLANT KVINNER I PASTORROLLER Samtidig viser også dybdeintervjuene at de aller fleste trives svært godt i pastor jobben og at de elsker jobben sin! De forteller engasjert og begeistret om kallet sitt til pastorrollen og om deres iver etter å forkynne og å være hyrde for menighetene de jobber i. De forteller også om enormt mange gode erfaringer og tilbakemeldinger de får i jobben, om med-

Linn Sæbø Rystad (t.v.) og Hilde Marie Øgreid hadde hovedansvaret for forskingen på kvinner i pastorroller i norske frikirker. Foto: Tor Tjeransen.[/caption]

lemmer som behandler dem godt og som verdsetter arbeidet de gjør. Likevel må mange av disse innrømme at de også har hatt vonde opplevelser. Overraskende nok er det veldig mange som jobber for trossamfunn som lenge har akseptert kvinner i pastorroller som også har vonde opplevelser med mikro aggresjon. Knut Refsdal, biskop for Metodistkirken i Norden, Baltikum og Ukraina, uttrykte under paneldebatten en bekymring for menns holdninger til kvinner i samfunnet generelt, noe som ofte bærer preg av, blant annet, en seksualisert humor. Lederen for paneldebatten satte de ulike representantene fra trossamfunnene til veggs ved å spørre dem hva veien videre blir. Alle de ulike lederne lovte at dette kom til å bli tatt opp ved første anledning i deres trossamfunn. De mente også at det må jobbes med holdninger, både blant ledelsen og blant menighetsmedlemmer, generelt.

SKJER DET OGSÅ I ADVENTISTKIRKEN? Når det gjelder vår adventistsammenheng, er det viktig å legge til at vi ikke vet hvem eller hvor mange pastorer fra Adventistkirken som deltok i undersøkelsen. Derfor kan vi heller ikke vite hvor stort dette problemet er hos oss. Det er uansett like viktig å ta dette på alvor og å arbeide for god trivsel og gode arbeidsmiljøer for kvinnene i pastorroller også hos oss og å motarbeide enhver form for trakassering.

Boka Synlig og Usynlig kan blant annet kjøpes i Bok og Media sin nettbutikk.

Adventnytt 1-2026

Januar 2026

ANBEFALES ETTER TVS: Til høsten, eller om et år eller to, er du ferdig som elev på TVS. Da står dørene åpne for nye valg. Her er en varm anbefaling fra Lilli, som var avgangselev i juni: Tidlig på våren ble hun med en gruppe for å besøke Newbold College i England. Ikke fordi hun tenkte hun ville studere der, men fordi hun ville ha en tur til London. Turen svarte til alle forventninger, men hos Lilli var det sådd et frø; de var blitt informert om Newbold’s One Year in Mission tilbud. Og tanken vokste i henne, hun søkte, og kom inn, og først da hun hadde kommet inn, satte hun seg ordentlig inn i hva One Year in Mission gikk ut på. På TVS fikk vi i november et veldig hyggelig gjensyn med Lilli som var på kort visitt. Og da fikk vi sjansen til å høre litt om hvordan hun har det på Newbold: Hva går One Year in Mission ut på? Vi har tre måneder med teologiske studier og tre måneder med misjonsarbeid. Vi kan selv velge hvor vi vil reise, mellom Finland, Romania, Kroatia, Kypros eller Serbia. Studiet er gratis, vi betaler kun flybilletter. Så ikke et helt år, altså? Nei, det er litt misvisende, det der. Det er bare 6 måneder. Men det betyr at man kan jobbe resten av tiden, og i sum har man fått nærmest et friår, men med så utrolig mye mer innhold og mening! Fortell! Ja, dette har vært det beste valget jeg har gjort i mitt liv. Fra så å si i hele ungdomstiden å se på Jesus og kristendommen som noe heller uinteressant, har jeg fått en helt ny innsikt og relasjon til Jesus. Det er så inspirerende, foreleserne er så levende engasjerte, og vi lærer noe nytt hele tiden. Fra å se på Bibelen som en bok som man bare leser seg gjennom, ser jeg nå at man aldri blir ferdig med å studere/»grave» i den. Jeg lærer noe nytt fra den

hele tiden. Det er superspennende å sammenlikne skriftstedene med hebraisk og gresk, man ser at betydningen kan bli en helt annen når man ser på ordvalget i originalspråket. Ja, bare det å lese engelsk og norsk parallelt, gir bedre innsikt. Og den kulturhistoriske konteksten vi lærer, gir jo det vi leser virkelig mening. Og så er det det sosiale. Det er helt supert! Jeg har enerom og deler bad med en annen på internatet. Hun er fra Makedonia og er blitt min beste venn der. Vi er 50-60 som bor i internatet, og det er mange forskjellige nasjonaliteter, og dermed også kulturer, representert på Newbold. Vi lærer om hverandres kulturer og forhold i hjemlandene, og har et veldig sosialt liv gjennom aktivitetene Newbold arrangerer i løpet av uken. Aktivitetene har en kristen vinkling, og jeg opplever at jeg har fått et helt nytt forhold til Jesus gjennom alt dette. I tillegg har jeg reist og sett meg om i England, Wales og Skottland. Amen! Og hva skjer når du kommer tilbake dit nå? Da blir det skoleball, og så forberedelser til dit vi skal, bestille flyreise, lære om stedet vi skal til og velge mellom forskjellige oppgaver vi skal gjøre der. Jeg har valgt å reise til Romania, hvor jeg kommer til å jobbe for ADRA, bl.a. i krisesentre. Vi gleder oss inderlig over Lillis valg for dette første året etter TVS. Kanskje det kan være noe for deg også? Ta gjerne kontakt med oss/Sissel eller Lilli, hvis du vil vite mer. Og/eller bli med til Newbold når tur dit tilbys på nyåret! Kirsten Robertsen

Januar 2026

GODHETSUKE Russen på TVS lyste opp i tilværelsen siste uken i november. Kanskje som en mot reaksjon på russevekkingen….? Hvem vet! Uansett: En dag kontaktet de alle i nær miljøet som er produsenter og leverandører av bakverk, og hentet inn til utdeling til alle på TVS. Det vanket boller av forskjellige slag, varm solbærtoddy og julegløgg, og samtidig ble gratis klemmer utdelt til dem som måtte ønske det. Dagen etter fant elevene en hyggelig og velsmakende hilsen på skap- eller romdørene sine. Sist, men ikke minst, ble ballen kastet over til elevene, som fikk utdelt hver sin godhetsjulekalender av elevrådet. Kalenderen ga 24 enkle forslag til en gladere hverdag: gjøre én liten, god handling hver dag frem til jul – alt fra å si noe hyggelig til noen, sende en koselig SMS, hjelpe en venn, invitere noen med på en aktivitet, eller fortelle hva du er takknemlig for. Takk til russen for et fint innslag i novemberhverdagene og mot jul! Kirsten Robertsen

Årets juledører på TVS

Hvert år blir vi like imponerte over elevenes kreativitet når de juledekorerer dørene sine. Denne gangen var det intet unntak. Når dette leses, er «årets dør» kåret, noe vi i skrivende stund dessverre ikke har anelse om hvilken er. Vi kan imidlertid med sikkerhet slå fast at det blir ikke lett å kåre en vinner! Vi lar bildene av noen av dørene tale for seg. Kirsten Robertsen

Praksis på Happy Hand Astrid Fausk og Milla Indal, begge i 2STA, har fått litt erfaring i å drive frivillig arbeid. Som en oppgave i kristendomsfaget skal de ha praksis i en frivillig organisasjon eller annet, hvor de skal jobbe uten lønn. Så hva kunne passe bedre som arbeidsplass da, enn Happy Hand?! Vi fikk en prat: Hva gjorde at dere tok kontakt med Happy Hand? Vi var litt usikre på hvor vi skulle spørre om jobb, for vi skulle jo ikke ta ut lønn. Og vi har ikke lov å jobbe for familien. Så kom vi til å tenke på Happy Hand, der jobber jo alle frivillig. Kanskje de trengte hjelp? Hvor mange ganger eller hvor lenge har dere jobbet på Happy Hand? Prosjektet skal dekke 16 timer med arbeid. Milla har jobbet på Happy Hand 3 ganger nå, og Astrid 2. Planen er å jobbe etter nyttår også.

