Adventnytt 2026 06

Ellen White og verbalinspirasjon

Om ulike syn på hennes inspirasjon, skrifter og rolle. Side 20

Adventnytt

En fremragende forkynner som gjennom 40 år sterkt bidro til nye medlemmer i kirkene våre . Side 24

Nr. 6-2026

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Foto: Atle Haugen

7

10

Side 15

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Innhold

Månedens tekst

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet.

(Jes 63,7 )

Vekkere

Vi trenger vekkere i blant. Dessverre.

Jeg fikk meg litt av en vekker da jeg kolliderte med en husvegg nylig. Bokstavelig talt, for antageligvis hadde jeg duppet av. Jeg har ingen annen forklaring, for jeg var ikke syk, det bekreftet de på sykehuset. Heldigvis gikk det bra med meg. Bilen var det verre med. Jeg er takknemlig for at alt gikk såpass godt som det gjorde, men en vekker var det.

Det kommer iblant noen sånne på livets vei. Finn Eckhoffs plutselige dødsfall kom også overraskende på oss her på Vik. Selv om han formelt var pensjonist, var han stadig innom og bidro med sin erfaring og kunnskap. Han har satt betydelige spor i alt vi som menighet har av retningslinjer og vedtekter og har derfor hatt stor innflytelse også på vår hverdag, vi som jobber i menigheten. Finns bidrag til likebehandling av kvinner og menn i menigheten, overgår likevel mye av det han ellers skapte. Derfor var det passende at han nylig fullførte de oppsummerende artiklene om temaet som er vedlagt dette nummeret av bladet.

Vi vet at døden kommer til oss alle før eller siden, men den er sjelden velkommen. For det er til liv vi er skapt. Da blir døden gjerne en slik vekker for dem som står rundt. Vi blir i alle fall minnet om vår forgjengelighet.

På mange måter blir denne juniutgaven i 2026 derfor litt av en vekker. Det er uvanlig mange som har forlatt oss og vil bli minnet i dette nummeret av Adventnytt. La oss ta lærdom av det. For alle disse menneskene har vært med på å prege og forme vår verden og vår menighet gjennom sine liv. Hvem vil erstatte dem? Er vi bevisste på hvordan vi selv bidrar, mens vi fortsatt har blanke ark å fylle og relasjoner å pleie og utvikle?

En annen vekker i dette nummeret, er artikkelen fra Edwin Torkelsen om Ellen G. White. Søster White har hatt stor betydning for menigheten vår. Hennes mange skrifter og den flittige bruken av dem, har nok for mange ført til et usunt eller feil forhold til henne. Det vi i dag vet

om henne, gir oss et bedre bilde av hennes rolle og betydning. Derfor tar vi inn denne artikkelen. Ganske snart er også boken Gjenoppdagelsen av profeten (Reclaiming the Prophet) klar på norsk. Den vil være en vekker for mange, men forhåpentligvis til nytte og velsignelse.

distriktsleder eller andre «øvrigheter» om vedkommendes feiltrinn. Det kan være en teologisk tanke som avviker fra det tradisjonelle, eller et kulturelt uttrykk, som for eksempel musikk, som ikke harmonerer med ens oppfatning av hva adventistnormen skal være.

Alle disse menneskene har vært med på å prege og forme vår verden og vår menighet gjennom sine liv. Hvem vil erstatte dem?

Vår nye verdensleder, Erton Köhler, får også komme med noen vekkende ord i dette nummeret. Han advarer mot å trekke forhastede konklusjoner når du hører om noe som har skjedd eller hva «noen» visstnok har gjort. På Youtube og nettsider blåses rykter opp og skaper forvirring og tillitskrise til både budskapet og lederne våre. Selvsagt gjør ethvert menneske feil iblant, også ledere. Men det er sjelden av ond vilje eller tvilsomme motiver man vedtar eller gjør ting som kanskje ikke var så lurt som man først trodde. Når selvutnevnte profeter eller varslere tar på seg oppgaven som brødrenes anklager, og gyver løs med videoer og podcaster som maler ut hvor forferdelig ting er, ofte på tynt eller tvilsomt grunnlag, skaper de mistillit og tvil hos både medlemmer og kontakter.

Et annet eksempel på gale metoder og det å forhaste seg, er kritikk av talere eller predikanter for noe de har sagt eller gjort som oppfattes som «feil». Det er en utbredt misforståelse hos alt for mange, at adventismen er en «pakke» med ferdige svar på både teologi, etikk og kultur. Hvis noen beveger seg utenfor denne tenkte rammen, reagerer man med å varsle

For det første har vi en bibelsk modell for hvordan slikt skal håndteres: Matt 18,15-20 gjør det klart at Jesu metode er å først ta saken opp med vedkommende privat – ikke distriktsleder. Å følge den modellen ville ha spart oss for mange misforståelser og konflikter.

Videre er det viktig å kjenne sin historie. Selv våre pionerer diskuterte teologi og tolkninger og var ikke alltid enige med hverandre. Jo, det er noen store steiner i adventismens byggverk som de fleste av oss er enige om. Men det finnes mange nyanser i resten av det store bildet. Hvis vi skal tro på våre pionerers tanke om at det stadig er mer lys å hente, må vi tåle at en predikant eller andre medlemmer kommer med nye tanker og tolkninger. Vi bør ha stor takhøyde i menighetene våre for nye uttrykk både kulturelt og teologisk. Nye uttrykk og tanker må selvsagt prøves mot Bibelen, men ikke distriktskontoret eller unionen i første omgang. Det er en uskikk.

Nye tanker og uttrykk vil også kunne være slike vekkere som tvinger oss til å tenke over hva som er viktig i livet og troen. Spørsmålet er hva vi vekkes opp til – høyere murer og avstand mellom oss, eller bedre samtaler og utvidelse av våre horisonter.

La det bli den gode samtalen!

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

JUNI

Aktivitetskalender

5.–6. Årsmøte ØND 12.–13. Årsmøte NND

14. DNU styremøte 19.–20. Årsmøte VND 19.–28. IMPACT Senja

19. Siste skoledag TVS

21. Årsavslutning for 3. klasse på TVS

30.–5. juli Levende vann

JULI

30. juni–5. Levende vann sommerleir 6.–12. Sommerstevnet Nissedal 19.–26. Speiderleir

AUGUST

4.–8. Youth Congress – Valencia, Spania

10. Kursdag for nyansatte på Adventistskolene 10.–14. Arendalsuka 14.–16. Åpningshelg TVS 22.–26. sept. Hjelpeaksjon kjernetid

Menighetskalender

JUNI

6. Kollekt: Norsk Bibelinsfituft (C)

20. Kollekt: Newbold College (A)

JULI

Sommerens stevner

11. Kollekt: Verdensmisjonen (E)

AUGUST

8. Kollekt: Unionens evangelisering (C)

8. End It Now dag – mot vold og overgrep

15. Fokus på studenter

22. Hjelpeaksjonen begynner i Norge

29. Helse- og miljødag

29. Kollekt: Helse- og miljøarbeidet (C)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: GC

«Gi oss i dag vårt daglige brød»

Av Rune Olsen, Tønsberg

Matt 6,11

Når du ber «Fader vår» og ber om at Gud må gi oss «i dag vårt daglige brød», tenker du da at vår himmelske Far skal sørge for at du daglig og alltid har mat på bordet? Daglig brød handler ikke bare om fysisk mat, men også om den åndelige næringen vi trenger for å leve. Når vi ber om vårt daglige brød, ber vi om å få det vi trenger fra Gud, både for kroppen og for sjelen. Jesus selv sier at han er livets brød – den som kommer til ham, skal aldri sulte, og den som tror på ham, skal aldri tørste. Det er i møte med Guds ord og i fellesskap med Jesus at vi får den maten som varer til evig liv. Bibelen minner oss på at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Å søke Jesus daglig gir oss styrke, håp og retning, uansett hvordan livet ser ut. Det er som blodet i kroppen: vår daglige kontakt med Gud holder oss levende, gir oss lys og fylde, og hjelper oss å stå støtt både i gode og vanskelige dager.

Ved å ta imot Jesus som livets brød, får vi en forbindelse til Gud som forvandler oss innenfra. Det handler ikke om ytre prestasjoner, men om tro og fellesskap. I bønn og bibellesning får vi del i Guds nåde og sannhet. Den daglige forbindelsen til Gud er ikke noe vi kan kjøpe oss, men noe vi får av nåde – som vin, melk og brød uten betaling. Derfor blir daglig brød et bilde på nærhet, glede og trygghet i Gud, et fellesskap som varer og gir oss det beste for livet vårt.

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

En Gud som omfavner

Av Melissa Wilson

For nøyaktig 3 år siden la vi ut på vårt livs eventyr. Vi hadde pakket hele leiligheten inn i en 12m2 bod og var klare til å forlate alt det kjente og kjære i Oslo for 8 måneder på tur. Det var juni, sommeren sto for døren. Det skulle bli så deilig! Grunnen til at vi dro på en sånn lang tur, var jo mest bare eventyrlysten som tok overhånd, men også for å få en pause fra hverdagens kjas og mas og få litt pusterom til å kunne tenke på fremtiden og hva vi ville med livene våre. . Så vi pakket sekkene. Først gikk vi Norge på tvers, så 3 uker i Jotunheimen, og litt senere gikk vi to 10-dagers turer i Tasmania, Australia. Når man er så lenge på tur med telt og sovepose, kan det lett bli litt kaos i sekken. Så for å klare å holde oversikt, hadde alt sin faste plass. Dagens snacksrasjon var i en bestemt lomme. De tørre sokkene i en annen. Og tannbørsten ble plassert på samme sted hver dag for at den ikke skulle forsvinne til et ukjent sted i sekken. Den tørreste buksa og reneste t-skjorta hadde også sin faste plass. For ikke å glemme nødpeilesenderen og slangebittsettet vi hadde med oss i bushen i Australia.

Vi var veldig fornøyde med setup’et vi hadde pakket med oss. Vi fant fine steder å slå leir. Vi hadde bra utstyr, sov godt, spiste god mat, til tross for at vi bar med oss alt vi trengte i en sekk på ryggen.

Det var herlig befriende å være på tur så lenge, ta inn alle inntrykkene og bare være. Enten det var tåke og regn i Jotunheimen, en fuktig myr i indre Trøndelag eller helt alene på en øde strand langs den ubebodde kysten av Tasmania. Det var utallige vakre solnedganger og lunsjpauser med ny flott utsikt hver dag. Endelig var det rom til å puste litt, tenke litt, drømme litt.

Jeg brukte mye tid på disse turene til å tenke over troen min. Er den god nok eller

sterk nok? Så jeg leste en andaktsserie om tro og tvil som fikk meg til å innse at tvilen ikke nødvendigvis er en kilde som trekker meg bort fra Gud, men den tillater Gud å vise seg for meg på nye måter. Gud tåler tvilen min, og Gud kan styrke troen min. Vi snakker ofte om hva vi må gjøre for å følge Gud, og listen vokser seg ofte ganske lang med alt vi må få til for at troen skal være god nok. Men i min tro og tvil, blant høye fjell og på hvite strender, i sol og regn, på dag fire med de samme ullsokkene fordi de andre var blitt borte i kaoset i sekken, så kommer Gud og ønsker å være en del av kaoset og systemet i bagasjen min. I Bibelen leser vi om at Gud tok bolig blant israelittene, han flyttet inn i leiren. De fikk

Gud tåler tvilen min, og Gud kan styrke troen min.

instrukser om hvordan telthelligdommen skulle være, og da den sto ferdig, ble den fylt av Herrens herlighet (2 Mos 40,23). Gud flyttet, bokstavelig talt, inn i leiren for å være sammen med israelsfolket (2 Mos 29,45-46). Senere i Bibelen fortelles det om en Gud som kommer løpende til oss, i lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15,11-32). Sønnen hadde rotet det litt til for seg selv, ikke helt klart å følge normene og forventingene, men det hindret ikke faren i å løpe sønnen i møte og omfavne han da han kom hjem. Begge disse historiene forteller om en Gud som omfavner livets kaos. På tur, med en kakaokopp i solnedgang eller en halvfrossen müslibar i tåka et sted, så opplevde jeg på en ny måte at Gud er en del av livets setup. Gud kan også ha sin faste plass i sekken min, som jeg tar med meg over alt. Gud er så

mye større enn oss og alt vi kanskje vet vi egentlig burde gjøre. Gud har en forståelse for at livet skjer, så derfor velger han også å følge etter deg og meg når vi ikke føler oss gode nok til å følge etter han. Og så møter Gud oss alltid med en omfavnelse.

Tilbake i hverdagen, en hverdag fylt av våkenetter, jobbstress og en halvtimes diskusjon om bananen er verdt å spise opp før vi skal i barnehagen, er jeg glad for at jeg tror på en Gud som omfavner meg, når mitt overskudd ikke strekker til. En Gud som er der selv når jeg ikke har tid til de lange andaktsstundene, konsentrasjonen til å be eller overskudd til å reflektere over livets store spørsmål under nordlyset som danser på himmelen. Men så er jo Gud der, i barnelatteren, sangen som kommer på Spotify, og når nordlyset danser over himmelen på vei hjem fra jobb.

Matteus evangeliet avslutter med denne setningen: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,20) For et løfte!

Jeg har fått oppleve at jeg kan ta Gud med meg på tur, hvor som helst, og så blir han med. Jeg håper denne sommeren vil gi deg den samme opplevelsen, en opplevelse av at Gud følger etter deg og omfavner deg, om du planlegger en fjelltur, skal på stranda, er på camping eller skal være hjemme. I troen og tvilen, så kommer Gud oss i møte og ønsker å være sammen med oss, hvor enn vi er og hva enn vi gjør. Det er godt å vite!

Leserbrev

Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt, bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

Guds griper inn – også uten bønn

Satt og leste i Adventnytt nr. 4-26 her om dagen og kom til side 10 med artikkel om bønn. Veldig koselig lite stykke.

Ferdig lest kom jeg i tanke på en egen erfaring nylig, dog uten bønn – men likevel med Guds inngripen.

Jeg hadde lukeparkert bilen i en gate og skulle kjøre videre. Jeg så i høyre speil at enn annen bil var på vei, men ved en rask utkjøring ville det gå greit. Men noe sa meg – ta det med ro og vent litt – og nyss med det samme kom en syklist i god fart i motsatt kjøreretning med et lite barn bakpå. Hadde jeg kjørt som først tenkt, hadde syklisten kjørt rett inn i meg.

Hva resultatet kunne ha blitt, skjønner alle. Jeg ble sittende og roe meg ned og måtte takke Gud for hans inngripen som hindret en stygg ulykke for både syklisten og barnet.

