Kapittel 1 Innledning
1.4
33
Alminnelig obligasjonsrett som rettsdisiplin
Obligasjonsretten – slik den er bestemt i kapittel 1.1 – grener seg ut i en rekke, mer eller mindre spesielle, typer av skyldforhold – særlig kontraktsforhold: kjøpsrett, entrepriserett, husleierett, forsikringsrett mv. De spesielle kontraktsforhold er hver for seg egne rettsdisipliner, og et nærmere studium av disse hver for seg kan være nødvendig, ikke minst for praktiske formål. Å behandle alminnelig obligasjonsrett som en egen teoretisk rettsdisiplin tjener likevel flere formål: Først og fremst tjener det et pedagogisk formål: De fleste typer av skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – har en rekke felles problemstillinger. Uansett et kontraktsforholds art vil det eksempelvis kunne reises spørsmål om prisavslag eller hevning. Og uansett skyldforholdets art vil det kunne reises spørsmål om betydningen av passivitet. Fellesspørsmål som de nevnte er det rasjonelt å behandle i en allmenn rettsdisiplin fremfor å ta dem opp på en repeterende måte i de forskjellige deler av spesiell obligasjonsrett. I forbindelse med de fleste typer av skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – gjør man dessuten bruk av de samme begreper og den samme terminologi for øvrig, slik at også terminologien legger forholdene godt til rette for en felles behandling av flere typer av skyldforhold, ikke minst flere kontraktstyper. For en rekke typer av skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – gjelder det også felles regler som med fordel kan og bør behandles i en allmenn rettsdisiplin, hvor ikke minst komparative momenter kan belyses. Eksempler er regler om gjeldsbrev, motregning, reklamasjon, foreldelse, gjeldsovertakelse, fordrings overdragelse mv. Dessuten gjelder det for en rekke skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – forskjellige ulovfestede prinsipper som går igjen fra type til type, for eksempel prinsipper om betydningen av passivitet med mer. Men alminnelig obligasjonsrett har tradisjonelt hatt et videre siktemål enn det rent pedagogiske. I motsetning til en rekke andre land i Europa har Norge – og for øvrig også de andre nordiske land – ikke hatt noen kodifikasjon av allmenne regler på obligasjonsrettens område. I lang tid var også mengden av mer spesielt lovstoff om skyldforhold meget beskjedent. Dermed ble det i det 19. og 20. århundre en nærliggende oppgave for rettsvitenskapen – i et vekselspill med rettspraksis – å søke å utvikle og formulere allmenne obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige) prinsipper, se kapittel 2.10. Dette kunne bare gjøres i en alminnelig obligasjonsrett. De prinsipper teorien utviklet, pretenderte ikke å være bindende rettsregler. Det var tale om sammenfattende formuleringer av enkeltregler som ble hentet fra forskjellige rettsområder, altså en disiplin som baserte seg på komparative undersøkelser. Ved å sammenligne regler som gjaldt for forskjellige typer av skyldforhold, kunne man få frem interessante fellestrekk, ikke bare i systematikk og begrepsbruk, men også i det rent innholdsmessige. Dersom den innholdsmessige likhet i enkeltregler som fantes i lovgivning, rettspraksis eller andre rettskilder, var tilstrekkelig, kunne det ved en form for induksjon stilles opp alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. En forutsetning var selvsagt at grunnlagsmateria-
9788215022468_Hagstrøm v Herman Bruserud mfl_Obligasjonsrett.indd 33
22.11.2021 16:31