Bli med som giver i et team som støtter skolen i det viktige arbeidet vi gjør! Med din støtte kan vi gjennomføre prosjekter og fornyelser som kan gjøre skolehver dagen enda bedre – for dagens elever og kommende generasjoner.

Hvordan synes dere det er å jobbe på Happy Hand? Vi koser oss! Vi gjør forskjellige ting, som å sortere varer på bakrommet, rydde i butikken og stå i kassen. Dette er jo en jobb, men det virker på mange måter ikke som det, for det er så god stemning og koselige omgivelser der. Hyggelige folk vi jobber sammen med, og positive og blide kunder. Så mye fint som står utstilt også, du har liksom ikke følelsen av at du er på jobb når du er der. Samtidig som at vi trives med å være der, har vi fått arbeidsoppgaver som kan komme godt med i andre jobber senere. Er dette noe dere vil anbefale for andre? Ja, absolutt! Så herved er ballen kastet: ønsker du av forskjellige grunner å få erfaring fra yrkes livet/butikkarbeid, og samtidig vil være med på noe som kan gjøre tilværelsen et hakk bedre for andre mennesker, er en jobb på Happy Hand en god mulighet!

Skann QR-koden med Vipps-appen for å starte fast månedlig Vipps-gave.

Mer informasjon kan du finne på hjemmesiden vår, www.tyrifjord.vgs.no, under menypunktet «Gi en gave».

Andre måter å gi på:

Vi takker for all støtte vi kan få!

Bankkonto 3000.30.33003, merkes ”Gave til skolen”

Hilsen oss på TVS

Enkeltgave på Vipps: #72935

Nå kan du være med og støtte TVS

Desember 2025

RUSSEVEKKING Russevekking har vært en lang tradisjon her på Tyrifjord videregående skole. Hvert nye skoleår starter med at vg1 og vg2 elevene spekulerer på når russevekkinga er. Jeg husker det spesielt godt selv da jeg gikk i første videregående. Jeg og venninnene mine bare ventet på natten russevekking skulle være, og da natten kom, var det helt utrolig gøy. Jeg ønsket å videreføre den følelsen jeg hadde under min første russevekking som deltaker, slik at de som deltok i år, også kunne føle på at det var gøy. Selv om postene er ganske så ekle: det blir helt biola på deg, du stikker hånden i en bøtte fiskeslo og blir tegnet på med sprittusj, så er det noe med det ekle som gjør det gøy. Det er noe med å gjøre disse

rare, litt absurde tingene sammen som skaper samhold og minner. Reaksjonene fra årets vg1og vg2 elever viste tydelig at russevekking fortsatt har en plass her på skolen. Noen kom løpende, andre trøtte, ut av internatet, men alle gikk tilbake med latter, historier og en felles opplevelse som de kommer til å snakke om en stund. Jeg vil takke hele russegjengen for innsatsen. Både i planleggingen, riggingen og gjennomføringen. Og til årets nye elever: Dere leverte! Russevekking 2025

ble akkurat så kaotisk og fantastisk som vi håpet på, og jeg håper dere vil se tilbake på natten med like gode minner som jeg gjorde. Vi gleder oss til resten av russetiden, dette var bare starten! Evelyn Barbosa Næss

Godt nytt år! Vi har lagt året 2025 bak oss, og foran oss ligger 2026. Årsskifter er for mange en tid for refleksjon. Man ser tilbake på det som har vært, og retter blikket framover mot det som skal komme. Det gjør vi også på TVS. Vi ser tilbake på 2025 med takknemlighet. Takk for den støtten dere alle har gitt oss på TVS. Vi har satt stor pris på gaver, forbønn og for de fantastiske elevene som dere sender til oss. På TVS gleder vi oss til 2026. Noe av det mest spennende på en skole er å se hvordan elevene utvikler seg. Mange av TVS elevene vil være viktige i samfunnet

og kirkene våre framover. Når jeg ser elevene, ser jeg for meg framtidige sykepleiere, elektrikere, forskjellige helsefagarbeidere, forskere, leger, jurister, økonomer og mye mer. Men jeg ser også for meg barnesabbatsskolelærere, speiderledere, forstandere, pastorer, musikere og sangere i menighetene våre. Jeg håper du vil fortsette å be for dem. Skolestyret har vedtatt en modig strategi om at skolen skal vokse. Jeg håper derfor at du i det nye året kan være med å be om vekst på alle mulige måter for TVS. Vekst i elevtallet, vekst i personlig utvikling for elevene og vekst i troen på Jesus. Nina Myrdal, rektor

Rektors hjørne

Foto: iStock / sticker2you

Berik ditt andakts- og bønneliv!

John C. Peckham

Hvorfor vi ber

Hvis Gud er allmektig, allvitende og fullstendig god, hvorfor trenger vi da å be Gud om å gjøre gode ting? Gjør våre bønner i det hele tatt noen forskjell? Kr 249 HEFTET • 254 SIDER ISBN: 978-82-7007-557-7 VARENR. 3553

Pavel Goia / Kelly Mowrer

Med ånd og kraft

Pavel Goias historie begynte i Romania under kommunist tiden. Han forteller levende om hvordan Gud svarte på bønn på de utroligste vis. Kr 249

Joe L. Wheeler

Helen Lee, redaktør

Bønnesvar i går og i dag

Mirakler i hverdagen

HEFTET • 200 SIDER ISBN: 978-82-7007-441-9 VARENR. 3459

HEFTET • 112 SIDER ISBN 978-82-7007-409-9 VARENR. 3435

Vitnesbyrd fra hele verden Historier om hvordan forholdet som viser at Gud fortsatt viser til Gud gjør en forskjell i livet. sin omsorg gjennom mirakler. Kr 179 Kr 199

Bill Hybels

For travelt til ikke å be Bill Hybels deler sine erfaringer og inviterer deg med på en reise i bønnens verden! Kr 99 HEFTET • 156 SIDER ISBN 978-82-7007-188-3 VARENR. 2095

HEFTET • 180 SIDER ISBN: 978-82-7007-537-9 VARENR. 3539

Kalender 2026 Karen Holford

George R. Knight

Bruker vi disse ideene vil hverdagen garantert bli mer preget av bønn og velsignelser. Kr 199

Denne andaktsboken gir deg anledning til å tilbringe et år sammen med Jesus. Kr 379

100 kreative bønneideer for barn

HEFTET • 180 SIDER ISBN: 978-82-7007-384-9 VARENR: 3423

Vend ditt blikk opp mot Jesus

INNBUNDET • 384 SIDER ISBN: 978-82-7007-504-1 VARENR: 3515

Kalenderen inneholder et skriftsted for hver dag, og bildene er tatt av menighetens glade amatørfotografer. Kr 169 ISBN 978-82-7007-558-4 VARENR 1026

Daglig brød Dette heftet er satt sammen for å øke interessen for, og kunnskapen om Bibelen. Her finner du en bibeltekst for hver dag, flere bibelleseplaner, bibelstudier, bibelfakta, tekstoversikter ordnet etter tema, emner og behov, og mye mer som kan berike din bibellesning. Kr 39 ISBN 978-82-7007-496-9 • VARENR 1016

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Foto: iStock / peterchreiber.media

Refleksjon

Jeg vil gå med Jesus inn i 2026 Av unionsleder Victor Marley

odt nytt år! Vi har nå gått inn i en ny periode for Den norske union, og 2025–2030 blir fem år med muligheter og velsignelse fordi vi er på lag med en stor Gud som har store planer for oss. Da er det viktig at vi kjenner på kallet og har tydelig planer og prioriteringer. Her ønsker jeg å gi en liten rapport om noen av de viktigste planer og prioriteringer fremover. Jeg håper det vil inspirere oss alle til engasjement og innsats for Jesus i vårt misjonsarbeid. I sommer var det noen endringer i lederskapet både i distriktene og avdelingene. Men de nye ledere har kommet godt i gang idet de bygger videre på det gode arbeidet som ble gjort av dem som har hatt ansvar før. Vi har ønsket spesielt velkommen til våre nye distriktsledere: Andrew Campbell i Nordnorsk distrikt og Patrick Johnsen i Vestnorsk distrikt. I Østnorsk distrikt fortsetter Claes Lundström med stø hånd. La oss bære disse lederne i bønn, støtte dem, oppmuntre dem – og gjøre alt vi kan for å hjelpe dem å lykkes. EN STRATEGIPLAN SOM SPEILER HVEM GUD ER Den nye strategiplanen for DNU, med tittelen «Jeg vil gå med Jesus», tar utgangspunkt i hvordan Bibelen beskriver Gud: Trofast, Kjærlig og Frelser. Vårt gudsbilde former alt annet. Har vi en stor Gud, så vil vi ha en stor visjon. Har vi en kjærlig Gud, vil vi ha kjærlige lokale fellesskap. Det er med dette i tankene at strategi-

planen løfter frem tre verdier: Tro, Raushet og Samfunnsengasjement. Disse verdiene leder oss videre inn i fire tydelige strategiske prioriteringer for årene som ligger foran oss: 1.