Kåre Killengren

Kor(ah)-treff med glede og bismak

Av Atle Haugen

For 30 år siden spilte Korah-sangerne fra Østfold inn en CD som har funnet veien inn i mange adventisthjem. «Dagboken» til dirigent Else B. Haugen vitner om veldig mange gudstjenester og konserter på koret også. Koret bestod av medlemmer fra Østfoldmenighetene – med et svært positivt bidrag også fra Tønsberg: Arild Viksand tok trofast veien over fjorden til alle øvelser og konserter og var en vesentlig humørspreder i gjengen. Nå var det på tide med en jubileumssamling. Den 21. mars ble særlig viktig nettopp fordi vår gode venn Arild dessverre er blitt syk. Så dette ble både en feiring av minner og en feiring av vårt vennskap med Arild og hans liv før det var for sent. Smil, latter og tårer satt løst, og det ble en minneverdig og livsbejaende samling, tross det bitre bakteppet. Arild har ikke bare satt spor etter seg i Østfold. I Tønsberg menighet er han sentral, og han har gjerne vært det første ansiktet du møter i kirkedøra. Men han har enda flere arenaer, bokstavelig talt. Tønsbergs blad hadde både forside og dobbeltsider inne i avisen den 11. april med fokus på Arild og hans rolle som fysioterapeut og humørspreder i fotballklubben Eik gjennom 45 år. Der ble han for øvrig utnevnt til æresmedlem i 2023. Denne gangen var fokus verken fotballseier eller æresmedlemskap, Det var den triste meldingen om sykdommen. Selv det klarte Arild å snakke om på en måte som ble til et sterkt vitnesbyrd.

På korsamlingen ba vi sammen for Arild og takket for hans vennskap og bidrag. Vi ønsker så gjerne et mirakel fra Den store lege for både ham og andre som blir rammet av kreft og alvorlige sykdommer. Vårherre vet dog hva som tjener oss best i det lange løp, og derfor har vi håpet om gjensyn og evighet å trøste oss med. Det blir sikkert plass i det himmelske koret for både Arild og resten av Korah-sangerne fra Østfold. Det ser vi fram til!

Reddet 2026

Den 20.-22. Mars ble konferansen Reddet igjen avholdt i Mjøndalen Adventistkirke. Gjennom helgen deltok over 100 unge voksne fra hele landet på møter, aktiviteter, workshops, lovsang og bønn. Årets konferanse hadde overskriften «Faith on Fire», og vi var så heldige å få besøk både av det danske lovsangsteamet fra menigheten i København og pastor Anthony Lyder fra Texas, USA. Helgen var fylt med åndelig påfyll, gode taler og rikelig med sosialt samvær. Det kan ikke unngås å si at helgen ga deltakerne en ny flamme i troen!

ADRA Bergen

Lokallaget ADRA Bergen har i et par år arrangert middag i romjula. Det har vært så populært at flere av gjestene ønsket påskemiddag også. Det ble fikset til skjærtorsdag av lederen for ADRA Bergen, Karina Schurmeyer og mannen hennes, Ivar Haga. Mange gjester har vært fra Ukraina ved hver middag. De har satt pris på å bli kjent med norske mattradisjoner rundt høytider og det å måtte snakke norsk. Det har også kommet gjester med lite nettverk. Antall gjester har vært rundt 35 hver gang.

Rosendal skole

Det er mye som skjer på en skole, og ingen dager er like. Slik er det også på Rosendal skole. I år har vi 118 elever. 17. februar hadde vi vinterfest. Dette er en gammel tradisjon på Rosendal der vi inviterer besteforeldre og de eldre i menigheten til en flott fest i kirken. Elevene fremfører sanger, dans og drama. I år fremførte 10.klasse et skuespill om den tyske komponisten Gustav Mahler. Etterpå serverte de gjestene middag og kaker.

I skrivende stund noterer vi 22.april og det har begynt å spire og gro ute. Det gjør det også inne på skolen vår. På Rosendal satser vi nå på grønne klasserom, og de fleste klassene har et eller annet planteprosjekt på gang. Vi har drivhus og pallekarmer som er i aktiv bruk i vår-

sesongen. Både poteter, tomater, rabarbra og blomster spirer frem. Dyrking er veldig i tråd med nye føringer for å få til en mer praktisk skole. I tillegg ligger praktisk arbeid i skolehverdagen sterkt i adventistutdanningens DNA.

18.april hadde vi skolegudstjeneste i Adventistkirken i Mjøndalen. Kirken var fylt til randen av foreldre, elever og menighetene. Tema for skolegudstjenesten var frihet. Det ble en flott gudstjeneste der

elevene fikk utrykke tilbedelse gjennom sang, musikk, dramatisering og miming. Denne gangen ble det en dramatisering av livet og omvendelsen til den engelske salmeskriveren John Newton. Han skrev den kjente salmen Amazing Grace. Det ble en fantastisk velsignet sabbat.

Rosendal skole er bygget på tomten til den gamle bestyrerboligen på cellulosefabrikken i Mjøndalen. Den gamle sveitservillaen står her fremdeles og er i disse dager under renovering. Til høsten flytter SFO og 2. klasse inn i flotte nye lokaler. Det gleder vi oss til.

Kristne skoler rundt om i landet merker økt pågang, noe også vi legger merke til hos oss. Menighetene i området og lokalsamfunnet setter stor pris på skolen vår. Vi er takknemlige for å kunne tilby kristen utdanning.

Ann-Helen Fjellberg

Fellesdåp for Ålesund og Eidså adventistmenigheter

Av Rolf Andvik

Sabbaten den 28.03.2026 var en minnerik og åndsfylt høytidssabbat i Ålesund Adventistkirke. Denne sabbaten var det felles sabbatsskole og gudstjeneste i Ålesund for begge menighetene. Etter utadrettet arbeid fra våre pastorer, var syv dåpskandidater klar for dåp; to som ble lagt til Eidså menighet, og fem som ble tillagt menigheten i Ålesund. Kirken var fylt til trengsel, og alle satte stor pris på samholdet og den sterke åndeligheten som rådet i forsamlingen. At himmelen gledet seg sammen med oss var tydelig merkbart. Etter en åndsfylt tale av pastor Astrid Flaaen, var det felles måltid, og alle gledet seg stort over menighetens fremgang. Etter dåpen fikk Leonard Løvoll foreviget pastorer og dåpskandidater.

En fantastisk 1. mai-konsert i Bergen

Av Tone Kverndalen

I mars fikk pastor Arne-Kristian Andersen en henvendelse fra kunstneren George Costea som er medlem av den rumensk-ortodokse menigheten i Bergen. Han undersøkte muligheten for om Adventistkirken kunne tenke seg å bli medarrangør av en stor konsert med de tre tenorene Andrei Apreotesei, Andrei Fermesanu og Florin Guzga. Disse er kjente sangere i Romania som har holdt konsert i mange av Europas storbyer, inkludert Oslo.

Etter et godt møte med representanter fra den rumensk-ortodokse kirke i Bergen ble de første skrittene tatt for videre samarbeid om musikk på tvers av menighetsgrenser.

I Bergen Adventistkirke har vi medlemmer fra over 30 nasjonaliteter, deriblant en stor gruppe fra Romania. Forstandergruppen spurte derfor dem først om de ville være interessert i en slik konsert. De ble umiddelbart begeistret, menighetsstyret ga sitt samtykke, og så begynte snøballen å rulle. Det nye samarbeidet handlet om mer enn å stille teknisk utstyr og lokale til disposisjon. De tre tenorene ønsket også å bli akkompagnert av et orkester, kor og barnekor. Dermed satte ildsjelene Ina Hjelland og Melissa Hope i gang et særdeles tidkrevende arbeid.

I Bergen er det mange dyktige musikere, både profesjonelle og glade amatører. Sammen med venner og tidligere elever ved Møllebakken, fikk man samlet et stort prosjektorkester. Nytt Liv, menighetens kor, fikk noen ekstra medlemmer og et nytt barnekor på Møllebakken gikk i gang med øving. Til vanlig vil et slikt stort prosjekt trenge et halvt år til øvelser, nå hadde man bare tre uker til disposisjon.

Vi var også så heldige at Anne Randine Øverby (dirigent og leder for Opera Bergen), takket ja til å være dirigent på konserten. På generalprøven møtte hun ca. 70 utøvere på meget ulike musikalske nivå. Den erfarne dirigenten visste at med en så sammensatt gruppe, tre tenorer som gjerne tok seg musikalske friheter i forhold til partituret, og begrenset øvingstid, var marginene mellom suksess og fiasko små.

På konsertkvelden vrimlet det av mennesker på kirkeplassen. Rumenere fra Trondheim i nord til Stavanger i sør, kom til Bergen pga. konserten. Også menighetsmedlemmer dukket opp i stort antall. Så kirken ble stappfull, og det viktigste, ingen kom forgjeves.

De tre tenorene hadde en unik stemmeprakt. Stemmene deres kunne uten tvil ha fylt Grieghallen, og det var fantastisk å oppleve dem bare et par benkerader unna. Repertoaret dekket både salmer og kjente klassiske perler (Nessum Dorma, O sole mio, m.m.). At tenorene dessuten hadde karisma og snart hadde kirkesalen i sin hule hånd, gjorde ikke konsertopplevelsen mindre. Sjelden har det vært tilsvarende stemning i Bergen Adventistkirke. Det ble langvarig, stående applaus og ekstranummer. Musikk skaper vennskap – også mellom to så ulike grupper som en norsk adventistkirke og en rumensk-ortodoks menighet.

Muligheter som får vokse Kunnskap bygger samfunn

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen

Dagen begynner tidlig for Lengitu. Før sola står opp er hun i gang med dagens gjøremål. Hun feier jordgulvet, hjelper til med mat og sørger for fôr til kyrne før hun gjør seg klar for skolen.

Familien lever enkelt. Hytta ligger i en bratt skråning og er bygget av stokker og leire, med blikktak som gir ly mot vær og vind. De leier både hytta og det lille jordstykket der de dyrker. Faren arbeider som dagarbeider uten fast inntekt.

– Mesteparten av tiden tenker jeg på hvordan jeg kan hjelpe familien min, forteller Lengitu.

Foto: ADRA | Frank Spangler, Gry A. Haugen

Tilbake til klasserommet

Lengitus historie

SKOLEN – ET STED Å HØRE TIL

Lengitu liker å gå på skolen. – Å være tilbake betyr alt for meg.

Likevel var hun lenge nær ved å miste håpet om å fullføre skolegangen.

DAGEN ALT FORANDRET SEG

Da Lengitu var tolv år, skjedde det noe som endret livet hennes.

En dag ble hun invitert med til markedet av noen eldre jenter. Lengitu ble glad og stolt. Tiden gikk fort, men da det

begynte å bli mørkt, ble hun urolig.

En mann hun ikke kjente, tilbød å kjøre henne hjem på motorsykkel. Hun sa ja, men da han kjørte i feil retning, forsto hun at noe var alvorlig galt.

TOMROMMET HJEMME

– Da Lengitu ikke kom hjem den kvelden, kjente jeg en frykt jeg aldri hadde kjent før, forteller moren. Hun visste at unge jenter kan bli bortført og tvunget inn i ekteskap, men hadde aldri trodd det kunne skje i deres familie.

– Hva skjer med henne nå? Er hun redd? Er hun trygg? Huset føltes tomt. I hjertet mitt var det som om jeg hadde mistet henne for alltid.

FANGET I ET LIV HUN IKKE FIKK VELGE Mannen tok Lengitu med til en annen landsby.

– Jeg forsto raskt at alt var planlagt, sier hun.

Håp for Lengitus lillesøster

På én dag gikk hun fra å være skolejente til å bli omtalt som noens kone.

– Jeg var ikke klar, og jeg var langt hjemmefra. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Familien forsøkte å få hjelp, men møtte det samme svaret: - De er gift nå. Hva kan vi gjøre?

TROEN HOLDT HENNE OPPE

Lengitu ba hver dag til Gud om å få reise hjem. Hun ble presset til å gi opp troen sin, og møtte vold da hun nektet.

– Alt føltes mørkt. Men troen ga meg styrke til å holde fast på håpet.

Etter to år ble mulig å snakke om at hun kunne få reise.

HJEM – MEN FORANDRET

Etter nesten to år kom endelig Lengitu hjem. Men hun var ikke den samme.

– Hun holdt seg mye for seg selv, stille og trist, forteller moren.

Lengitu kjente på skam. - Selv om jeg ble tatt bort som barn, ville noen mene at det var galt å reise hjem. Jeg var sikker på at alle ville avvise meg.

EI NY DØR ÅPNES

Moren var bekymret. Hun fryktet at jenta hennes aldri ville våge seg tilbake til skolen.

Så skjedde det noe.

ADRAs samarbeidsskoler gjennomfører programmer for å beskytte barn.

Skolen til Lengitu oppgraderes med blant annet nye latriner.

ADRA hadde styrket skolen i landsbyen og startet en «Tilbake til skolen»-kampanje. De gikk fra hus til hus og oppmuntret barn – særlig jenter – til å begynne igjen.

– Det traff noe i meg, sier Lengitu. Jeg bestemte meg for å prøve.

Å FINNE FOTFESTE

Den første skoledagen var hun svært nervøs.

ADRA hadde bidratt til en tryggere skole, med klare regler mot mobbing og em skolerådgiver hun kunne snakke med.

– Samtalene hjalp meg.

Det er fortsatt vondt å tenke på det som har skjedd. Samtidig er Lengitu takknemlig for å ha fått en ny sjanse til utdanning. Hun er nå den eldste jenta i klassen og jobber med å ta igjen det hun har mistet.

HÅP

Sakte har Lengitu funnet tilbake til hverdagen. Hun hjelper hjemme, henter vann, samler gress til kyrne og støtter de yngre søsknene med skolearbeidet.

– Jeg håper fortsatt å bli lege.

Lengitu har fått høre om folk i Norge som samler inn penger til ADRA.

– Jeg vil takke dere. Uten hjelpen deres kunne jeg kanskje ikke ha kommet tilbake til skolen. Jeg kommer alltid til å være takknemlig!

Når hverdagsliv

brytes av urett

Urett ligger ofte i rammene rundt menneskers liv, og rammer dem med minst beskyttelse hardest. Lengitus historie viser hvordan et barns liv kan bli snudd opp ned av forhold hun ikke rår over. Fattigdom, tradisjoner og maktmisbruk veier tyngre enn barns rettigheter.

MOT TIL Å VENDE TILBAKE

For Lengitu ble skammen etter det som hadde skjedd nesten som en ny hindring. Selv som offer ville hun bære på skyld og frykt for andres blikk, noe som viser hvordan samfunnets holdninger kan forsterke sårbarhet. At hun likevel våget å vende tilbake til skolen, viser hvor avgjørende trygge voksne, tydelige rammer og støtteordninger er for at livet hennes kan ta en ny retning.

HÅP OG HANDLING

Historien om Lengitu er en fortelling om håp og handling. Ingenting skjer av seg selv. Håp får lov til å vokse fordi mennesker tar ansvar.

Historien om Lengitu utfordrer oss: Nestekjærlighet leves i praksis.

FOKUSLAND HJELPEAKSJON 2026: Etiopia

Vi lever i en tid der mye bistand kuttes. Men behovene i verden forsvinner ikke. Når støtte trekkes tilbake, er det vanlige mennesker som merker det først: Barn som mister skolegang, og familier som mister trygghet. ADRAs

Hjelpeaksjon er vår måte å gjøre noe konkret med dette. Vi kan bidra sammen med lokalsamfunnene der vi er til stede.

Slik jobber ADRA i Etiopia:

BARN OG UNGE KOMMER TILBAKE TIL

SKOLEN

ADRA arbeider for at flere barn og unge, jenter og barn med funksjonsnedsettelser, skal få gå på skolen. Ungdom får bedre muligheter til videregående utdanning på veien mot arbeid og selvstendighet.

BEDRE KVALITET I SKOLEN

Lærere får støtte og videre opplæring. Barn og unge får bedre forutsetninger for å lære og fullføre skolegangen.

SKOLER DER ALLE HØRER TIL

Alle barn trenger trygge og inkluderende læringsmiljø. ADRA jobber for at skoler skal være sunne og inkluderende. Barn som møter barrierer, får støtte gjennom tilpassede tiltak, bedre skolemiljø, tryggere

sanitærforhold, helsetiltak og fellesskap som styrker trivsel, deltakelse og læring.

ARBEID OG INNTEKT

I Etiopia utdannes ungdom innen solar og elektro. Installasjon, vedlikehold og reparasjoner av solcellesystemer er en del av dette. Gjennom yrkesopplæring, praksis og støtte til å skape egne bedrifter, får ungdom, kvinner og sårbare grupper ferdigheter som det er behov for i lokalmiljøene. ADRA legger til rette for overgangen fra skole til arbeid.

SAMARBEID FOR VARIG ENDRING Samarbeid og lokalt eierskap er viktig for å utvikle utdannings- og inntektsmuligheter som varer over tid.

Takket være din innsats i Hjelpeaksjonen dette året, kan ADRA fortsatt gi forutsigbarhet i ustabile tider.

Partnere

ETIOPIA

Etiopia har en rik kultur og eldgammel historie. Landet er Afrikas nest mest folkerike land (over 135 mill.) og kjent som ett av verdens eldste selvstendige riker, med stort språklig, kulturelt og religiøst mangfold.

Når barn får lære, åpnes muligheter

Når barn får lære, åpnes muligheter. Samtidig står mange barn, unge og familier i områder der ADRA arbeider i Etiopia, uten tilgang til skole, arbeid og stabile rammer. Fattigdom, klimaendringer og konflikt gjør hverdagen sårbar.

ADRAs program møter disse utfordringene. De styrker skolen, gir barn og unge kunnskap og praktiske ferdigheter, og støtter lokalsamfunn i å utvikle løsninger som varer. Når utdanning, helse, matsikkerthet og lokalt samarbeid ses i sammenheng, legges grunnlaget for tryggere liv og sterkere samfunn.

Utdanning gir barn og unge kunnskap, trygghet og ferdigheter til å forme sin egen framtid. ADRA Etiopia og samarbeidspartnere kjenner forholdene der mennesker lever. Slik når vi barn, unge og familier som står i fare for å falle utenfor.

KJERNEPERIODE HJELPEAKSJON: 22. AUGUST – 30. SEPTEMBER

Bli med på denne viktige dugnaden i menigheten – og husk å la barna få lov til å oppleve Hjelpeaksjonen!

Hjelpeaksjonen er noe vi gjør sammen. Med vår innsats bidrar vi til at barn og unge får tilgang til utdanning, trygghet og nye muligheter. For barna og de unge i menigheten er dette også en verdifull erfaring i ansvar, fellesskap og nestekjærlighet i praksis.

Hva er ADRA?

ADRA er Syvendedags Adventistkirkens internasjonale organisasjon for nødhjelp og langsiktig utviklingsarbeid, med arbeid i over 120 land.

ADRA hjelper mennesker i nød basert på behov, uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet.

ADRA kombinerer akutt nødhjelp ved katastrofer og konflikter, med langsiktig arbeid som styrker utdanning, helse, matsikkerhet og muligheter for inntekt.

Arbneidet er forankret lokalt og skjer i samarbeid med lokalsamfunn, sivilsamfunn og myndigheter, slik at hjelpen varer også etter at prosjekter avsluttes.

Hva er Hjelpeaksjonen?

• Hjelpeaksjonen er Adventistkirkens og ADRAs årlige innsamlingsaksjon med lange tradisjoner i menigheter og skoler over hele landet.

• Menigheter, skoler og frivillige deltar gjennom bøsseaksjoner og andre innsamlingsaktiviteter. Aksjonen organiseres lokalt i menigheten med støtte fra ADRA Norge.

• Pengene som samles inn, brukes til prosjekter for barn, ungdom og familier rammet av fattigdom, konflikt og kriser.

• Tro i handling: Hjelpeaksjonen bygger på grunnleggende kristne verdier som nestekjærlighet, rettferdighet, omsorg og ansvar for medmennesker omsatt i konkret handling – i kjærlighet.

Mangler menigheten utstyr for Hjelpeaksjonen?

Skriv snarest til post@adranorge.no eller ring til Carlos Tenold eller Gry Haugen: 31 01 88 00

«Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.» Gal. 6,9

SLIK K AN DUGI

Vipps #3030 eller til ditt lokale

ADRA-nummer (Søk navnet på menighet eller skole, for eksempel Tromsø – ADRA.)

På nett med vipps: gi.adranorge.no/hjelpeaksjon

Aksjonskonto: 3000.30.31000

Nytt Vipps aksjonsnummer: Vippsnummer 19543 er fortsatt gyldig. Fra Hjelpeaksjon 2026 brukes også aksjonsnummeret 3030.

Les mer om årets Hjelpeaksjon her: www.adranorge.no/hjelpeaksjon

Gode motiver, gale metoder

Det er mulig å forsvare sannheten og samtidig såre menigheten.

Av Erton C. Köhler

En av de største farene for kirken i dag kommer ikke utenfra, men innenfra – fra vår egen tilbøyelighet til å handle for raskt. Sannheten kan bli skadet, ikke bare av villfarelse, men også av måten den blir forsvart på. I en verden der alt henger tett sammen, sprer rykter seg ofte raskere enn fakta, og reaksjonene kommer lett før forståelsen. Hensikten med å dele slik informasjon kan virke god, ja til og med åndelig, men følgene kan bli alvorlige: svekket tillit, ødelagte relasjoner og et mindre troverdig vitnesbyrd overfor verden.

Skriften lærer oss tydelig at gode motiver alene ikke er nok. Også fremgangsmåten betyr noe. Da Jesus ble arrestert i Getsemane, reagerte Peter umiddelbart: «Simon Peter hadde et sverd, og han trakk det, slo yppersteprestens tjener og hogg av ham det høyre øret» (Joh 18,10). Peters lojalitet var ekte, men handlingen hans var feil. Jesus stanset opptrappingen, helbredet såret og gjenopprettet ro og orden. Selv kjærlighet kan gjøre skade når den mangler visdom. Selv iver kan skape splittelse når den ikke er ledsaget av skjønn.

Vi finner en lignende lærdom i Josva 22. Stammene vest for Jordan fikk høre at deres brødre i øst hadde bygd et alter. Deres bekymring for ren og sann tilbedelse var forståelig. De ønsket å verne om troskapen mot Gud og hindre kompromiss. Likevel gjorde de seg rede til konflikt på grunnlag av et rykte, ikke et bekreftet forhold. Først da antakelser måtte vike for sannhet som var undersøkt og stadfestet,

løste spenningen seg. Problemet var ikke kjærligheten til sannheten. Problemet var hastverk uten forståelse.

Det samme mønsteret ser vi også i dag. Digitale plattformer belønner ofte det umiddelbare, ikke det nøyaktige. Korte klipp erstatter sammenheng. Overskrifter erstatter grundig undersøkelse. Mange oppriktige troende deler ubekreftet informasjon fordi de tror de verner om kirken. Men Skriften advarer oss klart: «Den som svarer før han har hørt saken, handler som en dåre og fører skam over seg selv» (Ordsp 18,13). Skjønnsomhet er ikke det samme som taushet; det er en disiplinert tale, ledet av visdom.

Før du reagerer, stans opp.

Før du deler, undersøk.

Tal med mennesker, ikke om dem.

Det er mulig å forsvare sannheten og samtidig såre menigheten.

Ellen G. White berører denne spenningen med stor tydelighet: «Selv om det på den ene siden er viktig å unngå slapphet i møte med synd, er det på den andre siden like viktig å unngå hard dom og grunnløs mistenksomhet.» Disse ordene bortforklarer ikke det som er galt. De verner om tilliten mellom mennesker. De bevarer enheten. De beskytter menighetens oppdrag mot å bli undergravd innenfra.

Over hele verden har kirken modnet, vokst i dømmekraft og i stadig større grad tatt sin plass som en trofast forkynner av sannheten. Misjonen bæres best frem når integritet får styre våre handlinger. Åndelig kraft strømmer når våre liv og vår tjeneste er grunnfestet i sannhet. Slik bygges tillit i lokalsamfunnene våre. Når kriser møtes med samordning og medfølelse, speiler det Kristi karakter. Skriften minner oss om at «visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredelig, mild, føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri» (Jak 3,17).

Derfor er kallet til oss klart: Før du reagerer, stans opp. Før du deler, undersøk. Tal med mennesker, ikke om dem. Og dersom handling er nødvendig, la den være preget av Kristi ånd, ikke av øyeblikkets uro. Det er mulig å forsvare sannheten og likevel såre Kristi kropp. Men Gud kaller sitt folk til en bedre vei.

Forankret i Bibelen og vendt mot misjonen går kirken fremover, ikke bare med hurtighet, men med visdom, nåde og trofasthet. Når rette motiver forenes med rette metoder, bevares Kristi vitnesbyrd som troverdig, helbredelse kan finne sted, og misjonen går videre med styrke og enhet.

Erton C. Köler er leder for The General Conference of the Seventh-day Adventist Church

På korfestival i Finland

Årets korfestival var i Finland, og dit dro Sananina med skolens 9-seter og 17-seter fylt av forventningsfulle og godt forberedte korister: Sanger til egen fremførelse og sanger som skulle fremføres som fellesnumre.

Selve reisen var en opplevelse i seg selv, spesielt fergeturen fra Stockholm til Åbo, hvor fergen sakte gled mellom holmene, få meter unna hyttene og landstedene som sammenliknet med den enorme fergen, så ut som små dukkehus.

Programmet på Toivonlinna var variert, fra øvinger, badstu og andre sosiale aktiviteter til fremføringer på gudstjenesten og stor konsert i Åbo lørdag kveld. På vei tilbake til Norge ble det overnatting på Ekebyholmskolen.

Fortunate Ambayo var med på festivalen for første gang, og her er hennes opplevelse av turen:

Det var spennende å reise til et annet land med koret og opptre der. Alt fra reisen til konsertene gjorde turen spesiell. Noe av det

beste med turen var at jeg fikk møte nye mennesker. Jeg møtte en gjeng jenter fra Sverige, og de var helt fantastiske. De var veldig hyggelige, lette å snakke med, og vi lo mye sammen selv om vi ikke kjente hverandre fra før. Det føltes som om vi ble venner veldig raskt.

Hele opplevelsen gjorde turen mer minneverdig, ikke bare på grunn av musikken, men også på grunn av menneskene jeg møtte. Jeg håper virkelig at jeg får møte dem igjen en dag, fordi de gjorde turen enda bedre for meg.

VÅRTEGN I

Det er herlig med vår, men ikke alle vårtegn er like velkomne. Som eksamenstiden. Hvem har bestemt at våren er en fin tid å nilese på?

Uansett: Et sikkert vårtegn er den årlige seansen i aulaen hvor eksamensreglementet leses opp, etterfulgt av fag og navn på eksaminandene. Selv om navnene blir offentliggjort i InSchool kl. 09, insisterer elevene på å ha møtet i aulaen år etter år. Den pinefulle seansen å høre navnene bli opplest, har tydeligvis sin magi!

Reaksjonene uteble ikke under opplesingen denne aprildagen heller. Noen jublet, noen lo, andre tok til tårene, og andre igjen tok det med fatning.

Etter hvert har roen senket seg. Eller skal vi si fokuset? Eller er det kanskje det at vårsolen gjør dem mer synlige der de sitter med bøker og pc-er oppslått på benkene på plenen? Altfor snart går vår over til sommer. Også eksamenstiden blir tilbakelagt. Vi må bare ikke glemme å nyte våren mens vi har den. Takk, Gud, for årstidene!

Kirsten Robertsen

VÅRTEGN II

Et sikkert vårtegn er økt sosialt liv med dertil hørende møter og valg. Vi må tenke forebygging, også på en kristen videregående skole hvor vi ønsker å tro at ungdommene har tatt et aktivt valg mot rus.

For så enkelt er det ikke i den virkelige verden. Mange årsaker fører til valg i en

eller annen retning. Og for å hjelpe litt på, kom to ruskonsulenter fra Hole kommune på besøk og snakket med avgangselevene. Et nøkternt, saklig informasjonsmøte rammet inn budskapet med et betimelig stilt spørsmål: Når vi er så opptatt av å spise sunt, unngå sukker, få i oss nok

proteiner, holde kroppen vår i form, unngå mikroplast, ja, listen er lang – hvorfor da putte i oss stoffer og væsker som ødelegger? Et viktig møte, et viktig, engasjerende og nødvendig tema. Elevenes respons både under og etter møtet bekreftet akkurat det. Kirsten Robertsen

Vår hobby – AXLY

Fire glade gutter møttes på TVS dette skoleåret. To av dem, Christoffer Lijkendijk og Sebastian Lunne i 3 STA har vært klassekamerater siden ungdomsskolen. I høst begynte Leo Knudsen, tidligere klassekamerat fra ungdomsskolen, og Henrik Rotherud, et nytt bekjentskap, i påbyggklassen.

De fire fant fort tonen, de ble bedre kjent på TVS’ romatur, og nå har de startet et firma sammen:

AXLY DA. En tilfeldig ordveksling med Christoffer «avslørte» denne spennende historien, og da måtte han til pers!:

Hvordan kom dere på ideen?

Sebastian og jeg snakket i fjor sommer om at vi hadde lyst til å finne på noe. Så fant vi en på nettet som hadde startet sitt eget AI-selskap som laget såkalte «work flows». Og da tenkte vi at kanskje dette kunne være noe for det norske markedet også? Vi undersøkte mer og begynte å leke med mulig heten. Begynte på et pilotprosjekt og gjorde mange feil, men lærte mye!