Å utvikle og styrke TRO Vi vil skape nye ressurser for mennesker som er nysgjerrige på tro, og vi vil utruste alle aldersgrupper til en personlig og misjonsorientert hverdag med Jesus. Vi ønsker å forme disipler, ikke bare medlemmer.

Å styrke og utruste til TJENESTE Tilhørighet skapes gjennom engasjement. Derfor videreutvikler vi kampanjen «Alle engasjert» og ønsker å støtte etableringen av nye fellesskap og menigheter som møter mangfoldet i det norske samfunnet. Vi ønsker å møte mennesker der de er.

Å utvikle og styrke FELLESSKAP Vi vil lage kurs, ressurser og verktøy som hjelper menigheter å bygge smågrupper og inkluderende fellesskap. Distriktene vil få støtte til å utvikle flerkulturelle menighetsmiljøer der alle fullt ut kan høre til.

Å styrke og utruste til LEDERSKAP DNU og distriktene vil sammen utvikle ledere som kan bygge tillitsfulle, relasjonssterke og misjonsorienterte menighetsfellesskap. Vi vil også utvikle ressurser for ledelse i flerkulturelle sammenhenger.

ENDRINGER SOM GJØR PRIORITERINGENE SYNLIGE For å støtte denne retningen, har unionen gjort flere strukturelle justeringer.

Ny avdeling for misjon og menighetsutvikling Vi har etablert en helt ny avdeling som samler arbeidet med evangelisering, menighetsplanting, fellesskapsutvikling og flerkulturelt arbeid. Tom Angelsen leder avdelingen, og Harald Giesebrecht har gått inn i en delt stilling med (50%) med SABU. De har ulike egenskaper, erfaringer og kompetanser som vil utfylle hverandre i denne sentrale og viktig avdelingen. Hope Channel – fokus på mennesker som søker tro Hope Channel er nå tydeliggjort som medieavdelingens hovedoppgave. Under ledelse av Silja Leknes produserer de innhold med et klart mål om å nå mennesker som søker – mennesker som ikke er en del av vårt fellesskap. Programporteføljen flyttes i større grad ut på YouTube og andre flater der folk faktisk er, enn på egne kanaler og nettsider. Samtidig har DNU etablert en egen informasjonsavdeling, ledet av May Anette Tallini, med støtte fra Stein Vegard Halvorsen. Denne avdelingen håndterer blant annet web, sosiale medier, nyhetsbrev, lokale kirke-websites, pressekontakt og kriseberedskap. Oppdelingen gjør at Hope Channel kan holde fokus på evangeliserende innhold, og samtidig kan vi utvikle kommunikasjonsfeltet.

Adventnytt 1-2026

Refleksjon

SATSINGSOMRÅDER I ÅRENE SOM KOMMER Menighetsplanting og nye fellesskap Fra år 2000 til 2021 gikk unionen ned fra 75 til 61 menigheter, en reduksjon på 19% i antall lokalmenigheter. Dette er en trend vi må snu. Menighetsplanting er ikke farlig, det er en nødvendighet og noe vi ser som en del av en bibelsk modell for misjon i Apostlenes gjerninger. Multiplikasjon er et bibelsk prinsipp, og jeg kan fortelle at det er flere mennesker rundt i Norge som har kjent Guds kall til å etablere noe nytt. Som det står:

et alternativt opplegg for trosopplærings tilsvarende konfirmasjon. Markeringen av overgangen fra barn til voksen er en tradisjonell del av norsk kultur som gir oss en mulighet til å ha kontakt med familier som ellers ikke er en del av fellesskapet. Unionen utarbeider nå planer for et slikt adventistalternativ – et konsept med fokus på tro i hverdagen. Det skal lages innhold til inntil 20 samlinger som kan gjennomføres lokalt mellom skolen og kirken eller bare i kirken. Det hele vil avsluttes hvert år med en nasjonal samling for 9. klassinger. Det lanseres i november 2026.

«Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?» (Jer 43,19).

BEGEISTRET! – EN NY LEDER- OG MISJONSKONFERANSE I november 2026 feirer vi 150 år med misjon i Skandinavia. Dette markerer vi med konferansen Begeistret! – en stor samling for alle som driver menighet og for unge ledere i opplæring. Konferansen bruker feiringen som et utgangspunkt for å sette fokus på innovativ misjon og lederskap i vår tid. Menighetsteam vil reise hjem inspirert og med konkrete planer for menighetens utadrettede arbeid de kommende årene. Disse er bare noen av planene som er under arbeid. Jeg kunne skrevet mye også om Norsk Bibelinstitutt som planlegger to nye kurs hvert år, og Norsk Bokforlag som har flere spennende utgivelser på vei. Vi ønsker å være en kirke som kontinuerlig

Flere prosjekter har blitt til små fellesskap, noen beveger seg mot å bli menigheter. Nye og ulike mennesker finner plass, og Guds rike er forkynt. DET FLERKULTURELLE FELLESSKAPET Innvandring har gitt nytt liv til mange menigheter, og vi er takknemlig til Gud for velsignelsene av at nye mennesker har kommet til oss. Vi ønsker dem velkommen. Vår Gud er deres Gud. Våre kirker er deres kirker. I sin nye rolle som leder for avdelingen for misjon og menighets utvikling, tar Tom Angelsen med seg viktig erfaring fra NND som har vært innovativ og proaktiv i møte med immigrantene. Han vil nå bruke den erfaringen til å utruste menigheter over hele landet til å møte nye mennesker på en god måte. Det står i Åp 14,6 at engelen har «et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.» Nå har nasjonene kommet til oss. Det gir nye muligheter og utfordringer for misjon i Norge.

utruster, inspirerer og fornyer, slik at lokalmenigheten virkelig kan være et kraftsenter for Guds arbeid i Norge. ET ORD OM ØKONOMI Ingen av disse satsingene skjer uten givertrofasthet. Takk for all tiende og kollekt. Vi som har vært med lenge, må hjelpe de yngre inn i gode vaner. Vi må registrere barna og barnebarna våre slik at de står som tilknyttet Adventistkirken (https://www.adventist.no/nyheter/ registrer-barna-i-adventistkirken/) – dette gir viktig statsstøtte. Og våre nye landsmenn trenger hjelp til å flytte medlemskapet sitt til Norge og returnere tienden hit hvor de bor og arbeider. Jeg minner også om mulighet til å testamentere til Adventistkirken. Alt hjelper, og Gud kan velsigne det som er gitt, slik han gjorde mye ut av lite så mange ganger i Bibelen. ET TEAM MED ET STORT OPPDRAG Må Gud velsigne menigheten i Norge og hver enkelt som tilhører vårt fellesskap. Takk for all bønn, støtte og engasjement. Vi er ett team – et stort team. Og når vi fokuserer på det som samler oss, kan Den hellige ånd gjøre mektige ting i året som kommer. Vi er partnere i oppdraget Gud har gitt oss. La oss gå sammen med Jesus, alle engasjert, i 2026.