Så begynte Henrik og Leo i påbyggklassen, og sammen har vi fortsatt å utvikle idéen. Før jul hadde vi laget en demo, men i juleferien laget vi tre til som nå er klare til å bli presentert for bedrifter.

Fortell hva dere skal produsere i AXLY!?

Vi vil tilby bedrifter og organisasjoner et AI-automatisert verktøy for å lette arbeidet og gi bedre flyt/mindre forstyrrelser ved at AI går inn og gjør enkelte arbeidsoppgaver i bedriften.

Jaha….. – Hvordan?

Vi vil skreddersy etter bedriftens behov, for eksempel hos en frisør: Der er jo kundekontakt viktig, men i stedet for at frisøren stadig blir avbrutt av telefonen, vil vi kunne tilby en AI-styrt løsning hvor AI svarer telefonen, samtaler med kunden og reserverer time til den hårbehandlingen kunden ønsker. Dette blir en vinnvinn situasjon for både frisør og kunde! Så kan andre bedrifter ha andre behov, som vi tilrettelegger AI-løsninger for.

Men å drive et firma er jo mer enn å lage demo?!

Ja, vi har vel i praksis gått i gründerlære i snart et helt skoleår

nå. Vi har laget hjemmesiden (AXLY.no, til orientering), vært på regnskapsmøte, gründerveiledningsmøte, bankmøte, har registrert selskapet i Brønnøysundregisteret, har satt oss inn i jussen rundt kontraktsutforminger, har søkt om etableringsfond, osv., osv. Vi har fordelt arbeidsoppgavene oss imellom, vi har valgt det feltet som interesserer den enkelte mest, og så lærer vi opp/informerer hverandre.

Og alt dette gjør dere på fritiden?!

Ja! Vi satte for eksempel av en mandag da vi hadde skolefri, hvor vi kjørte rundt til frisører og andre, og presenterte oss. Vi fikk tilbakemelding fra alle, og kom i kontakt med to bedrifter som vi fremdeles er i kontakt med og skal lage noe spesifikt tilpasset dem.

Så spennende! Hva er planene fremover?

Planene fremover er å ta et friår etter TVS, hvor vi skal jobbe videre med AXLY. Det første målet er å få signert en kundeavtale. Og når vi har skaffet et par kunder til, vil vi kontakte for eksempel Finansavisen for å få til en artikkel eller et intervju der, som kan bidra til markedsføring av AXLY.

Guttene har hatt en bratt læringskurve til nå, og de har mye nytt og spennende foran seg. De drives av at de synes det er gøy. Foreløpig en ekstremt lærerik og nyttig hobby, og så vil fremtiden vise om konseptet deres i AXLY slår an. Uansett er de allerede blitt mange verdifulle erfaringer rikere. Vi ønsker lykke til videre!!

Kirsten Robertsen

3STA PÅ OSLOTUR

En tur til Oslo og en pause fra vanlig skole er aldri feil. I strålende vær gikk turen til Nasjonalmuseet i Oslo. Temaet for 3sta denne gangen var det samiske, som er kompetansemål både i norsk og historie. En svært dyktig guide tok oss med gjennom samenes historie i kontekst med nasjonsbyggingen i Norge på slutten av 1800-tallet, og fram til vår tid. Her gikk kunst og historier hånd i hånd.

Sissel Reierson Brekke

TVS-JUBILEUM 2026

FOR 1966-, 1971-, 1976-, 1986-, 1996-, 2006OG 2016-KULLENE

arrangeres i år

lørdag 19. september

Vi ser frem til å ønske deg og dine kullkamerater velkommen til en dag i kjente korridorer, med mimring, gjenoppfriskning av gamle vennskap, latter og god stemning!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Gå til menyvalget «om oss» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling ved «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00. Frist for påmelding er 13. september.

Program for dagen:

Kl. 10.30 Sabbatsskole

Kl. 11.45 Festgudstjeneste

Kl. 13.00 Lunsj

Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet. De forskjellige årstrinnene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00 Bankett

Når du leser dette, nærmer vi oss slutten av skoleåret 2025/2026. Jeg kjenner takknemlighet for året som har gått, og ser tilbake på mye god utvikling, læring og fellesskap som har preget TVS dette året.

Vi har hatt en flott og positiv elevgruppe som har bidratt til et trygt og inkluderende skolemiljø. Russen har vært gode forbilder og har vist et engasjement som har gjort inntrykk. De arrangerte basar til inntekt for ADRA og tok initiativ til markeringen av godhetsuka, tiltak som skapte både samhold og refleksjon i hele elevgruppen. Med imponerende innsats samlet elevene inn over 400 000 kroner i høstens hjelpeaksjon. Det er et resultat som sier mye om både vilje, omsorg og ansvarsfølelse.

Gjennom året har elever reist på skoleturer til både Frankrike og Roma, og vi har hatt ekskursjoner i nærområdet som har gitt nye perspektiver og erfaringer. I klasserommene har det vært lagt ned mye

arbeid for å utvikle kunnskaper, holdninger og ferdigheter, og det merkes.

Også på fritiden har det skjedd mye. Vi har hatt bønneuker, andakter, gudstjenester og lovsang. Elever har deltatt på volleyballcup i Sverige, korfestival i Finland og fotballcup i Danmark. Noen elever har også deltatt i sjakkturneringer og vært på speiderturer. Slike opplevelser bygger fellesskap og skaper minner som varer lenge.

Det er vemodig å ta farvel med elever som nå avslutter etter to år på yrkesfag eller tre år på studiespesialisering. Det samme gjelder volontører og ansatte som søker nye utforinger eller går av med pensjon. Samtidig vet vi av erfaring at de som slutter på TVS, enten de er elever eller ansatte, ofte kommer tilbake på besøk. Det setter vi stor pris på.

Avslutningsvis vil jeg nevne at det fortsatt er noen ledige skoleplasser for skoleåret 2026/2027. Ta gjerne kontakt med oss dersom du er interessert.

God sommer!

Nina Myrdal, rektor

NYHETER!

Eric Anderson, redaktør

Gjenoppdagelsen av profeten

En viktig bok som vil overraske, glede, opplyse og inspirere til en sunnere forståelse av Ellen G. Whites viktige rolle i menigheten. Dette er en ærlig, men positiv bok skrevet av noen av våre fremste historikere og teologer.

Lars Dorland

Når Jesus er vanskelig å forstå

En lettlest, praktisk og nyttig bok for å forstå vanskelige tekster i Bibelen bedre. Her får du verktøy til å tolke og ny kunnskap om ting Jesus sa som du trodde du visste.

Bokklubbok i juni

FORUNDERSØKELSE

Det er flere år siden vi ble utsolgt for den populære bokserien for barn, Venner for livet. Men det er stadig etterspørsel etter den. Faktisk spør så mange etter den at vi vurderer å trykke den opp igjen. Det er 5 bøker i serien så det er et kostbart prosjekt å sette i gang. Derfor vil vi gjerne ha tilbakemeldinger fra dere på om interessen er så stor som vi har fått inntrykk av.

De fem bøkene vil kun blir solgt som sett, til kr. 1199,-/sett.

Våre bokklubbmedlemmer vil få 10% på disse, så da koster de kun kr. 1079.

Er du ikke allerede medlem? Du er hjertelig velkommen til å bli med i vår Bokklubb. Vi har mange spennende titler på gang!

Venner for livet

Er DU interessert i å kjøpe denne bokserien til dine barn, barnebarn eller venner, gi oss en tilbakemelding på det! Send en SMS til 97669368, eller en mail til post@adventnytt.no

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Ellen White og kampen om ufeilbarlig verbalinspirasjon

Av Edwin Torkelsen

BAKGRUNN

Det er ingen tvil om at Ellen G. White (1827-1915) har hatt stor innflytelse på adventbevegelsens utvikling, teologi og organisasjon. Fra å være en liten sekt i New England, utgått fra William Millers (17821849) tilhengere, vokste gruppen til å bli den verdensomspennende Syvendedags Adventistkirken. Ellen G. Whites status og autoritet hvilte på at hun som 17 åring, hevdet at hun hadde fått syner fra Gud som bidro til å forklare «Den store skuffelsen» 22. oktober 1844. Synene ble etter hvert erstattet av drømmer, innskytelser og «byrder» for visse saker og personer.

Ellen Harmon vokste opp i et religiøst miljø påvirket av «The Second Great Awakening». Vekkelsen var preget av emosjonell forkynnelse og opptatt av personlige og sosiale reformer. Det var en religiøs plikt å refse og korrigere andres feil og mangler slik at de kunne holde seg på den smale sti. Slike «vitnesbyrd» ble ofte fremført offentlig og på trykk i bevegelsens tidsskrift, Review & Herald.1

Påvirkningen gjaldt ikke bare teologiske endetidsforestillinger, men også praktiske temaer som familieliv, klesdrakt, kosthold, utdanning, helseinstitusjoner, forlagshus og organisasjon. Hennes status som «profet» vokste gradvis. Selv betegnet hun seg som en «budbærer». Det har alltid vært delte meninger om rollen. Det er forståelig da hun ikke var den eneste som viste til overnaturlige kontakter. Mest kjent er antagelig Joseph Smith (1805-1844), grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerne).

Ellen G. White har sitt navn på en lang rekke bøker, artikler, brev, manuskripter og dagbøker. Disse skriftene ble av mange oppfattet som «inspirerte». I religiøs sammenheng er hovedkriteriet en antagelse om at Gud på en eller annen måte har hatt en finger med i hvordan disse budskapene ble til.

INSPIRASJON – HVORDAN?

Det er ulike syn på hvordan «inspirasjon» kommer til uttrykk. Et synspunkt hevder at det er personen som bringer budskapet som er inspirert, men at han/hun selv velger sine ord i formidlingen av budskapet. Andre hevder at det er ordene som er inspirert, hvert ord og setning er bokstavelig bestemt av Gud. Bibelen blir ofte kalt «Guds Ord». Av dette premisset følger at en «verbalinspirert» tekst må være ufeilbarlig og uten selvmotsigelser. En tredje variant antyder at inspirasjonen kommer til syne gjennom lesernes erfaring med teksten, og at aksept og tradisjon viser at teksten er inspirert. Det tok ca. 250 år før Det nye testamentet fikk «godkjent» alle skriftene det har i dag. Katolikker og protestanter er fremdeles uenige om Det gamle testamentets skrifter. For noen er «inspirasjon» en blanding av disse elementene.

Alden Thompson viser i sin bok Escape From the Flames at Ellen G. Whites syn på inspirasjon var under utvikling. Bibelen er et produkt av både guddommelig og menneskelig aktivitet. I begynnelsen la hun hovedvekten på det guddommelige elementet, mens hun senere la betydelig vekt på det menneskelige elementet. Thompson gir flere eksempler på begge synspunktene. Sammenligner man sitatene kan man lett bli forvirret.

Hovedtanken er at inspirasjonen manifesterer seg som et samarbeid mellom Gud og mennesker, hvor menneskelig ordvalg og uttrykksmåte ikke er ufeilbarlig. Begge deler er menneskelig, og alt menneskelig er ufullkomment. Gud står ikke på prøve som forfatter.2

Den fundamentalistiske bevegelsen oppsto like etter Ellen G. Whites død i 1915. Hovedbudskapet var at Bibelen var ufeilbarlig på alle punkter. Bibelens autoritet måtte beskyttes mot «liberale» teologer som tolket Bibelens tekster «kritisk», dvs. i lys av historisk tidsperiode, forfatternes bakgrunn og agenda, samfunnskulturen, tekstenes sjanger, osv. Dette i motsetning til fundamentalistenes ide om at tekstene skulle leses «som de står» - dvs. at lesernes subjektive oppfatning var tilstrekkelig. De mente at Bibelen måtte fortolkes av Den hellige ånd –og at det fant sted mens leseren leste teksten. Dette konstruerte en konflikt mellom tro og tanke: de ble sett på som motsetninger, mens de egentlig utfyller hverandre. En tro uten tanke fører til overtro, og en tanke uten tro kan ende i gudløs rasjonalisme.

Ellen G. Whites status som Guds «budbærer», fikk gradvis sterkere feste, og hennes syn på seg selv ble tilsvarende styrket. Hun påsto ikke at hun var ufeilbarlig, men samtidig reagerte hun sterkt når noen motsa henne .3 Mange adventister oppfattet likevel hennes inspirasjon for å være på samme nivå som Bibelen. Etter hennes død i 1915 ble autoriteten stadig forsterket, og det ble tegnet et tilnærmet verbalinspirert bilde av hennes skrifter. Det førte til sterke og polariserte motsetninger.

BIBEL- OG HISTORIEKONFERANSEN I 1919 Siden midten av 1970-tallet har flere historikere bidratt til å forstå og forklare konsekvensene av striden rundt verbalinspirasjon og Ellen G. Whites litterære og økonomiske arv.4

Ellen G. Whites syn på inspirasjon var under utvikling. Bibelen er et produkt av både guddommelig og menneskelig aktivitet.

George Knight har i sin bok Ellen White’s Afterlife5 drøftet ulike syn på hennes inspirasjon, skrifter, rolle og frykten for hva som vil/kan skje dersom tradisjonsbaserte synspunkter blir prøvet mot faktiske forhold og hennes noe uklare selvforståelse. Knights bok viser til flere primærkilder. De viser at det aldri har vært en entydig forståelse av hennes inspirasjon, rolle og skrifter. Selv om verbalinspirasjonstanken ble styrket, var den ikke enerådende ettersom kritikere ikke aksepterte dette synet og, i noen tilfeller, heller ikke hennes profetstatus.6

Sommeren 1919 arrangerte Generalkonferansen en Bibel- og historiekonferanse ved kontoret i Washington D.C., der flere teologer og historielærere deltok. Konferansen tok opp spørsmål som var til dels omstridte. Blant disse var følgende:

(a) Hva gjør vi om Ellen G. Whites bøker beskriver historiske hendelser i strid med vitenskapelig historieforskning? Skal historielærerne erklære at hennes fremstilling er inspirert og derfor korrekt, og at faghistorikerne tar feil?

(b) Er hennes skrifter verbalinspirerte og derfor uten mangler, eller virker inspirasjonen annerledes?

(c) Er alt hun skrev originalt i både språk og innhold? Har hun aldri lånt tanker og tekster fra andre kilder?

Disse og lignende spørsmål har konsekvenser for hvordan vi forstår henne som person, og hvordan vi bruker hennes skrifter. Det var et forsøk på å avgrense hennes rolle og innflytelse for å dempe forvirringen som hersket, og som tydelig kom til syne under konferansen. Det ble heftige meningsutvekslinger, spesielt om inspirasjonsspørsmålet. Mye ville ha sjokkert vanlige menighetsmedlemmer. Nesten alle innlegg på konferansen ble stenografisk notert, men i noen tilfeller unnlot man dette på grunn av samtalens følsomhet. Disse rapportene som utgjør hundrevis av sider, er en uvurderlig primærkilde siden de ordrett gjengir hva som ble sagt. De viser at Adventistkirkens toppledere viste en overraskende åpenhet i møte med kontroversielle spørsmål. Referatene ble imidlertid oppfattet som så følsomme at ledelsen var i tvil om de skulle offentliggjøres. Rapportene ble pakket inn og lagt i arkivet til Generalkonferansen. Først på midten av 1970-tallet ble rapportene tilfeldigvis gjenfunnet.

KILDEBRUK OG VERBALINSPIRASJON Drøftelsene i 1919 gikk på Ellen G. Whites kildebruk og verbalinspirasjon. Selv i hennes levetid kom det plagiatanklager, noe som fikk konsekvenser for synet på inspirasjon. Hennes nære venn Stephen N. Haskell (1833-1922) og andre ledere mente at skriftene var verbalinspirert, til tross for at hun i manuskripter fra 1886 og 1888 uttrykte et annet syn (publisert først i 1858). Dette ble også beskrevet i innledningen til «The Great Controversy» i 1888, gjentatt i 1911-utgaven7

Generalkonferansens formann A.G. Daniells (1858-1935) og William W. Prescott (1855-1944), tidligere rektor og redaktør av Review and Herald, var blant dem som gikk imot verbalinspirasjon, både i hennes skrifter og i Bibelen. Daniells hadde arbeidet med henne i Australia i 1890-årene, og de fortsatte å ha nær kontakt til hun døde i 1915. Daniells og Prescotts argument var

Fortsetter neste side

Ellen White

enkelt: Vi så hvordan Ellen G. Whites bøker ble til, og den prosessen er uforenelig med påstanden om at hennes skrifter er verbalinspirerte og ufeilbarlige. På konferansen i 1919 viste de til flere forhold:

(a) Hennes håndskrevne manuskripter var språklig, grammatikalsk og syntaktisk svært dårlige. Hennes skolegang ble avbrutt da hun var 9 år, og skriveferdigheten var som en niåring og språklig begrenset. Selv i voksen alder måtte andre renskrive manuskriptene for at de skulle være lesbare og akseptable for publisering. Daniells pekte på at hennes første syner ble nedskrevet av hennes mann, James White (1821-1881). Senere ansatte hun flere sekretærer som redigerte manuskriptene slik at teksten fikk god og lesbar flyt. De mest kjente var to dyktige damer, Fannie Bolton (1859-1926) og Marian Davis (1847-1904). Den trykte teksten var derfor langt fra diktert ord for ord av Gud.

(b) De tidlige tekstene i Testimonies for the Church ble senere revidert. Det skjedde etter hennes eget initiativ. Noe ble fjernet, noe ble omformulert og noe ble lagt til. Det meste av dette ble utført av hennes sekretærer.

(c) Flere av Ellen G. Whites bøker ble satt sammen fra andre kilder av hennes sekretærer. Daniells trekker fram bøkene Life of Paul, The Great Controversy og Desire of Ages. Han omtaler utgivelsen av Life of Paul som et alvorlig feilgrep. Den var i all hovedsak kopiert fra en bok skrevet av to britiske teologer, Conybeare og Howson. The Great Controversy har en lang tilblivelseshistorie, fra 1858 med nye utgaver i 1884, 1888 og 1911. Temaet om den store strid ble stadig utvidet. De tre siste utgavene inneholdt avsnitt hentet fra Wylies og d’Aubignés historieverk om Reformasjonen. I utgavene fra 1884 og 1888 var det ikke gitt kildehenvisning eller anførselstegn for sitater.8

Da Daniells ble oppmerksom på at stoff var hentet fra andre bøker, sammenlignet han og en medarbeider de to bøkene Life of Paul og The Great Controversy med andre historiske bøker. I 1919 sa han: «... og vi leste ord for ord, side etter side, og det var ingen

anførselstegn, ingen kildehenvisning, og jeg så ingen forskjell før vi begynte å sammenligne dem. Jeg antok at det var søster Whites eget arbeid».

Daniells nevnte saken for Ellen G. White. «Den stakkars søster sa: ‘Hvorfor, jeg visste ikke om anførselstegn og kildehenvisninger. Mine sekretærer skulle ha tatt seg av dette, og forlaget skulle ha tatt seg av dette’». Daniells tilføyer: «Hun hevdet ikke at alt var åpenbart for henne og skrevet ord for ord under Herrens inspirasjon. Der så jeg det menneskelige i disse tekstene … Hvis man hadde behandlet dette på rett måte, ville det ha spart mange mennesker fra å bli kjørt inn på et feil spor».

Daniells nevner boken The Desire of Ages. Den ble utgitt i 1898 mens han og Ellen G. White var i Australia. I 1919 sa Daniells: «I Australia så jeg hvordan The Desire of Ages ble til. Jeg så hvordan kapitler ble skrevet på nytt, noen av dem ble skrevet om igjen og igjen og igjen».

Disse observasjonene gjorde at Daniells måtte ta et oppgjør med sine forestillinger om inspirasjonen. Hennes skrifter var ikke verbalinspirert. Måten bøkene var blitt til på, viste dette så tydelig at det ikke burde være noen tvil.

Da The Great Controversy ble revidert I 1911, ble det tilføyd henvisninger til historiske verk som hun hadde sitert eller benyttet. For dem som trodde på verbalinspirasjon, var en slik revisjon foruroligende. De mente at endringer av «Vitnesbyrdene» og øvrige skrifter, ville undergrave deres troverdighet og autoritet: Hvis Ellen G. White hadde benyttet kilder som ikke var inspirert angående historiske detaljer, hvordan kunne man skille mellom hva som var inspirert og ikke inspirert?

Revisjonen av boken i 1911 førte til at noen hevdet at ledelsen i Generalkonferansen hadde mistet troen på «Profetiens Ånd» (en betegnelse for hennes skrifter). Daniells tilbakeviste denne anklagen og uttalte at han hadde full tillit til Ellen G. White, selv om han ikke trodde at skriftene var verbalinspirert. Han presiserte at 1911-revisjonen av The Great Controversy ikke var gjort av Generalkonferansens ledelse, men av kretsen rundt henne. Blant dem var Prescott som fikk i oppdrag å spore lån fra andre kilder, og sekretærene. Alle endringer ble godkjent av henne selv, og hun tok ansvaret for dem. Ellen G. White hadde sagt at hun ikke var ekspert på historiske detaljer. Hun hadde i syn sett begivenheter,

men måtte bruke andre kilder for å tid- og stedfeste dem. Hennes bidrag lå i den åndelige tolkningen av hendelsene.

HVA GJØR VI NÅR VIRKELIGHETEN

TRUER OSS?

Dessverre trodde mange at alle hennes skrifter var verbalinspirert. Deres tillit til innholdet i hennes skrifter hvilte på denne feilaktige oppfatningen. Daniells, Prescott og noen andre deltagere i Bibelkonferansen i 1919 var klar over dette, men hva skulle de gjøre med det?

Daniells forsto at hvis de gjorde kjent at hennes skrifter var blitt til på en måte som utelukket verbalinspirasjon, ville mange bli «kjørt i grøften». Mange ville miste troen når de oppdaget at deres egne forutfattede meninger ikke stemte med virkeligheten. Daniells kom med følgende hjertesukk: «Hvis disse feilaktige synspunktene aldri var blitt framsatt, ville tingene ha vært mye enklere enn de er i dag. Anklagene om plagiat ville ha blitt enklere, og jeg tror at menn ville ha blitt spart for saken [SDAs misjon] hvis vi fra begynnelsen av hadde forstått disse tingene [inspirasjon] slik vi burde. Med disse feilaktige synspunktene vil det bli vanskelig å rette dette opp». Han tilføyde en viktig bemerkning: «Vi vil ikke møte disse vanskelighetene ved å hengi oss til falske påstander».

Valget sto mellom:

(a) Skulle lederne begynne å undervise om at Guds budskap ble formidlet i leirkar av ufullkomne mennesker og i ufullkomment menneskelig språk? Det innebar at det både i Bibelen og hennes skrifter kunne forekomme feil. For mange ville det bli et betydelig sjokk som ville ryste grunnvollen i deres tro.

(b) Skulle de fortsette som før, la folk forbli i deres feilaktige forståelse, for på den måten «å redde» deres tro fra å bryte sammen? Problemet var at det siste alternativet bygget på en løgn. Kunne noens «tro» reddes ved å la dem fortsette å tro en løgn?

Daniells gikk inn for det første alternativet. Man kunne ikke la medlemmene forbli uvitende om de faktiske forhold. Han viste til sine erfaringer i Australia og New Zealand, hvor åpenhet om at hennes skrifter ikke var verbalinspirert, ikke hadde ført til at predikanter og medlemmer mistet tilliten til Ellen G. White og budskapet

i hennes skrifter. Daniells kom med en alvorlig advarsel: Valgte man å skjule de faktiske forholdene, ville det føre til en langt større krise senere når de faktiske forholdene kom for dagen. Ca. 60 år senere fikk han rett.

MOTSTAND MOT SANNHETEN OM ELLEN

G. WHITE

Noen tviholdt på sin villfarelse. To menn, C.E. Holmes (ansatt i SDA forlaget) og J.S. Washburn (evangelist), var overbevist om at verbalinspirasjon var det eneste riktige. De var svært misfornøyde med revisjonen av «The Great Controversy» i 1911. 1. april 1920 publiserte de en traktat som hevdet at hennes skrifter var ufeilbarlige. Like etter kom en ny traktat som gikk til angrep på Daniells, Prescott og W.C. White (1854-1937). Traktatene som ble delt ut ved Generalforsamlingen i 1922, satte Daniells i et dårlig lys hos delegatene, og han ble ikke gjenvalgt som formann.9

Nye og yngre folk kom inn i SDAs ledelse. I årene som fulgte tok de parti med den voksende evangelikale fundamentalismen som hevdet at Bibelen var verbalinspirert og derfor uten feil på noe punkt. Ellen G. White ble i praksis betraktet som verbalinspirert. I folks bevissthet fikk hun status som ufeilbarlig «helgen». Hennes skrifter ble løftet opp på nivå med Bibelen. A.G. Daniells advarsel om en framtidig rystelse i SDA, gikk grundig i oppfyllelse da Ronald Numbers i 1976 kom med sin bok «Prophetess of Health. A Study of Ellen G. White»,10 og Walter Rea i 1982 utga sin bok «The White Lie».11 Begge bøkene dokumenterte det Daniells og andre visste så godt i 1919, nemlig at hennes skrifter ikke var verbalinspirert og at hun hadde benyttet andre kilder i sine bøker. Det kostet SDA-samfunnet dyrt i tap av mange pastorer og medlemmer som opplevde at de var ført bak lyset.

Hva kan vi lære av denne saken i vår historie? Det overlater jeg til dere som leser denne artikkelen å svare på.

1 Denne bakgrunnen er godt beskrevet av Gilbert Valentine i hans biografi «J.N. Andrews – Mission Pioneer, Evangelist, and Thought Leader» (Pacific Press Publishing Association, 2019).

2 Alden Thompson har skrevet to gode bøker om inspirasjon: «Inspiration: Hard Questions, Honest Answers» (Review and Herald Publishing Association, 1991); og «Escape From the Flames. How Ellen White grew from fear to

joy – and helped me do the same» (Pacific Press Publishing Association, 2005). Se kapittel 4 i den siste boken, s. 36-37.

3 Gilbert Valentines bok «The Prophet and the Presidents: Ellen G. White and the Processes of Change 1887-1913. A Study of Ellen White’s Influence on the Administrative Leadership of the Seventh-Day Adventist Church» (Pacific Press Publishing Association, 2011), beskriver spenningsforholdet mellom Ellen G. White og adventistkirkens øverste ledelse. Boken gjengir lange avsnitt av brevvekslingen mellom dem hvor begge parter beskriver sine frustrasjoner. Ellen G. White irettesatte lederne med sterke ord og anklager, men i så lite konkret form at de hadde vanskelig for å forstå hva hun mente. Det skapte frustrasjoner, og når de foretok endringer, så kritiserte hun dem også for det.

4 Konfliktene rundt Ellen G. Whites litterære og økonomiske arv er beskrevet av Gilbert Valentine i boken «The Struggle for the Prophetic Heritage. Issues in the conflict for control of the Ellen G. White publications 19301939» (Oak & Acorn Publishing, 2018).

5 George Knight, «Ellen White’s Afterlife» (Pacific Press Publishing Association, 2019).

6 Dudley M. Canright (1840-1919) var i 22 år en fremgangsrik SDA evangelist og nær venn av Ellen og James White. Han kom til at han ikke kunne aksepterte hennes profetstatus. Han forlot SDA i 1887 av doktrinære grunner. Han skrev et par bøker som var kritiske til SDA. Mest kjent er boken «Life of Mrs. E.G. White: Her Claims Refuted» (1919. Tilgjengelig på Amazon).

7 Se Thompson, «Escape From the Flames», s. 33.

8 Om revisjoner av Ellen Whites bøker, se Ronald D. Graybill: «Visions and Revisions: A Textual History of Ellen G. White’s Writings» (Oak & Acorn Publishing, 2019). Graybill arbeidet i mange år for Ellen G. White Estate.

9 Historien om Bibel- og historiekonferansen i 1919 er utførlig fremstilt av Michael Campbell i hans bok «1919 – The Untold Story of Adventism’s Struggle with Fundamentalism» (Pacific Press Publishing Association, 2019). Se også Michael Campbells oppfølgerbok «1922 – The Rise of Adventist Fundamentalism» (Pacific Press Publishing Association, 2022). Denne boken gir en fyldig framstilling av Generalkonferansens generalforsamling i 1922. Begge bøkene gir også en god oversikt over fundamentalismens bakgrunn og fremvekst, hvorfor så mange SDA ledere omfavnet bevegelsen, og hvordan ideologien i løpet av de neste 50-60 årene la grunnlaget for at Ellen G. White ble opphøyet til en ufeilbarlig «helgenstatus» og autoritet på alle saksområder. Rapportene fra 1919 konferansen ble gjenoppdaget på 1970-tallet, noe som først førte til mye oppstandelse. Etter hvert har mange fått et mer nyansert og edruelig syn på Ellen G. White og har forstått at profeter også var feilende mennesker.

10 Ronald Numbers, «Prophetess of Health. A Study of Ellen G. White» (3. utg. William B. Eerdmans Publishing 2008). Boken ble først utgitt i 1976.