Å MØTE MENNESKER DER DE ER For å møte post-kristne, sekulære nordmenn der de er, planlegger nå Hope Channel etableringen av tre separate YouTube-kanaler. En kanal rettet mot unge voksne som søker tro og mening; en kanal for familier som søker verdibasert innhold og livsveiledning og «Hopey» – barnekanalen, som allerede finnes. Adventistkirken driver 11 grunnskoler. Det er en fantastisk mulighet for kirken å hjelpe mange å finne mening, trygghet og tro. Mange unge og foreldre etterspør

Adventnytt 1-2026

Rapport

Hendingar frå Helgeland

Av Torgunn Skoglund

haust har vi hatt fleire hendingar i menigheitene på Helgeland. Vi blir alltid glade når vi får vitjing av pastorar søranfrå, sjølv om vi gjerne kunne fått dei hit fleire gonger. Den 6. september hadde vi ein svensk pastor frå Slussfors her, han David Cederstrøm. Han er halvvegs søranfrå i Norge han og, då far hans er frå Ålgård i Gjesdal. Oldefar hans derimot, han var svensk, noko som kan høyrast på etternamnet. Vi var 35 menneske samla frå ulike deler av Helgeland. Cederstrøm

hadde eit møte som var ein bibelkonkurranse. Vi var delte inn i lag og svara etter beste evne. Dette passa for alle utanom dei aller minste. Etter ein god middag var vi samla i kyrkjesalen til ei flott undervisning frå Bergpreika om kva det vil seia å vera ein læresvein eller disippel. I den preika som vi er så kjende med, fortel Jesus oss kva programmet for hans rike er. Kvart nytt utsegn om kva som gjer oss lykkelege byggjer på det som kom før. Det var tankevekkjande, og vi fekk utvida lærdom av å høyra på Cederstrøm. Det var ei særs fin helg. Vi kan seia at vi gjekk salige derifrå. To veker etterpå skulle vi hatt Kvinneforum på Dønna slik vi plar ha kvar haust. Marianne Dyrud skulle vore med oss. Men fordi det var for få påmelde, vart det ikkje noko av det. Då vart det møte i Sandnessjøen menighet i staden der Marianne tala. Der var dei 19 menneske samla. Det var ei fin stund har eg forstått. Dei var samla til middag hos Grethe Pettersen etterpå. Slike stunder er gull verd for oss her nord. Elles går det med sabbatsskule kvar veke her hos oss i Mosjøen. Vi plar vera 7-8 samla. Somme gonger kjem det folk frå

andre kyrkjer innom og tek del i samtalen. Det er alltid kjekt og gjevande. Siste sabbat i bønneveka las vi teksten om himmelriket. Vi bad for dei forfølgde etterpå og for dei som lever i ulike former for slaveri. Helga 8. og 9. november var det bønn for og innsamling til dei kring 360 millioner kristne som blir forfølgde i verda for trua si. Inn samlinga gjekk til Stefanusalliansen. Søndag 9. november hadde Den norske kyrkja tema om forfølging på programmet. Då var det meininga at vi som er med i leiarforumet i Mosjøen, skulle ta del. Men sidan han som skulle ha gudstenesta hadde vore sjuk i veka før, vart det noko amputert kva vi andre fekk delta med. Men lekpresten. som han kalla seg, heldt ei fin preik om den barmhjertige samaritanen, om å hjelpe dei som treng oss anten vi kjenner dei eller ikkje. Eg leste eit dikt som heitte Å gi. Det handlar om at det beste vi kan gjera ut av livet, er å gi til andre. Dette i staden for berre å grave til oss slik faren er i eit rikt velstandssamfunn. Den beste lønna eg fekk for å lese det var då ein ungdom etterpå sa at diktet var fint. Slik går no dagan og veken her nord. Vi er glade for alt godt vi får og kan gi vidare.

Jul i Cornelius I Cornelius er vi heldige som har Betel som nærmeste nabo. Derfor kunne vi i år igjen låne Betel til vår tradisjonelle førjulskonsert den 6. desember. Mange av våre gode musikere deltok, og et lydhørt og takknemlig publikum fylte salen. Grøten etterpå gjorde at lørdagskvelden føk av gårde, og nok en gang går vi julen i møte med forventninger og glede.

Adventnytt 1-2026

Refleksjon

Gleden i Herren Av Rune Olsen, Tønsberg Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres vennlige sinnelag bli kjent for alle mennesker! Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4, 4-7).

Jesus og leve i hans nærhet. Det handler om å møte mennesker på en god, rolig og raus måte. Grunnen til dette: «Herren er nær.» Dette kan bety både at Jesus er nær i livet vårt her og nå, og at hans gjenkomst er nært forestående. Glede er både en frukt av Ånden og en kristen disiplin. Den må aktivt velges midt

i livets press. Her ligger hemmeligheten: kilden til gleden er ikke situasjonen, men vårt forhold til Jesus. Derfor inviterer Paulus oss, selv om han sitter i fengsel og venter på sin dødsdom, til å «bytte» bekymringens byrde med bønnenes åpent framlagte behov. Gud velsigne dere!

Filipperbrevet er et «Gledens brev» skrevet av Paulus mens han satt i fengsel i Roma. Der ventet han på sin dødsdom, men han lot ikke omstendighetene få styre tankene sine. Han vet hva hans fulle overbevisning er i sitt hjerte, og derfor kan han oppmuntre deg og meg i takknemlighet og tillit til Jesus. Derfor kan han si «Alltid» fordi Herren er den samme uansett hva som skjer med ham. Om vi døde med Jesus, da tror vi at vi også skal leve sammen med ham. For vi vet at etter at Jesus ble oppreist fra de døde, så hadde han sonet et fullbrakt offer innfor Faderen. For døden han døde var for din og min synd! Ja, for oss alle på denne jord. Takk Jesus! Slik skal også vi regne oss som døde for synden, men levende for Faderen i Jesus, vår Herre. La derfor ikke synden få herredømme over våre tanker og gjerninger, så vi skulle lyde dem. Synden skal ikke herske over oss, for vi er ikke under loven, men under nåden. For av nåde er dere frelst ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem (Ef 2, 8-10). Derfor minner Paulus oss om en glede som ikke er avhengig av omstendighetene. For det er en daglig glede som skal springe ut av vårt forhold til Jesus. Videre så sier Paulus: «La deres vennlige sinnelag bli kjent for alle mennesker!» Et «vennlig sinnelag» er en frukt av å tro på

Adventnytt 1-2026

Evangelisering

Av Lisa Topete

i var målet mitt. Jeg hadde vært syvendedags adventist bare ett år da jeg ble bedt om å bli med i teamet til en kjent evangelist for min aller første offentlige møteserie. Bønnen min var enkel: at minst ti personer fra nærmiljøet, som jeg personlig hadde invitert, ville delta. To måneder i forveien begynte vi å banke på dører og invitere folk. Da serien startet, hadde jeg bibelstudier med mer enn tretten personer og fulgte opp over tretti andre. I mitt hode gikk alt på skinner. Åpningskvelden kom – og tolv av dem jeg hadde invitert, kom gjennom dørene. Jeg var overlykkelig. Møteserien var kraftfull, og jeg var sikker på at Gud gjorde noe stort. Mange ble døpt, og etter at evangelisten dro, satte vi i gang oppfølgingsplanen: ukentlige bibelstudier og en sabbatsskoleklasse for nye troende. Den varige frukten? Så nøkternt som dette: Seks måneder senere hadde hver eneste av de tolv stille glidd ut. Etter ett år var ingen av de døpte igjen i menigheten. Hva hadde gått galt? Jeg forsto det ikke. Forkynnelsen var sterk, budskapet solid, og 20 000 dollar var investert i kampanjen. Likevel var resultatet nedslående. Dette er ikke ment som en underkjennelse av evangeliseringsserier – de har sin plass og sitt formål – men noe vesentlig manglet. Noe hadde gått alvorlig galt. I boken What Every Pastor Should Knowi fremhever Gary McIntosh og Charles Arn to slående statistikker: 1.

82 prosent av nye kirkemedlemmer forlater kirken i løpet av det første året. De fleste slutter enten etter seks eller tolv måneder.

Foto: iStock / Rawpixel

Vennskap Kort fortalt: Klarer et nytt medlem seg gjennom de første seks månedene, blir de som regel værende i ett år. Etter ett år vurderer de på nytt om de vil bli. Klarer de det, blir de ofte lenge.

De fortsatte hver dag med ett sinn i tempelet og brøt brød fra hus til hus, spiste med glede og enkelhet i hjertet, priste Gud og hadde gunst hos hele folket. Og Herren la hver dag til menigheten de som ble frelst (vers 46–47).

Det viktigste spørsmålet nye medlemmer stiller seg er: «Har jeg fått venner i denne kirken?»

Det virker som den første menigheten vokste i en bestemt rekkefølge – og så gjentok den mønsteret til evangeliet hadde nådd ut:

Det viktigste spørsmålet nye medlemmer stiller seg er: «Har jeg fått venner i denne kirken?» Svaret avgjør om de blir. Studien viser at de som får rundt syv vennskap i løpet av seks måneder, har stor sjanse for å bli. De som får færre enn to, forsvinner ofte. Adventistforskeren Monte Sahlin bekrefter dette: «Tre av fire forlater kirken av relasjonsgrunner, mens færre enn én av fem forsvinner fordi de ikke lenger tror på læren.»ii Problemet er altså ikke svak forkynnelse eller uklar lære, men mangel på ekte vennskap og fellesskap. Og det var den manglende brikken i min første evangeliseringsopplevelse. Budskapet var sterkt, men fellesskapet som skulle bære nye troende videre, var ikke til stede. Ingen ekte vennskap ble dannet.

START PÅ NYTT Tre år senere var jeg med på å etablere en ny menighet som menighetsleder. Minnet om møteserien jeg hadde vært med, på tynget meg, og jeg var fast bestemt på å gjøre ting annerledes. Vi ba, vi jobbet. Vi jobbet, vi ba. Men hva skulle vi gjøre annerledes? Svaret kom fra Apostlenes gjerninger 2:

1. 2. 3.

Den Hellige Ånd ble utøst (Apg 2,1-13). Ordet ble forkynt (v. 14–36). Folket reagerte med omvendelse og dåp (v. 37–41). Disiplene dannet et Kristus-sentrert fellesskap (v. 42–47). Menigheten opplevde daglig vekst (v. 47).

Vi har sett Ånden bli utøst. Vi har sett Ordet bli trofast forkynt. Vi har sett dåp. Det som ofte overses, er steg 4: et autentisk fellesskap. Ikke bare fellesskapet sabbatsmorgen. Ikke bare et håndtrykk i døra. Men et virkelig, jevnt og omsorgsfullt fellesskap – vevd inn i hverdagen. Det krever tid, opp ofrelse og en betydelig justering av livet slik vi lever det. Menigheten var aldri ment å være noe vi «klemmer inn» mellom andre avtaler. Den er fundamentet vi bygger resten av livet rundt. Så alvorlig bør vi ta Misjons befalingen (Matt 28,18–20) og forkynnelsen av det evige evangeliet. Tar vi bort steg 4 i rekkefølgen over, sier det seg selv at veksten vil flate ut på lokalt menighetsnivå. VENNSKAPETS KRAFT Sosiologer har funnet at det tar rundt 50 timer å gå fra bekjentskap til «tilfeldige venner», og over 200 timer å bli «nære venner».iii Pew Research viser at en

Adventnytt 1-2026

Evangelisering

tredjedel av voksne i USA går i kirken minst én gang i måneden, 25 prosent ukentlig. Hvis en gudstjeneste varer halvannen til to timer, gir det åtte timer i måneden for de mest trofaste. Med den frekvensen tar det mer enn to år å utvikle ett nært vennskap. Dette forklarer mye av stagnasjonen i mange kirker.iv Som en teolog sa: «Et trist aspekt ved det moderne livet er at vi tenker på kirken som en ukentlig begivenhet, ikke som en helhetlig realitet som omfatter hele livet. Hvis vi er i Kristus, er vi medlemmer av hans legeme 24/7/365.»v HISTORIER OM FELLESSKAP Da vi startet menighetsplantingen, flyttet vi fokuset til den rekkefølgen vi så i Apostlenes gjerninger. I stedet for å presse folk til dåp, prioriterte vi små grupper og vennskap. Det var ikke enkelt, men vi bygde fellesskap først – og dåpen kom naturlig. Noen etter seks måneder, noen etter tre år, og noen er fortsatt på vei. Døpt eller ikke, de er våre venner. Vi bestemte oss for å være med på lang sikt. Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13). Han er vårt forbilde – gjennom offer, engasjement og kjærlighet. Det ble kjennetegnet for menighetsplantingen. Vi møtte Jim på et kokekurs. Han kom

på alt vi inviterte til, og begynte å stille spørsmål om Bibelen. Vi studerte, deltok i små grupper, gudstjenester og utflukter. Jim ble en del av fellesskapet. Han er fortsatt ikke døpt, men hans historie er ikke over. Vi studerte Bibelen sammen med Julie, men også gikk turer, spiste måltider og levde livet side om side. Etter seks måneder ble Julie, mannen og datteren døpt. Ti år senere er de fortsatt aktive. Rini inviterte meg hjem første gang vi møttes. Vi studerte, handlet, spiste og deltok i små grupper sammen. Før hun ble døpt, fant hun en familie – og i den familien fant hun Jesus. Tre år senere ble hun døpt og er fortsatt trofast. FRA INNSIDEN OG UT Disse historiene kom ikke fra smarte strategier, men fra kjærlighet, vennskap og fellesskap – Jesus som virker gjennom relasjoner. Ellen White oppsummerte det: «Bedre enn alle vennskap i verden er vennskapet mellom Kristi frelste.»vi Det handler ikke om å forlate velprøvde metoder som offentlige møteserier eller helseseminarer eller kokekurs, men om å innlemme dem i et ekte, Kristus-sentrert fellesskap, drevet av vedvarende kontakt og relasjoner. Det er her varige resultater oppstår.

Vil du være med på å gjøre en varig forskjell? Veien er enkel: Be om Den hellige ånds kraft. Og så – få deg en venn. En nær venn. Deretter gjentar du. _______________ i

G. L. McIntosh and C. Arn, What Every Pastor Should Know: 101 Indispensable Rules of Thumb for Leading Your Church (Grand Rapids, Mich.: Baker Books, 2013).

Monte Sahlin, Why Do Adventists Quit Coming to Church? (Lincoln, Nebr.: Center for Creative Ministry, 1998).

iii http://journals.sagepub.com/doi/ abs/10.1177/0265407518761225 5 iv Pew Research Center, Religious Attendance and Congregational Involvement, Feb. 26, 2025, https://www.pewresearch.org/ religion/2025/02/26/ religious-attendanceand-congregational-involvement/ v D. Mathis, Two Truths About the One Percent: How Important Is Corporate Worship? Desiring God, Nov. 3, 2021, https://www.desiringgod.org/ articles/two-truths-about-the-one-percent. vi Ellen G. White, Christ’s Object Lessons (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1900, 1941), p. 374.

Lisa Topete er gift og mor til tre små gutter. Hun har vært engasjert i lokal menighetsarbeid siden 2011 og arbeider for tiden sammen med sin mann i Southern California Conference i USA.

Boklansering på TVS: Beyond the Remnant Sigve Tonstad er godt kjent for mange gjennom sine bøker og forkynnelse. Nå har han skrevet en ny bok, Beyond Remnant, som er en mer personlig bok om adventistidentitet og de utfordringer vi står overfor i vår tid. Amazon omtaler boken slik: «I en tid hvor verden sliter med hvem vi er og hvor vi hører hjemme, inviterer Sigve Tonstad leserne til en modig nytenkning rundt tro, identitet og hva det vil si å tilhøre Guds folk. Beyond the Remnant er delvis en åndelig selvbiografi, delvis et teologisk manifest og helt og holdent en oppfordring til forandring.» Boken vil bli å få kjøpt på Norsk Bokforlag, men i anledning utgivelsen arrangerer vi boklansering på TVS den 11. januar kl 18.00. Sigve vil presentere boken og hvorfor han har skrevet den. Det vil også bli også dialog om boken og temaet med flere deltagere. TVS den 11. januar kl 17.00.