11 Walter Rea, «The White Lie» (One Stone Press, 2021). Boken ble først utgitt i 1982.

Vi gratulerer

95 Knut Asmund Johnsen

Fredrikstad menighet, 11. juni

Finn Sigurd Johansen

Oslo, Ulsrud menighet, 6. juli

85 Hella Agnete Olsen

Fredrikstad menighet, 14. juni

80 Inger Hanne Pedersen

Haugesund menighet, 11. juni

Inge Marie Kristine Johannessen

Vadsø menighet, 18. juni

Michael John Bjaanes

Strømmen menighet, 19. juni

Per-Einar Dag Frydenlund

Grenland menighet, 22. juni

Turid Elisabeth Nilsen

Grenland menighet, 25. juni

Jan Laurits Larsen

Tromsø menighet, 1. juli

Rolf Johannes Haugland

Harstad menighet, 5. juli

Steinar Leif Pettersen

Tyrifjord menighet, 6. juli

Thor Einar Lien

Kristiansand menighet, 9. juli

75 Grete Ellefsen Klungsør Ålesund menighet, 12. juni

Spak Sveinung Eidså Eidså menighet, 15. juni

Arne Fjelmberg

Hønefoss menighet, 19. juni

Bertil Gøsta Blomkvist

Molde menighet, 22. juni

Grete Karin Fjelnseth

Trondheim menighet, 27. juni

Ruth Lindbæk

Tromsø menighet, 3. juli

Åse Anneana Johansen

Mjøndalen menighet, 4. juli

70

Jim Ambjørnsen

Mysen menighet, 10. juni

Sissel Myklebust Sander

Tyrifjord menighet, 20. juni

Ann Sidsel Wollan Dahl

Tyrifjord menighet, 2. juli

Yasmin Ismail Abdul Sarpsborg menighet, 4. juli

Marianne Søgaard Aune

Sandefjord menighet, 5. juli

Karen Anna Westerlund Hogganvik Sarpsborg menighet, 4. juli

Våre tidlige pastorer, del 17

Ole Jordal

En fremragende forkynner som gjennom over 40 år sterkt bidro til nye medlemmer i kirkene våre.

Av Trygve Andersen

Ole Olsen Jordal ble født i Bergen i 1892 av foreldrene Helena og Ole Rasmussen Jordahl. De var blant de aller første adventistene i Bergen, og ble døpt av pastor Niels Claussen etter hans første virksomhet der i 1893-94. Det ble ikke akseptert av lokalsamfunnet der de bodde, og de ble nærmest mobbet vekk. De solgte etter hvert gården i Jordalen og flyttet til Sandnes, til et lite gårdsbruk der.

Ole forteller i sin fyldige selvbiografi, som jeg har vært så heldig å få tilgang til, om sin barndom på gården Hestegotten utenfor Bergen. Han likte å arbeide på gården helt fra han var liten gutt, og han var med på all slags arbeid. En dag var han og en kamerat ute og jaktet på måker, med pil og bue som de hadde laget. Han gikk med buen spent, og på en eller annen måte mistet han grepet på den, og pila gikk rett inn i det ene øyet hans. Han kom seg hjem, og fikk litt hjelp av søsteren som var hjemme, og senere kom foreldrene hjem. Men synet på det ene øyet var ikke til å redde, så han levde resten av livet med syn bare på ett øye.

Tre år senere fikk han en svulst i lungen og ble veldig syk. Legene kunne lite gjøre den gang, og gutten ble svakere og svakere. På et tidspunkt mente legene at han var død. Moren sto ved siden av sengen med en ispose i hånden og kastet den fra seg i fortvilelse. Den landet på guttens bryst, og kuldesjokket gjorde at gutten skvatt til. Og legene fortsatte da behandlingen. Han var syk lenge, men kom seg etter hvert. Han forteller at Kezia Røst Landaas pleide å si at det var hun som reddet livet hans, for det var hun som hadde hentet isen.

I ungdommen hadde Ole en del venner utenfor menigheten, og han var mye ute og festet sammen med disse. Så han var bare halvhjertet med i menigheten. Han forteller i sin selvbiografi at han en gang hadde vært på fest hos Jonas Øglend, sønnesønnen til sykkelfabrikanten. På

veien hjem hørte han en sang fra et hus, om en mann som lå for døden og var fortapt, og om muligheten for omvendelse og å komme til Jesus. Det berørte hans hjerte. Og da han kom hjem, hørte han også at moren ba for ham om at han måtte vende om og bli frelst. Da knelte han ned ved sengen og overga seg helt til Gud. Han ble døpt ikke lenge etterpå i Stavanger. Det var egentlig meningen at han skulle studere medisin. En norskamerikaner ved navn Oscar Einarsen, som var i Bergen som misjonær en periode, hadde lovet å hjelpe ham økonomisk.. De planla også å starte opp et sanatorium i Bergen. Dette var dessverre et luftslott. Einarsen dro tilbake til USA, forsvant ut av menigheten, og de hørte ikke mer fra ham. Så utdanningen til Ole Jordal tok en annen vei. Det var 6 barn i familien, ett av dem døde som baby. Det var fire som dro til Skodsborg og tok forskjellig utdanning der. Ole var en av dem, og han valgte misjonsskolen, og altså pastorutdanningen. Alle disse fire fant seg også danske ektefeller.

Tilbake i Norge i 1916 begynte han som kolportør, og det var meget vellykket. Han og en han jobbet sammen med, reiste land og strand rundt i Norge, og de solgte godt. Året etter ble han kalt til å være bibelarbeider for O. J. Olsen Røst i Arendal. Røst hadde en bibelarbeider til, som kanskje var mer interessant for ham, for henne skulle han snart gifte seg med. Så Jordal ble ikke så mye bibelarbeider, han holdt mest på med å selge traktater og blader i området. Også sommeren 1918 fortsatte han som kolportør.

Ole reiste ned igjen til Helsingør for å gifte seg med Marie Christensen i 1918. Hun var datter av en dansk pastor. Og Ole ble nå ansatt som pastor i menigheten her. Deres første offentlige virksomhet ble i Byglandsfjord. Han skriver at det var interessant. Han dro med seg et lite husorgel, som hans kone hadde tatt med fra Danmark, til møtene. Og det kom mange folk til å begynne med. Men så kom det en

emissær og holdt møter i bedehuset. Jordal gikk og hørte på ham. Emissæren fortalte at han selv hadde gått på en adventistskole, men at det var en farlig vei. Så etterpå dabbet fremmøtet på Jordals møter av. Men et ektepar tok imot budskapet. De var døpt fra før, så de ble bare tatt opp i menigheten.

Neste sted var i Time på Jæren. Der fikk han leid en stor sal med plass til 500 mennesker. På det første møtet kom det 3 menn, på det neste 2, og så 1. Så stoppet det hele, for salen ble stengt på grunn av pandemi (spanskesyken).

De flyttet da til Arendalsområdet og holdt møter der. På møtene gikk bl.a. noen med etternavn de Lange, og det var en liten gruppe som tok imot budskapet. Så kom de til Vik i Sogn. Der startet de også i en stor sal for 500 mennesker, og det var fullt på første møte. Og de fikk god kontakt med befolkningen, inkludert klokkeren, som bodde på samme gård som de leide hus. Men også her kom det snart emissærer og skapte motstand. Det gikk så langt som at ungdommene kastet stein etter dem hvis de gikk ut en tur på kvelden. 3 personer ble adventister på dette stedet, bl.a. en dame ved navn Ragnhild Thue som senere ble gift Tenold.

Så gikk turen til Østfold, først Moss, så Fredrikstad, Sarpsborg og så Halden. I Sarpsborg var menigheten nesten dødd ut, skriver han. Men da Jordal dro, var det mange nye medlemmer og en levende menighet. Han holdt også møter i Sellebak på denne tiden, og det ble opprettet menighet der. Da er vi kommet til 1925.

Jordal kom deretter til Hamar. Der fikk han store utfordringer. En ung mann, som egentlig hadde gått ut av menigheten, hadde overbevist hele menigheten om at adventistene tok feil angående noe med helligdommen. Og Jordal fikk en stor jobb med å få menigheten tilbake på rett spor. Denne mannen skrev også i avisene og prøvde å skremme vekk folk fra de offentlige møtene. Det klarte han dog ikke, for det kom mye folk til Jordals møter. Mange

tok imot adventbudskapet, og det ble også ro i menigheten.

Så i 1927 ble det egentlig bestemt at Jordal skulle flytte over Mjøsa, til Gjøvik. Der var det visst bare én adventist. Men så ble han i stedet valgt til konferensleder og flyttet til Strømmen. Men han jobbet da i Oslo og holdt også offentlige møter der en periode. (Det var ikke en menighet på Strømmen før i 1932). I en dåp i Oslo i 1928 ble over 20 personer døpt av Jordal og tatt opp i menigheten.

Turen gikk så til hans fødeby Bergen i 1928-29. Han hadde faktisk møter i det samme huset som pastor Claussen leide da han kom til Bergen i 1893, da Oles foreldre ble adventister. Det var spesielt for ham. Han hadde fulle hus ved møtene, og mange nye ble med i menigheten der også.

Så kom han til Larvik i 1930. Her kom han faktisk i en aviskonflikt med selveste professor Ole Hallesby. Jordal hadde sitert fra en bok av Hallesby et avsnitt om sabbat og søndag. Og det mente Hallesby var et sitatfusk, selv om sitatet egentlig var riktig.

Jordal hadde, ifølge Hallesby, fått det til å se ut som at han taler for sabbaten som helligdag. Det han egentlig gjorde i boka var å forklare hvordan adventistene ser på dette. Jordal avviste at han hadde fusket med sitatet, og mente at han slett ikke hadde tillagt Hallesby denne meningen. Han visste jo godt at Hallesby mente det motsatte. I neste møteannonse inviterte Jordal Hallesby spesielt til sitt møte, og Hallesby var faktisk i området og holdt møter for

Indremisjonen i byen, så han kunne jo ha kommet. Men intet tyder på det. Andre, anonyme personer, blandet seg også inn i avisdebatten, og den ble ganske skarp. Jeg må nok si at jeg synes Jordal brukte overraskende sterke ord i avisen. Eks: «..Hvis De nu ikke legger hånd på Deres munn og ophører med deres ondskapsfulle skriverier, skal jeg for sannhetens skyld…. Når De ovenikjøpet søker å dra alle mine citater i tvil innenfor offentligheten, skal jeg fortelle både Dem og offentligheten at var jeg ikke en kristen, så skulle både De og professor Hallesby fått stå til ansvar for de grove og falske beskyldninger…»

I de følgende årene, 1931-35 arbeidet Jordal i byene på Sørlandet, i Arendal, Grimstad, Lillesand, Kristiansand, Vennesla og Mandal. Han forteller om god interesse for møtene, men også mye motstand fra Frikirkefolk. Det var avisskriverier, og til og med demonstrasjonstog, mot ham. I Mandal kom han også på en russeplakat 17. mai, med tegning av ham og gjetebukken med et stort horn i pannen. Under stor det: «Pastor Jordal i kamp med galten.» Så var han et år i Stavanger, ikke langt fra der hans foreldre hadde bodd, i Sandnes. Men så ble han kalt til Onsrud som bibellærer, og var der i to år. Deretter gikk turen til Tønsberg 1938-42, og han holdt da også møter i Horten, Holmestrand og Larvik. Videre i Trondhjem frem til krigens slutt, med møter også i Kristiansund og Namsos.

I 1945 ble Jordal valgt til leder for Mellomnorsk konferens. Og året etter var han delegert til Generalkonferansen for første gang. I 1949 foreslo han at Mellom-

norsk konferens skulle oppløses, og det ble gjort. Han fikk så kall til å komme til Oslo, men det var visst umulig å få tak i leilighet der, og han havnet i stedet i Bergen igjen. Han var der i to år og hadde mye folk på møtene. Han hadde dåp flere ganger.

I 1951 ble han valgt til sekretær for Sabbatsskole og Hjemmemisjon og flyttet da til Oslo. Han fortsatte også på en virksomhet som pastor Lohne hadde startet. Igjen var det mye folk på møtene og dåp flere ganger.

Sommeren 1955 skulle Ole og Marie på biltur til Roma sammen med datteren Ingeborg og hennes familie (Bjerkan). Da de kom til Gøteborg, ble de involvert i en trafikkulykke. Flere av dem ble skadet, Marie brakk nesebenet, og Ole fikk kløvd leppa og en kraftig hjernerystelse. De var på sykehus i 3 uker og etterpå på Hultafors. Ole var sykmeldt i flere måneder. Noen Romatur ble det altså ikke.

Jordal trappet nå litt ned må møtevirksomheten, men jeg finner møteserier både i Larvik, Drammen og i Mosjøen. Og skoleåret 1961-62 var han bibellærer på Tyrifjord. Ellers reiste han rundt og besøkte menigheter på sabbatene helt frem til 1971, da var han jo nesten 80 år. Da fikk han en blødning på det venstre øyet. De prøvde å redde synet hans med en operasjon på det andre øyet, som han jo var blind på fra barndommen. Men det var ikke vellykket.

Ole Jordal mistet sin kone Marie i 1968. Han giftet seg igjen året etter med Ruth Iversen fra Arendal. Ole døde i 1979, og ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Fortsetter neste side

I nekrologen i Adventnytt, skriver Paul Frivold bl.a. om Jordal: «Som forkynner har br. Jordal satt dype spor etter seg. Med stor frimodighet og nidkjærhet, forent med grundig bibelkunnskap, forkynte han i mer enn 40 år budskapet om den korsfestede, oppstandne og snart kommende frelser. Det var jo dette som hadde grepet hans eget hjerte. Det var en velsignelse å få sitte under br. Jordals talerstol. Hans manende appeller om å gi seg helhjertet til Kristus gjorde sterkt

inntrykk på oss alle. Mange er de som har takket Gud for det lys og håp han brakte dem… Pastor Jordal var en forstandig, innsiktsfull og behagelig medarbeider. Han hadde stor byrde for at de unge skulle få seg en utdannelse for misjonsarbeidet, og han var respektert og elsket av alle som lærte ham å kjenne.»

Vi har mange gamle lydopptak av pastor Jordal i vårt HASDA-arkiv. Og jeg må si at det er en spesiell opplevelse å lytte til dem.

Vi minnes

Finn Frode Eckhoff, Tyrifjord menighet, sovnet fredfullt inn 13. april etter kort tids sykdom, omgitt av sine nærmeste. Med hans bortgang har Adventistkirken mistet en av sine mest markante og respekterte ledere – en mann som satte dype spor både som menneske, pastor og organisator.

Finn ble født i Stavanger 28. mars 1949 og vokste opp i en familie med tydelige verdier og forventninger. Selv om veien lå åpen for å overta familiebedriften, valgte han en annen retning – drevet av tro og en voksende lengsel etter å tjene Gud. Møtet med Sigrun og hennes adventistiske tro ble avgjørende. Han ble døpt 1. mai 1970, og deres ekteskap fra 1972 ble et livslangt fellesskap preget av kjærlighet, tro og tjeneste.