Adventnytt 1-2026

Historie

Våre tidlige pastorer, del 14

Elias Bjaanæs, litteraturarbeidets inspirasjonskilde gjennom mange år Av Trygve Andersen

lias Eliassen Bjaanæs ble født i Sokndal i Dalane, helt sør på Jæren, i 1886. Foreldrene var Elias Aslaksen Bjaanæs og hans kone Tonette. Navnet Bjaanæs stammer fra et lite gårdsbruk der de bodde. Stavemåten med to a’er og æ er det visst bare vår pastor som fortsatte med, de andre i familien begynte å bruke e i stedet for æ, så i dag er det bare noen få etterkommere av vår Elias som bærer dette spesielle etternavnet. I adventistsammenheng har vi jo ellers hatt noen andre Bjaanes’er, bl.a. pastor Erling Bjaanes og kontorleder Ruth Bjaanes. Og de er i slekt med Elias, men de er barn av en av hans brødre, Theodor. Og de skrev altså navnet med e. Elias hadde nok et godt hode og interesse for det religiøse, han fikk merknad «Meget godt» av presten ved konfirmasjonen i 1901. Og han tok da også mer skolegang enn folkeskolen og ble utdannet regnskapfsører i sin ungdom. Han jobbet noen få år som bokholder ved en tekstil fabrikk før livet snudde for ham. I 1908 møtte han adventistlitteraturen for første gang, han leste Mattesons traktat «Det nye Testamentes Sabbat», og ble straks overbevist om sabbatens viktighet. Han fikk tak i mer adventistlitteratur som han leste med stor interesse. Allerede i august samme år, altså 1908, ble han døpt av pastor A. O. Nærem. I et lydopptak vi har fra 1963, forteller pastor Bjaanæs selv om dette, og han sier der at han hadde holdt noen få sabbater og begjærte å bli døpt. Så det kom en pastor til Stavanger, og fredag kveld var første gang han så en adventistpastor, sier han, før han så skulle døpes på sabbaten. Da gudstjenesten var over, skulle de gå ut til et vann, og hans forlovede spør ham da om han har med seg dåpsklær. «Nei, hva er det for noe?» spør han, det hadde han ikke tenkt på. Men det løser seg ved at han får låne en bøkkerdrakt av en annen mann

i menigheten av samme interessant at når jeg søker på størrelse, han hadde sitt «E Bjaanæs» i Nasjonalbiblitønnemakerverksted like i oteket på nettet, så dukker nærheten. «Så, jeg ble døpt to av hans møteannonser i den gode brors bøkkeropp i en bok om krigsårene drakt, og det har holdt i Larvik-distriktet, gitt ut siden», sier Bjaanæs 55 år i 1990. Der har de gjort et senere. utvalg fra avisene om viktige Året etter, i 1909, ble han hendelser i distriktet under gift med Tomine Birkeland krigen, som de så har samlet i fra Stavanger, f. 1885. Elias og denne boken. Og det er da interElias Bjaanæs Tomine fikk 8 barn i løpet av essant at Bjaanæs sine møter i 10 år, fra 1910-1920. 7 av dem Larvik og Stavern om profetier vokste opp, den siste døde som baby. i Daniel 7 og 8 er funnet verdige en plass I Folketellingen i 1910 ser jeg at i denne boken. De er altså vurdert som han allerede er oppført som «reisende viktige hendelser der i distriktet. adventistpredikant». Det var vel helst Bjaanæs brant for litteraturarbeidet, kolportør han var da, han hadde sluttet og han fikk arbeide mest med det. Han som regnskapsfører straks etter at han ble var salgsleder i Norge fra 1915 og også adventist. Men pastor ble han, han fikk i Danmark fra 1918. Men han ble også sin bevilling som misjonsarbeider i 1913. forlagssjef i to perioder, 1921-24 og 1948-60. Han er oppført i SDA-årboka som Field Fra 1924-34 var han salgsleder for hele secretary i Unionen fra 1921. Da var han Norden. Han holdt en mengde kurs for for øvrig også en tur i Estland og hjalp N. C. kolportører, og ifølge et oppslag i et av våre Bergersen med å lære opp kolportører der. amerikanske blader i 1946, så hadde han Hans første allerede da hatt ansvar for opplæring av over 2000 kolportører. Jeg ser også at han var redaktør for Adventungdom i 1936. I en presentasjon av de aktive pastorene i 1929, i forbindelse med 50-års markeringen av vårt kirkesamfunn i Norge, kommenterer pastor L. Muderspach at «det synes å være et underlig treff at denne litteraturmannen så helt ble vunnet for sannheten gjennom det skrevne ord. offentlige møter ser jeg i annonser for i Første gang han så en adventistpredikant Bergen i 1911, han var da misjonsarbeider var dagen før han ble døpt». I hans egen for unionsformannen J. C. Raft. Deretter lille selvbiografi, som dannet grunnlaget virket han sammen med O. J. Olsen Røst for det som ble skrevet om ham i dette en periode i Ålesund, før han begynte 50-års skriftet, er det ellers interessant med egne møteserier i Molde og Romsdal hva han skriver om sin kone Tomine: i 1913-15. Andre større møteserier ser jeg «..Hun har gjennom alle år vært sin manns først på 1930- og 40-tallet i Haugesund, trofaste hjelper og hjemmets gode engel. Trondhjem, Sunnmøre, Larvik, Stavanger, Hennes oppgave har hun skjøttet på sin Bergen og Hønefoss. Så han hadde en god stille og karakterfaste måte. Det har periode som aktiv pastor ute i distriktene vært en styrke å vite at hun aldri sviktet i også da. Han hadde for øvrig blitt ordinert kampen der hjemme ved teltet.» under årsmøtet i Oslo i 1927. Det er ellers Det er litt spesielt å bla i forlagets

Adventnytt 1-2026

Historie

Personalet ved Norsk Bokforlag i 1956.

jubileumsbok som ble utgitt i 1980, og se at Bjaanæs er med på nesten alle gruppebildene med forlagsansatte og kolportørsamlinger fra 1917 til 1956. Det er 40 år det. På det siste bildet ser han ut slik mange av oss husker ham, med en hvit ledning ut fra øret ned til høreapparatet som han hadde i lomma. Jeg har ellers et bilde av Elias og Tomine, tatt av Reidar Tenold, trolig på deres gullbryllupsdag i 1959. Et fantastisk flott bilde, synes jeg. Høstinnsamlingene og «Den store uke», med salg av bl.a. Tidens Tale, var også noe han var opptatt av, og som han skrev mye om i våre blader. Han gledet seg stort når det var fremgang, så det er ofte manende artikler om å gå ut, men så uttrykk for glede og takknemlighet etter disse store årlige aksjonene. Han hadde også lederoppgaver i våre konferenser i perioder, og er også da flink til å skrive rapporter, og uttrykke glede over fremgangene. Han satt også i mange styrer, bl.a. i unionsstyret i over 40 år. Jeg merker meg også at Bjaanæs var forstander for begge Oslo-menighetene en periode på sine eldre dager, fra 1962. Bjaanæs skrev mange teologiske artikler i våre blader, og han uttrykte seg veldig klart og godt skriftlig. Det førte også til to bøker, Fri for frykt, med undertittel Løfterike ord i en skjebnetung tid (1947), og Stormvarsler (1950). Kanskje bøker vi kunne ha nytte av å finne frem fra bokhylla

Adventnytt 1-2026

hvis vi har dem der. Ellers er de faktisk tilgjengelige for alle på Nasjonalbiblioteket på nett. Elias Bjaanæs døde i 1965, 78 år gammel. Paul Frivold skriver i nekrologen i Evangeliets Sendebud bl. a. følgende gode ord om Elias Bjaanæs: «… Hans lyse humør, smittende optimisme og friske kristentro satte hjerter i brann for Guds sak overalt hvor han kom… Br. Bjaanæs var misjonsarbeider i ordets rette forstand. Han elsket mennesker. Det var alltid en sånn god og lun atmosfære omkring ham, så man kjente seg vel i hans nærhet. Barna var hans spesielle venner, ja, selv dyr kunne han aldri gå forbi uten å klappe dem og være god mot dem. Man ble rett og slett glad i br. Bjaanæs, for han var en elskelig, kristen personlighet. Hans prekener var alltid preget av inderlighet og oppriktig kristentro, og de gjorde varige inntrykk på hjertene» ... «Da meldingen om br. Bjaanæs’ bortgang ble kunngjort for Oslo menighet, bare en time etter at han sovnet inn denne sabbats morgen, hadde man i sannhet følelsen av at ‘en fyrste og en stor mann er i dag falt i Israel’». Hans kone Tomine levde litt lenger,

hun gikk bort i 1976, 91 år gammel. Trygve Åsheim skriver i hennes nekrolog i Evangeliets Sendebud «Søster Bjaanæs var nå trett og så frem til hvilen. Til sin sønn sa hun en kveld: ‘Jesus har sagt god natt til meg’, og den natten sovnet hun stille inn.»

_______________ Kilder: Slektsdata i Digitalarkivet. Annonser og artikler i aviser og blader på Nasjonalbiblioteket på nett, div. SDA-tidsskrifter fysisk og på nett, samt en liten selvbiografi fra 1929.