Kallet førte Finn ut i verden. Han tok teologisk utdanning ved Newbold College i England og senere en Master of Divinity ved Andrews University i USA. Sammen med Sigrun bygget han ikke bare familie, men også menigheter og fellesskap – fra Vestlandet til Østlandet, og også gjennom tjeneste på Island.

Gjennom mer enn fire tiår var Finn en sentral skikkelse i Adventistkirken i Norge. Han tjente som pastor, leder og organisasjonssekretær, og ble kjent som en dyktig administrator med skarpt blikk for både mennesker og muligheter. Han hadde en sjelden evne til å skape orden i komplekse situasjoner, og hans arbeid ble lagt merke til langt utover Norges grenser.

Finn ble beskrevet som ryddig, grundig og pålitelig – en leder med høy integritet og sterk rettferdighetssans. Samtidig var han varm, inkluderende og lyttende. Hans formuleringer bar preg av omtanke og refleksjon; han søkte alltid klarhet og rettferdighet. Engasjementet for likeverd og likestilling i kirken var en hjertesak han bar trofast gjennom mange år.

Livet bød også på prøvelser. Etter en kreftdiagnose i 1996, som ga dystre prognoser, fikk han likevel leve og tjene i tre tiår til – noe han selv så som en gave og et kall til fortsatt tjeneste.

For mange vil Finn stå igjen som en bauta: en leder med visjon, et medmenneske med varme og en troens mann med dyp forankring. Han etterlater seg et rikt ettermæle – av trofast tjeneste, klokskap og kjærlighet. Begravelsen fant sted fra Norderhov kirke, fredag 24, april. Våre tanker går til ektefellen Sigrun, og til barna Eilif og Hedvig med familier. Vi lyser fred over hans gode minne.

Reidar

J. Kvinge

Hans særegne stemme og hans måte å legge frem våre trospunkter på gjør inntrykk. Ole og Marie fikk 7 barn, alle vokste opp og var med i menigheten. Den eldste sønnen Louis døde i en flyulykke i Teheran i 1951. Det var mange store oppslag i avisene om det.

Kilder: Pastor Jordal’s selvbiografi, SDA tidsskrifter, slektskilder i Digitalarkivet, gamle aviser i Nasjonalbiblioteket på nett. Takk til Terje Keyn (barnebarn) for familiebilder.

Anita Flagtvedt, Bergen menighet, døde etter kort tids sykdom 18. januar 2026, 56 år gammel.

Anita var et omsorgsfullt menneske som satte dype spor i menneskene rundt seg. Med sin ro og vennlighet møtte hun andre med varme og omtanke.

Som barn tilbrakte hun ofte ferier i Gulen, ved morens barndomshjem. Der samlet storfamilien seg, og hun fikk være sammen med fettere og kusiner. Hun trivdes ved sjøen, i båt, med fisking, bading og lek.

Senere i livet møtte hun utfordringer som preget hverdagen. På bakgrunn av hennes erfaringer var hun alltid opptatt av at et menneske er mer enn det som er vanskelig, at det er den vi er som personer, som betyr noe. Dette levde hun selv ut gjennom sin omsorg for andre.

I en periode flyttet hun til Moss for å være nær sin mor Anny og sin stefar Hans. Der fikk hun gode venninner og ble en del av adventistmenigheten. Sammen med pastor Terje Bjerka studerte hun Bibelen, og det var også han som døpte henne. Troen på Jesus fikk en varig og viktig plass i Anitas liv.

De siste årene bodde hun på Nordås, nær familien. Her fant hun ro, tilhørighet og trygghet.

Selv i møte med alvorlig sykdom beholdt hun omtanken for andre. Når noen spurte hvordan hun hadde det, svarte hun gjerne: «Men hvordan har du det?»

Bortgangen kom brått og uventet på familie og venner. Savnet er stort, men minnene om et varmt, omsorgsfullt og trofast menneske lever videre.

Bisettelsen fant sted i Bergen Adventistkirke 28. januar, der vi lyttet til Guds Ord om håpet i oppstandelsen, og der vi takket Gud for fremtiden og gjensynsgleden som det blir den dagen vi får møte Anita igjen.

Arne-Kristian Andersen

Skogli helse- og rehabiliteringssenter AS er et av Norges største rehabiliteringssentre med ca. 110 ansatte. Skogli ligger på Lillehammer og driver med somatisk rehabilitering, primært etter avtale med Helse Sør-Øst.

Økonomisjef (75–100 %)

Skogli helse- og rehabiliteringssenter AS søker nå etter ny økonomisjef som vil ha det overordnede ansvaret for bedriftens økonomifunksjon. Stillingen innebærer både strategiske og administrative oppgaver, og passer for deg som ønsker en sentral rolle med påvirkningsmuligheter. Stillingsprosent kan tilpasses mellom 75 og 100 %.

Arbeidsoppgaver

• Overordnet ansvar for regnskap, budsjett, prognoser, lønn og rapportering

• Løpende økonomisk oppfølging og analyser som beslutningsstøtte for ledelsen

• Videreutvikling av rutiner, prosesser og interne kontrollsystemer

• Kontakt med revisor, bank og andre eksterne samarbeidspartnere

• Personalansvar for medarbeidere innen økonomi, IT og personal

• Bidra i ledergruppen og støtte Skoglis videre utvikling

Kvalifikasjoner

• Relevant høyere utdanning innen økonomi og regnskap

• God regnskaps- og forretningsforståelse

• Erfaring med budsjettering, rapportering og økonomiske analyser

• Gode digitale ferdigheter og systemforståelse

• Kunnskap innen IT og erfaring med personaladministrasjon er en fordel

• Gode skriftlige og muntlige kommunikasjonsevner på norsk

Personlige egenskaper

• Strukturert og med høy gjennomføringsevne

• Analytisk og trygg i rådgiverrollen

• Selvstendig og med gode samarbeidsevner

• Relasjonsorientert lederstil og evne til å skape tillit

• Personlig egnethet vektlegges

Vi tilbyr

• En sentral og variert rolle med stor påvirkningsmulighet

• Fleksibel stillingsprosent (75–100 %)

• Et godt arbeidsmiljø med engasjerte kollegaer

• Konkurransedyktige betingelser

For mer informasjon, ta kontakt med nåværende økonomisjef Thomas Rønningen på telefon 61 24 91 00, eller thoron@skogli.no

Informasjon om Skogli finnes her: www.skogli.no

Søknaden sendes på epost til direktør Alf Magne Foss, alffos@skogli.no

Søknadsfrist: 21. juni 2026

Tiltredelse: november – desember 2026

God of Plenty

Han hadde ikke trengt å gjøre det. Han kunne ha latt det bli akkurat nok, slik at ingen ting gikk til spille. Men etter å ha mettet fem tusen fra fem brød og to fisker, ble det tolv fulle kurver til overs (Matt 14, 15-21). Da Jesus mettet fire tusen fra sju brød og noen småfisk, samlet disiplene sju fulle kurver til overs (Matt 15, 32-38).

Det var Jesu første mirakel. Sannsynligvis var det skamfullt og pinlig for vertskapet da bryllupet i Kana gikk tom for vin altfor tidlig i festen. Vi vet ikke hvor langt de var kommet i den kanskje sju dager lange feiringen, men Jesus sørget for at det flommet over med vin. Seks kar med vann, hvert på to eller tre anker, ble til 400-600 liter vin av fineste sort (Joh 2,1-10). Det skulle være rikelig til alle gjestene, i alle fall nok til sju dager. Hvor mye som ble til overs, vet vi ikke, men vi aner at Jesus liker å skape overflod. Senere i Johannes (10,10), uttaler Jesus dette: «Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Smak på det – liv og overflod. Løftet om å komme inn i Kanaan, landet som flyter av melk og honning (2 Mos 3, 17). Overflod her også. Faktisk helt fra begynnelsen, da Gud betraktet skaperverket og så at det var overmåte godt (1 Mos 1, 31 – 1978/85). «Ordet var hos Gud, og ordet var Gud» (Joh 1,1). Jesus følger sin fars tradisjon. «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» (Matt 7, 11).

Denne rausheten, både fra Gud Far og Gud Sønn, kan det ikke bli litt for mye av det gode? I vår familie var mamma kjent for å lage mye mat. Det var alltid noe til overs, og både kjøleskap, frysere og kjellerbod var rikelig fylt opp. Vi kalte henne litt spøkefullt «mother of plenty». Da bare smilte og lo hun, og mente aldri at det ble for mye. For Gud blir det heller ikke for mye. Det skal være overflod. Det skal være raushet. Vi snakker om en «God of Plenty».

Linn Helene Stølen, avdelingsleder Helse- og miljøavdelingen Foto:

Ingunn-Elise Ness, Stavanger menighet, tapte kampen mot kreft og sovnet inn på Randaberg sykehjem torsdag 16. april 2026. Ingunn-Elise ble født 27. november 1961 i Stavanger som eldste av tre søstre. Etter tre år på Kongsgård gikk turen til Oslo, og deretter et år på bibelskole. Senere studerte hun religion, engelsk, samfunnsfag og pedagogikk. Etter at hun flyttet til Stavanger, har hun arbeidet på flere skoler i området og hatt et stort engasjement for lærergjerningen. Hjertet hennes banket for familien (spesielt tantebarn). Mange venner og bekjente har hatt godt av hennes håndverkskunnskaper. Hennes interesse for Bibelen førte til et aktivt engasjement i kirken og til slutt også til dåp. Ingunn-Elise ble døpt i Stavanger av Stein-Terje Jakobsen den 30. juni 2012. I 2007 mistet familien den mellomste søsteren, og samme knusende diagnose fikk Ingunn-Elise for nesten åtte år siden. Ingunn-Elise har aldri fryktet døden, bare savnet av å være sammen med familie og venner. For nøyaktig én måned siden skrev hun til undertegnede: «Til å være i en såpass vanskelig situasjon som jeg tross alt er i, så er jeg privilegert. Det er ikke mange som har så mange som bringer meg fram for Gud den allmektiges trone. Jeg ber ikke om under og mirakler, jeg ber om å få leve i sentrum av Guds vilje med mitt liv. Hørte for 30+ år siden av en gammel, gammel misjonærdame: ‘Livets lykke er å leve i sentrum av Guds vilje med sitt liv’. Den setningen fant heldigvis et tomt rom i mitt hode, og siden har den bodd der.» Alle som har fått privilegiet av å kjenne Ingunn-Elise, vet hvor godt disse ordene beskriver hennes liv. Bisettelsen fant sted ved Randaberg kirke, der undertegnede forrettet. Vi lyser fred over IngunnElise Ness sitt gode minne.

Arne Bredesen

Vi minnes

Berit Leknes, Haugesund SDAmenighet. Den 9. april 2026 sovnet Berit Barane Leknes stille inn. Hun ble 74 år gammel.

Berit Barane, som var hennes pikenavn, ble døpt av pastor Odd Henrik Olsen og opptatt i Haugesund SDA-menighet sabbaten den 31. mars 1973, dvs. for 53 år siden. 6 dager etter dåpen giftet hun seg med Jan Magne Leknes.

Berit var av den stille typen, men deltok aktivt på det praktiske plan med barnesabbatsskole og speiderarbeid. Hun var et trofast medlem av menigheten. Sammen med Jan var de to et verdifullt team for menigheten over mange år. De gikk til anskaffelse av ei stor skøyte, kalt «Guløy». Med den tok de med seg store flokker av menigheten på turer. En aktivitet som skapte glede, samhold og entusiasme.

For om lag 16 år siden fikk hun diagnosen Parkinson, en sykdom som gradvis tappet henne for krefter. Jan tok hånd om henne så lenge det kunne la seg gjøre. Men etter hvert måtte hun på sykehjem, hvor hun var de siste 4 årene. Jan besøkte Berit hver eneste dag på omsorgshjemmet. De siste ukene var det alltid noen av hennes nærmeste hos henne.

Berit etterlater seg ektefelle, datter Cathrine, sønn Vidar, svigersønn og svigerdatter og 2 barnebarn. Hennes bortgang er et stort tap for familien.

Begravelsen fant sted i Sveio Kirke, den 15. april 2026. Det var nærmere 200 personer til stede. Undertegnede forrettet.

Nå hviler hun til Jesus kommer igjen og vekker henne til live. Vi lyser fred over Berit Barane Leknes’ gode minne.

Robert Hansen

Marie Andrea Stenrud, Moss menighet, ble født 13. november 1933. Foreldrene var Knut og Valborg Draget. Hun vokste opp på Bolsøya utenfor Molde sammen med 5 andre søsken. Eldst i søskenflokken var Knut, så kom Tonni, deretter Fritjof, så Gustav, så ble det Marie som nummer 4, og til slutt Eva som kom fem og et halvt år etter Marie.

Det var gode, men tøffe kår på Bolsøya. Selv om det var trange kår, var hjemplassen et godt sted for Marie. Hun kom alltid tilbake om somrene, og etter hvert tok hun med sin egen familie.

17 år gammel, i 1950, kom hun til Moss for å arbeide på Jeløy kurbad. Det var i Moss hun møtte sin kommende ektemann, Freddy Bjarne. De giftet seg og slo seg ned på Tronvik på Jeløya. De fikk 5 barn. Det var Finn-Roger, Roy Torleif, Kurt Birger, Rita og Johnny.

I mai 1967 ble hun døpt i Moss og har vært medlem i menigheten siden da.

Hun ble enke i juni 1967 da Freddy uforskyldt ble innblandet i en bilkollisjon i Råde. Marie satt igjen med 5 barn, og yngstemann Johnny var knapt 2 år gammel. Svigerforeldrene stilte opp og var til god hjelp i en krevende tid. Hun opplevde også at 3 av de fem barna hennes døde, og hun sa senere at det ikke gikk en dag uten at hun tenkte på dem. Likevel var Marie en lys og glad person som ville andre vel. Hun var et JA-menneske som strakk seg langt for at de rundt henne skulle ha det bra.

Hun døde gammel og mett av dager 92 år gammel, den 6. april 2026, og ble gravlagt ved Jeløy kapell 17. april, der undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Marie Andrea sitt gode minne.

Atle F. Aluwini

Derek John Broughton, Mjøndalen menighet, døde 27. mars i Hokksund, 81 år gammel. Han ble født i London i England den 15. november 1944 og hadde sin oppvekst der. Han tok studier innen design og fikk jobb som interiørdesigner.

Derek møtte Ragne, en norsk aupair i England, og de giftet seg i 1965. Året etter fikk de sønnen Stieg. De flyttet så til Sandefjord, og datteren Helle ble født der i 1969. Derek jobbet som foredragsholder og reiste mye. Familielivet ble ustabilt, han fikk datteren Linn i 1971 med Grethe, og det endte med samlivsbrudd. Han møtte så Kari som han giftet seg med den 25. februar 1972 i Oslo. De fikk tre barn sammen: Maria i 1974, så Vivien i 1977 og Derek i 1978 etter at de hadde flyttet til Hundorp.