Rapport

Solidaritetstur til Uganda Av Esther Eline Aabel Hansen Denne sommeren fikk 17 unge, norske voksne oppleve noe helt spesielt. Sammen med ADRA og SABU reiste vi til Uganda for å se hvordan hjelpearbeid fungerer i praksis. Turen ble både lærerik, morsom, spennende og full av gode opplevelser. I Uganda fikk vi oppleve hverdagen til menneskene i en flyktningebosetting kalt Bidibidi. Vi fikk være med ut på åkeren, plante trær og lære hvordan ris og kål dyrkes. Vi besøkte en barneskole, flere kirker og fikk ta del i en livlig graduasjon-feiring. Et besøk på et bakeri drevet av flyktningebosettere ga et nært innblikk i hvordan ADRA og lokalsamfunnet jobber for å gi mennesker muligheten til å skape egne muligheter. Det var spennende å se hvordan «hjelp til selvhjelp» virkelig fungerer i praksis, og hvor mye engasjement og glede som preger arbeidet der. Overalt møtte vi hyggelige og åpne mennesker som tok oss godt imot og delte av sine liv. Turen inneholdt også mye kultur og fellesskap. På kulturdagen ble det både sang, dans og fotballkamp, og vi fikk kjenne på gleden av å dele tradisjoner på tvers av språk og bakgrunn. Det var spennende å se og lære om en helt ny kultur, og vi kjente på takknemlighet for alt vi fikk oppleve og erfare. Safari med sjiraffer og elefanter ble en ekstra bonus som ga minner for livet!

Etter hjemkomst har engasjementet fortsatt. Denne høsten har flere av deltakerne reist rundt i kirker og menigheter over hele landet for å dele bilder, historier og inntrykk fra turen. Slik håper vi å inspirere flere til å bli med på fremtidige solidaritetsturer, og samtidig vise hvor verdifullt det er å gi støtte til ADRA. En gave til ADRA og prosjektene de driver, betyr faktisk en forskjell – det har vi sett med egne øyne!

Adventnytt 1-2026

Nyheter

Vi gratulerer

100 Erling Hjalmar Johnsen

Hamar menighet, 6. mars

Endetidstegnet ingen snakker om

Makanya Rugerinyange Lofoten menighet, 8. mars

Einar Esnali Mjøndalen menighet, 3. mars

Helge Melsæther Lillehammer menighet, 21. februar Egil Sander Jan Didriksen Grenland menighet, 23. februar Harald Rosendal Sandefjord menighet, 25. februar Wenche Dahl Sørensen Tromsø menighet, 27. februar Kari Aase Reigstad Tyrifjord menighet, 2. mars Gudmund Eidså Eidså menighet, 5. mars

Kirsten Brynhild Røyland Mandal menighet, 10. februar Carolynn Amber Rhodes Tyrifjord menighet, 11. februar Lone Birthe Woie Tromsø menighet, 15. februar Åse Helen Aasan Kristiansand menighet, 20. februar Solveig Egren Kristiansand menighet, 27. februar Liv Åshild Ree Jensen Sør-Karmøy menighet, 27. februar Bjørnar Sverre Nordnes Larvik menighet, 5. mars Inger Sofie Kvant Bergen menighet, 6. mars

Grete Aaserud Stavanger menighet, 10. februar Sølvi Fredin Hartveit Grenland menighet, 17. februar Jorge Enrique Araya Pasten Eidså menighet, 18. februar Kåre Bernt Sandberg Lillehammer menighet, 23. februar Marvin Halle Johnsen Tromsø menighet, 28. februar Laila Haugland Sandnes menighet, 8. mars

Asle Noddeland Lillehammer menighet, 12. februar Reidun Aakerøe Berglund Oslo, Betel menighet, 16. februar Sigrunn Birgitte Nielsen Sortland menighet, 21. februar Per Helge Enochsen Hammerfest menighet, 24. februar Grethe Trolsrud Johansen Mjøndalen menighet, 25. februar Terje Sundland Strømmen menighet, 26. februar Anna Kristine Ravik Oslo, Betel menighet, 28. februar Torhild Ingebretsen Grenland menighet, 29. februar Øyvind Andresen Oslo, Betel menighet, 7. mars

Av Vidar Hovden Tenk deg at jeg stoppet fem tilfeldige på gata, både kristne og andre, med spørsmålet: Hva tenker du på når jeg nevner begrepet «endetid»? Jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått svar som dette: Krig. Kriser. Dyrets merke – 666. Antikrist. Forførelse. Hungersnød og pest. Undergang. Gjennom hele kirkehistorien har kristne omtalt endetiden slik. Til og med dagens populærkultur presenterer slike oppfatninger. Men når Peter holder en tale om endetiden, nevner han et endetidstegn jeg aldri har hørt talt om i en Adventistkirke: Den hellige ånd. Da Ånden fylte disiplene på pinsefestens dag, lurte folk som hørte på hva som skjedde. Peter sa: …her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker (Apg 2,16.17a). Vi kan høre i den «kraftig[e] vind[en]» (Apg 2,2) og merke i Ånden som fylte disiplene på pinsedagen, at en nyskapelse har begynt. For i skapelsen, står det at «Guds Ånd svevde over vannet» (1 Mos 1,2b). Det hebraiske ordet for «Ånd», kan også bety «pust» eller «vind». Det er som om fortellingen om Babels tårn reverseres: I stedet for at folk ikke lenger forstår hverandre, snakker de nå samme språk. Folk som i fortellingen om babelstårn ble spredd for alle vinder, samles seg nå, om noe nytt og fantastisk. På pinsedagen ble en kjærlighetsild tent som verden ikke hadde sett på mange, mange år. Dette fenomenet vokste til en bevegelse som satte verden på hodet - i positiv forstand. Og ifølge Peter var det et endetidstegn. Et tegn på at framtiden hadde begynt. At nyskapelsens under var i gang. Et tegn på at Guds helbredelseskrefter, nå var sluppet løs i verden. Endetid, i betydningen nedtellingen for det ondes eksistens, hadde begynt. Det er derfor forfatteren av Hebreerbrevet omtaler Guds Ånd som en del av «…den kommende verdens krefter» (Heb 6,5). Og Paulus kaller Ånden for «…den første frukt av høsten som kommer» (Rom 8,23a). Men mer konkret: hvorfor sender Gud Skaperen, Ånden inn i verden i endetiden? Hvordan gjelder dette meg? Paulus snakker om Åndens frukter. Hva Ånden fører til. Hva som skjer når den virker i menneskeliv. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Gal 5,22 Endetiden er en brytningstid. En tid da det friske og vakre kommende, bryter inn i det brutte og ufullstendige nåværende. Det er en tid da Gud forbereder en ny verden midt i den gamle. Det er en tid da Gud samler og skaper en ny type menneskehet som er preget av denne nye og friske måten å være menneske på. Mennesker som er en del av løsningen for verden, mer enn en del av problemet. Jeg tenker at det er slike mennesker vår verden mer enn noe annet trenger. Jeg lengter etter å være en del av en verden som er preget av dette. Jeg lengter etter selv å være et menneske som er preget av dette. Midt i den nåværende verden. Det finnes en kraft tilgjengelig til å være et godt menneske, i en ugjestmild verden. Det er et endetidstegn vi burde snakke mer om.

Adventnytt 1-2026

Nyheter

En velsignet julefeiring Tekst og bilde: Aldo Ziko Årets juleprogram i Harstad var virkelig en velsignelse. Rundt seksti personer deltok, blant dem mange venner utenfor menigheten, noe som minnet oss om at gleden over Kristi fødsel er for alle. Programmet åpnet med en varm velkomst av en av ungdommene våre, etterfulgt av barnekoret, hvis sanger satte hjerter og sinn på mirakelet ved Jesu fødsel. Voksenkoret sang på både norsk og engelsk og forkynte at vår håp finnes i Kristus alene, mens ungdommene våre spilte instrumentalmusikk som fylte rommet med varme og fred. Vi lærte også om det fantastiske arbeidet til ADRA, og samlet inn en spesiell offergave for å støtte deres misjon. Et høydepunkt for mange var skygge-dramaet «Halleluja», vakkert fremført av

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Andrew Campell Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060 E-post: post@kurbadet.oslo.no Leder: Daniel Reiley ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Leder: Lena Sømme

våre barn og ungdommer fra Harstad, Sortland og Bø menighet. Antonsen-familiens sang «Plenty of Room in the Family» minnet oss om at alle hører hjemme i Guds kjærlighet. Pastor Aldos budskap, «The Gift That Never Ends», minnet oss om at Jesus Kristus er den største gaven – evig, uknuselig og overfylt av kjærlighet. Vi delte også ut symbolske gaver: nøkkelringer og penner med bibelvers, og tre heldige gjester fikk spesielle kopper, noe som brakte latter og glede. Under fellesskapet over en deilig måltid delte gjestene sine takknemlige ord: «Jeg elsket programmet ... det rørte meg dypt», sa en, mens en annen takket oss for invitasjonen. Da vi avsluttet dagen med en munter fotoboks og delte øyeblikk av latter, ble en sannhet tydelig: Når vi kommer sammen, samarbeider og ber om Guds velsignelse, er han trofast. Han svarer. Han leder. Og han fyller rommet med sitt nærvær. Ære være Gud – for synlige og usynlige gaver, for Jesu mirakel og for et fellesskap som fortsetter å vokse i kjærlighet.

Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Leder: Atle Haugen Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Leder: Nina Myrdal Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no Leder: Per de Lange

Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Leder: Vidar Hovden

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Leder: Silja Leknes

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Leder: Anita Hagler Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com Bankgironr.: 3000 26 41867 Leder: Erling Åserud Syvendedags Adventistkirkens Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670 Kontonummer: 3000.30.96447 Vipps: #86681 www.sabu.no Epost adresse: post@sabu.no Leder: Gry Beate Marley

HEI DU! Liker du å tegne eller skrive? Har du noe du vil fortelle til andre? Da hører vi gjerne fra deg! Send det du kan bidra me d til gry.haugen@adranorge.no . Barnesiden leveres av ADR

Illustrasjon: iStock / Tetiana Lazunova

JA eller NEI? Men da hun åpnet døra … ÆSJ! Det luktet rart. Kunne det være søpla? Hun hadde jo bedt Emil om å ta den ut? Det stinket! Mamma gikk inn i stua – og der ble hun overrasket. Gulvet var skinnende rent! Nesten som nytt! Hva hadde skjedd? Jo, Emil, som hadde sagt «ja», hadde glemt alt sammen. Søpla sto der og stinket. Oskar, som hadde sagt «nei», fikk dårlig samvittighet. Han tenkte: «Det er ikke greit å la mamma komme hjem til et rotete hus.» Så han støvsugde. Og ikke bare det. Han vasket gulvet også! Alt var klart før mamma kom hjem. Mamma måtte lufte huset og be Emil ta ut søpla med én gang. Om kvelden satte hun seg ned med guttene og sa: «Det er viktig at vi gjør det gode vi kan når vi kan. Det er flott å si ja og holde det du har lovet. Men vet du hva? Det er også helt greit å ombestemme seg og bli med, selv om du først sa nei.»

Snakk sammen 1. Hva tror du Emil tenkte da han sa «ja» til mamma? 2. Hvorfor ombestemte Oskar seg og gjorde det han først sa nei til? 3. Har du noen gang sagt ja til noe og glemt det? Hva skjedde da? 4. Hva kan vi lære av denne historien?

To sønner og et viktig valg Jesus fortalte en historie til folk som hørte på ham: En gang var det en far som hadde to sønner. En dag sa han til den første: «Vil du gå ut i vingården og hjelpe meg i dag?» Sønnen svarte: «Nei, jeg vil ikke!» Men etter en stund tenkte han: «Det var dumt å si nei. Pappa trenger meg.» Så han ombestemte seg og gikk ut for å jobbe. Faren spurte den andre sønnen: «Vil du gå ut i vingården og hjelpe meg?» Han svarte: «Ja, selvfølgelig!» Men han gikk aldri. Jesus spurte: «Hvem av de to gjorde det faren ville?» Alle svarte: «Den første!» Det er ikke nok å si fine ord. Det som teller, er å gjøre det som er rett. Les historien i Matteus 21,28–31

Illustrasjon: iStock / artisticco

Foto: iStock / TKostikova

Det var en gang to gutter som het Oskar og Emil. De var brødre – men de var veldig forskjellige! Når mamma eller pappa spurte om hjelp, for eksempel: «Kan du gå ut med søpla?» så svarte Emil alltid: «Ja!» Oskar derimot? Han svarte nesten alltid: «Nei!» En dag skulle mamma reise bort i to dager. Før hun dro, sa hun til Emil: «Kan du gå ut med søpla?» «Ja!» svarte Emil, som vanlig. Så spurte hun Oskar: «Kan du støvsuge stua før jeg kommer hjem? Det ligger masse brødsmuler under bordet.» «Nei!» svarte Oskar, som vanlig. Mamma dro. Dagene gikk. Så kom hun hjem igjen.

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST:

Sluppet løs! Av Victor Marley

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

det nye året får jeg alltid en fornyet motivasjon til å be. det viktigste vi kan gi Gud, er vår ærlighet. Noen ganger Bønn er et anker for meg – en kobling til en høyere makt kommer bønnen lett, andre ganger sitter jeg igjen med som vet best, og som ser helheten. Bønn tar meg dit Peter spørsmål eller føler at jeg ikke har noe å si. Da kan jeg i det var da han steg ut av båten i stormen, begynte å synke og minste be: «Gud, jeg vet ikke hva jeg skal si til deg. Hjelp meg fant trygghet i å holde fast i Jesus. I bønn får jeg gjøre det å be.» Som Paulus sier: samme – holde fast i Jesus. Der kan jeg være ærlig, og der «Ånden hjelper oss i vår svakhet… Ånden selv går i finner jeg hvile i Gud som er kjærlighet. forbønn for oss med sukk uten ord» Årets «10 dager i bønn» gir oss (Rom 8,26). mulighet til å oppleve nettopp dette En viktig del av mitt eget bønneliv Vi kan ikke være i fellesskap med hverandre og med er å knytte bønnen til bibellesningen. flere millioner trossøsken verden over. Jeg har en bønnedagbok der jeg skriver effektive vitner uten Temaet i år er hentet fra Apostlenes bønner ut fra teksten jeg har lest den Den hellige ånd. gjerninger. Sluppet løs! er tittelen, dagen. Jeg noterer ofte et bibelvers og det handler om Den hellige ånds som gjorde spesielt inntrykk, og lar det betydning for oss i dag. For mange av forme dagens bønn. På den måten blir oss blir Den hellige ånd dessverre lett en teoretisk idé. Men Bibelen personlig og relevant i hverdagen, og jeg får be om Den hellige ånd er gitt oss som en konkret gave fra Gud – gitt Guds forvandlende kraft i mitt liv – slik jeg nettopp har lest for å forvandle våre liv, fornye våre hjerter og utruste oss til om. å være levende vitner i verden. Derfor vil jeg invitere deg til å fornye ditt bønneliv. Skal vi bli disipler av Jesus, trenger vi denne kraften. Bli gjerne med på «10 dager i bønn» i din lokalmenighet Vi kan ikke forvandle oss selv. Vi kan ikke gi oss selv et nytt eller nasjonalt på Zoom. Det er ingenting kleint med å be hjerte. Vi kan ikke være effektive vitner uten Den hellige sammen med andre – vi må bare bli vant til det. Og når vi ånd. Når Jesus sier at disiplene gjør Gud kjent gjennom den gjør det, vil vi oppleve styrke og inspirasjon, slik de første kjærligheten de viser til hverandre, handler det ikke om disiplene gjorde i Apostlenes gjerninger. en vanlig, menneskelig kjærlighet. Det er kjærlighet som La 2026 begynne med bønn og en åpenhet for Den vokser fram når Den hellige ånd får plass. Derfor kan Paulus hellige ånds kraft i hverdagen og i menigheten – slik at også si helt konkret hvordan dette ser ut i praksis: vi kan bli Sluppet løs! «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5,22). Dette er et vakkert bilde av fellesskapet. Men kan våre menigheter beskrives slik? Og hva kan vi gjøre for at de skal bli mer slik Paulus beskriver? Det begynner med bønn – Leder for Adventistsærlig bønn om at Den hellige ånd skal prege våre liv, våre kirken i Norge. familier og våre menigheter. Det er ikke alltid jeg synes det er lett å be. Men for meg er selv korte eller klønete bønner et uttrykk for tillit. Når jeg ber, sier jeg egentlig: «Gud, jeg vet at du er her. Jeg vet VICTOR MARLEY at du lytter, også når ordene ikke kommer lett.» Jeg tror