I januar 1983 ble han døpt i Lillehammer av pastor John Berglund og tilsluttet Gudbrandsdalen menighet. Så flyttet familien til Asker og etter hvert til Svelvik.

Derek var energisk og foretaksom. Som salgscoach markedsførte han seg som nest best i Norge. Han ble norgesmester i feltritt flere ganger med sin fullblodshest Monark. Han hadde en utpreget sans for hagestell med vakre detaljer. Han var glad i dyr og hadde flere hunder. Han var aktiv innen tennis, golf og modellflybygging. Derek var særdeles sosial, også i menighetslivet, og han tok også ansvar som familiefar, men hans mangfoldige interesser og forbindelser førte til skilsmisse etter 26 års ekteskap med Kari og inn i ekteskap med sin businesspartner Eunice i 1999 på Cuba.

Derek bodde de siste årene av sitt liv på Dilling i Østfold. I slutten av februar ble det konstatert at han hadde fått kreft. Han døde hjemme hos sin datter Vivien i Hokksund den 27. mars. Derek John Broughton ble bisatt fra Adventistkirken Mjøndalen den 10. april hvor undertegnede forrettet. Han etterlater seg sine seks barn, barnebarn og oldebarn. Vi lyser fred over hans minne.

David Havstein

Arild Johansen, Sandnes menighet, døde den 27. mars 2026. Han sovnet stille inn hjemme med sine nærmeste hos seg. Den siste tiden var han rammet av sykdom, og kreftene ebbet sakte ut. Men han var klar til det siste og vel forberedt på å dø. Han ble født i 1945 som den eldste av fire søsken hos Lilly og Sveinung Johansen i Stavanger. Han lærte tidlig betydningen av hardt arbeid og å se løsninger på de fleste utfordringer. Familien var aktive i adventistmenigheten, og Arild hadde sin tilhørighet der hele livet. Allerede som tenåring markerte han sitt eget ståsted som troende, og han ble døpt av Adrian Krogstad i 1959. Etter skolegang i Stavanger og videregående skole på Bryne, utdannet han seg til lærer, og i arbeidslivet har han vært en viktig person i adventistenes skoleverk. Han har jobbet på menighetsskolene i Sandefjord, Bergen, Tromsø og Sandnes. I Bergen var han rektor 1977-78, og i Sandnes var han rektor fra 1979 til 1986. Han hadde stor arbeidskapasitet og ledet an i utvikling av skolen med dyktighet og seriøsitet, og han har satt tydelige spor etter seg. Han var blant annet skolebussjåfør og hentet barn i sin egen minibuss og fraktet dem til og fra skolen. De siste årene i arbeidslivet var han i den offentlige skolen på Grødem i Randaberg og avsluttet sin yrkeskarriere som IT-konsulent i samme kommune. I menighetslivet var han aktiv; han har tjent menigheten både som forstander og misjonsleder, og han var trygt forankret i kristentroen. Han var gift med Tove, og de hadde barna Glenn, Lennart, André og Inger. Etter hvert kom det også svigerbarn og syv barnebarn. Bisettelsen fant sted i Tjensvoll kapell den 9. april, hvor undertegnede talte. Sønnen André sa fine minneord om en kjær far, og det var solosang av Camilla Myrås. Vi deler sorgen og savnet med Tove, barna og øvrig familie, og i Arilds ånd ser vi fram til et evig liv på en ny jord. Vi lyser fred over et godt og kjært minne.

Reidar Olsen

Sonja Henriette Struksnæs ble født 31.10.1938 på Karlsøy i Troms. Sammen med søsknene Knut, Sigrid og Willy var hun datter av Hilda og Hjalmar Wilhelmsen.

Som 16-åring reiste hun til Danmark og Vejlefjord Høyere Skole. Etter et år på skolen, jobbet hun på kjøkkenet på skolen ett år og lærte mye om vegetarmat. Her møtte hun også Arne Struksnæs fra Bjoneroa. Etter de to årene reiste hun hjem og gikk hjelpepleierskolen. Den 24. mars 1956 ble hun døpt av David Guldhammer og medlem av Adventistkirken.

I 1958 giftet Sonja seg med sin kjære Arne. Sammen fikk de fem barn, Heidi og Anders, Knut-Ivar, Svein Arne og Merete. Sonja og Arne ble besteforeldre til ni og oldeforeldre til tre.

Sonja var hjemmearbeidende mens barna vokste opp. Barna husker Sonja som en kjærlig og omsorgsfull mamma. Dørene var aldri låst, og ungene fløy inn og ut med alle sine venner.

I Lillehammer startet de et bakeri med to utsalgssteder. Deretter ble det Søre Ål med Dagens Kost på Skogli og en helsekostbutikk i Storgata i tillegg til produksjon av helsekostprodukter.

Sonja og Arne var også med på å starte helsereiser til Gran Canaria, og i Norge drev de Pyntaberget helsehotell på Hundorp i seks år.

De ga seg da Arne fikk Parkinson sykdom og flyttet etter hvert tilbake til Vingrom. Sonja jobbet som vikar i resepsjonen på Skogli.

Sonja var svært aktiv på alle plan. Men hun fant ro i å veve tepper som hun designet og vevde selv. Hun var frivillig medarbeider i Røde Kors, og i ukebladet Hjemmet hadde hun fast helside med vegetariske oppskrifter i mange år. Sonja ble også kalt «fjellgeita» siden hun elsket å gå på tur. Hun var også en ivrig bibelleser.

De siste årene var hun på Lillehammer Helsehus dementavdelingen og sovnet fredfylt inn fredag 20. mars. Hun ble bisatt fra Adventistkirken i Lillehammer 8.4. 2026 der pastor Tore Wollan forrettet. Heidi Struksnæs-Braaten

Prosjektstillinger

i Hope Channel Norge

Hope Channel Norge søker én eller flere kreative og engasjerte prosjektmedarbeidere til deltidsstillinger i perioden 2026–2028.

Vi vil styrke vårt digitale misjonsarbeid gjennom YouTube, sosiale medier og andre digitale flater. Målet er å formidle håp, tro og bibelsk innhold på en relevant og tilgjengelig måte til barn, unge voksne og mennesker som er nysgjerrige på Bibelen og livets store spørsmål. Arbeidet vil særlig være knyttet til utvikling, produksjon og publisering av innhold for YouTube, som f.eks. idéutvikling, manusarbeid, grafisk tilrettelegging, opptak og publisering på sosiale medier.

Vi ser etter deg som har engasjement for kristen tro, digital formidling og Adventistkirkens misjon. Erfaring med slike medier, arbeid med barn eller bibelundervisning, tekst- eller prosjektarbeid vil være positivt. Men vi er åpne for ulike profiler. Stillingsprosent avklares etter behov, kompetanse og finansiering. Lønn iht. Adventistkirkens lønnsskala.

Ønsket oppstart: høsten 2026

Søknadsfrist: 31. juli 2026

Send søknad og CV til Silja Leknes: silja.leknes@hopechannel.no Tlf. 473 73 547

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 231 72 275

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no

post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Adventistkirken i Bø fyller 100 år

Det feirer vi den 19.-20. juni. Føler du/dere et spesielt forhold til menigheten vår i Bø, ønsker vi deg velkommen til å delta i feiringen.

Fredag kveld blir det sang- og musikkprogram. Samt kveldsmat.

Lørdag sabbatsskole og gudstjeneste, Historie-møte på ettermiddagen, Middag og kveldsmat serveres.

Priser: Voksne: kr 300 for middag, kr 50 pr kveldsmat. Barn (4-12) halv pris. Vippsnummer fås ved påmelding.

Påmelding sendes til Anne-Lise på tlf 994 00 665, eller annelise.w.robertsen@gmail.com

Påmeldingsfrist 10. juni 2026.

Velkommen. Bø Adventistkirke

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling Åserud

Syvendedags Adventistkirkens

Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670

Kontonummer: 3000.30.96447

Vipps: #86681 www.sabu.no

Epost adresse: post@sabu.no

Leder: Gry Beate Marley

HEI PÅ DEG!

Barnesiden er for deg som er barn. Hvordan ser det ut når du hjelper andre?

Send en tegning, et bilde eller noen linjer til gry.haugen@adranorge.no. Kanskje tegningen din kommer på trykk?

Tema:

Vi kan hjelpe andre

En dag var det fullt av folk i huset der Jesus var. Så fullt at ingen kom inn døra!

Utenfor huset lå en mann som ikke kunne gå. Han hadde fire venner. De visste at Jesus kunne hjelpe. Men hvordan skulle de få vennen sin fram?

De ga ikke opp.

Vennene bar mannen opp på taket. De laget et hull i taket og heiste ham ned foran Jesus.

Tenke, tenke…

• Hvorfor tror du vennene gjorde så mye for å hjelpe?

• Hva tror du mannen tenkte og følte da han ble heist ned?

• Hvordan kan vi hjelpe når noen har det vanskelig?

Da Jesus så dette, ble han glad. Han så troen og vennskapet deres. Og mannen fikk hjelp.

Dette lærte Jesus dem og oss: Noen ganger trenger vi hjelp. Andre ganger kan vi være de gode vennene.

«Og folk priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett!»

Hele historien om Jesus, den lamme mannen og de fire vennene finner du i Bibelen: Markus 2, 1–12

SPONSORLØP:

Små bein + gode hjerter = Stor hjelp!

Bønn

Kjære Gud, Takk for at vi kan hjelpe andre. Hjelp oss å se dem som trenger oss. Gi oss vilje og mot til å gjøre noe godt for menneskene her på denne jorda.

Sammen kan vi hjelpe andre!

Vet du dette?

Emma, Nora og Noah snakket sammen om at de ville gjøre noe for andre barn. De ville samle inn penger og gi dem til ADRA, som hjelper barn over hele verden.

1. Først fant de et trygt sted å løpe i en stor hage

2. Deretter lagde de en rundløype som de merket med noen bånd i mange slags farger

3. De gikk rundt og spurte voksne om de ville være sponsorer, noen kroner per runde eller et fast beløp

4. De fikk med seg flere barn, og alle løp så mange runder som de orket

5. De fikk med seg noen voksne som hjalp å telle runder og regne ut summen sammen med barna

6. Til sist fikk de hjelp av en voksen til å sende over pengene til ADRA.

Samtale

ADRA hjelper barn og familier i mange land i verden.

ADRA jobber for at barn skal få: ��skole ��rent vann ��️ nok mat ��trygghet og håp

Når vi samler inn penger, kan ADRA hjelpe barn som trenger det mest. Små gaver kan bety stor forskjell!

Hvordan føles det når du gjør noe for å hjelpe andre?

Hva tror du pengene som Emma, Nora og Noah samlet inn kan brukes til? Hva mer kan vi gjøre for å hjelpe?

SIDEN SIST:

Alle ting nye

All Things New («Alle ting nye») er tittelen på et nytt initiativ lansert av The General Conference of the Seventh-day Adventist Church (GC). Tittelen sier mye om hva vi som kirke kjenner oss kalt til å forkynne til verden – men den markerer også en ny tone blant våre internasjonale ledere. Det synes jeg er verdt å legge merke til.

Av Victor Marley

Det begynte med en arbeidstittel: «One Voice 27». En intern tittel som fortalte om drømmen: Alle medlemmer, lokalmenigheter, distrikt, unioner, institusjoner, avdelinger og supporting ministries samlet med én stemme i 2027 for å kommunisere noe viktig til verden i 2027.

Hva er dette budskapet?

At Jesus er Messias, og at han gjør alle ting nye. Han seirer over ondskap og død. Han kom, og han kommer igjen. Han forvandler ethvert menneske som overgir seg til ham, og han vil skape en ny himmel og en ny jord.

Det er et budskap fylt av håp, optimisme og Jesus i sentrum.

Jeg opplever dette som forfriskende fra GC. Visjonen er at vi skal bli kjent for det vi står for, heller enn det vi er imot. Adventistkirken har et vakkert budskap om en ufattelig god Gud. Det er et positivt og håpefullt budskap. Når vi fokuserer på dette, oppdager vi også at vi kan samles rundt det. Vi opplever ekte enhet – i motsetning til ensartethet.

Det er når vi arbeider sammen for å formidle håp og Guds godhet at vi lærer å sette pris på hverandre.

All Things New er en invitasjon til nettopp dette. Erton Köhler og hans team inviterer oss til å løfte frem det viktigste, slik at det vi er uenige om får mindre plass. Det oppleves faktisk som nye takter. All Things New

Jeg opplever også det nye internasjonale lederskapet som inkluderende. Styret i GC består av mer enn 300 mennesker. De fleste saker vedtas med stort flertall, men av og til er det noen som stemmer annerledes. Pastor Köhler kommenterte nylig at dette bare er sunt. Han ønsket det velkommen og satte pris på at noen så ting annerledes – noe jeg personlig ikke kan huske å ha hørt uttrykt på denne måten i GC tidligere.

«Slik er det i familier», sa Köhler. Det vil finnes ulike perspektiver og tanker. Men vi går videre sammen, fokusert på Bibelen og engasjert i misjon.

All Things New. Jeg opplever også en ny enhet i verdenskirken. Det er inspirerende å høre hvordan den Søramerikanske divisjonen deler av sine ressurser med andre deler av verden. Misjonærer har kommet til både København og Stockholm.

Det finnes en vilje til å støtte Skandinavia i innovativ misjon på frontlinjen i en stadig mer sekulær kultur.

Det som lykkes her hjemme, kan på sikt hjelpe hele verdenskirken fordi stadig flere steder opplever sekularisering slik vi har erfart det.

Så hva er egentlig programmet All Things New?

Det geniale er kanskje nettopp dette: Vi får ikke en ferdig pakke i hånden. Vi blir ikke bedt om å kopiere én modell.

I stedet blir vi invitert til å gjøre noe som passer der vi er. GC ser ut til å ha erkjent at én størrelse ikke passer alle.

Én stemme. Ett budskap: Jesus. Formidlet på ulike måter.

Det innebærer også noe ganske radikalt: GC velger å vise tillit til lokale medlemmer, menigheter og distrikter.

Det er både spennende og litt skummelt. For det betyr at hver og en av oss må ta ansvar for å fortelle om Jesus der vi er. Vi er alle misjonærer. Vi er alle invitert til å engasjere oss.

Men dersom dette lykkes, kan det hende at vi er i ferd med å bli en bevegelse igjen.

All Things New er først og fremst vårt budskap til verden. Men kanskje er det også en visjon for fornyelse av menigheten selv: En menighet hvor det er plass for alle, og hvor alle kan være med. En menighet med et vakkert budskap som inspirerer oss – og som vi er begeistret for å dele med andre.

Jeg inviterer deg til å be for dette initiativet, for begeistring for misjon i Norge, og for våre ledere i vårt verdensforbund, The General Conference of the Seventh-day Adventist Church.

Leder for Adventistkirken i Norge