Kapittel 1 Innledning
31
del). Ved realytelser må man bygge på en negativ definisjon som omfatter forpliktelser som prinsipalt går ut på å prestere annet enn penger, men som har økonomisk verdi. Det kan dreie seg om levering av en ting – eksempelvis en løsøreting ved oppfyllelse av et kjøp – eller om å stille et forretningslokale til disposisjon for en virksomhet. Det kan også dreie seg om utførelse av en tjeneste. Tjenesten kan være av personlig art, slik bistand fra en revisor eller en advokat er, eller den kan være en mer sammensatt prestasjon, slik transport av gods eller personer er. De fleste realforpliktelser går ut på at realdebitor aktivt skal gjøre noe. Men unntaksvis kan plikten være at realdebitor ikke må gjøre noe, altså en plikt til unnlatelse. Realdebitor kan eksempelvis ha akseptert en konkurranseklausul som går ut på at han på nærmere angitte vilkår ikke har rett til å drive en viss virksomhet i konkurranse med kreditor. Rodhe skiller mellom «förpliktelser till uppfyllelse» som kjennetegnes ved at debitor er pliktig å gjøre noe eller ikke gjøre noe, og «garantiförpliktelser» som han definerer som at debitor uten at det foreligger en aktuell oppfyllelsesplikt, hefter for «att vissa fakta föreligga vid en viss tidpunkt»,2 eksempelvis etter et kausjonsløfte. En så vid ramme for fremstillingen legges ikke til grunn i det følgende.
Da avgrensningen av begrepene forpliktelse og krav utelukkende har for øye å etablere en hensiktsmessig ramme for en fremstilling av obligasjonsretten, gir den nevnte terminologi ikke noe holdepunkt for motsetningsslutninger med hensyn til hva som på det eller det punkt gjelder for forhold som faller utenfor begrepene forpliktelse og krav slik de brukes i fremstillingen. Hvis en forpliktelse ikke blir oppfylt, oppstår spørsmålet om kreditor kan iverksette eller ved hjelp av offentlige myndigheter få iverksatt sanksjoner mot debitor. Sanksjonsspørsmålet har dels en materiell, dels en formell (prosessuell) side. Den materielle side dreier seg om innholdet av sanksjoner kreditor kan iverksette eller få iverksatt. Den formelle side dreier seg dels om hvilke offentlige myndigheter som kan iverksette slike sanksjoner som kreditor ikke kan iverksette selv, og dels om den fremgangsmåte de offentlige myndigheter og kreditor i tilfelle må følge. Den formelle side av sanksjonsspørsmålet dreier seg også om en autoritativ fastsettelse av forpliktelser, normalt ved dom, dels om tvangsfullbyrdelse av en autoritativ fastsettelse. I fremstillinger av obligasjonsretten tas i alminnelighet bare materielle sider ved sanksjonsspørsmålene med. Men for å få et helhetlig bilde av skyldforhold må de materielle sider ses i sammenheng med de prosessuelle.
1.3
Obligatoriske og tinglige rettigheter3
I samme betydning som ordet fordring benyttes undertiden uttrykket «obligatorisk rettighet». Når en rettighet betegnes som «obligatorisk», skjer det imidlertid i alminnelighet med spesielt henblikk på en motsetning til «tinglige rettigheter». Sett fra kreditorsiden uttrykkes denne motsetning gjerne slik at en tinglig rettighet går ut på å råde over en ting – en rådighet som så å si kulminerer i eiendoms2 3
Se Rodhe: Obligationsrätt s. 7 og s. 214. Se om sondringens historiske opprinnelse, Zimmermann: The Law of Obligations s. 24 ff. Se videre Arnholm: Privatrett I §§ 7 og 8, og Privatrett III s. 5 ff., og Knud Illum: Dansk tingsret, 3. utg. ved Vagn Carstensen, København 1976, s. 1–11.
9788215022468_Hagstrøm v Herman Bruserud mfl_Obligasjonsrett.indd 31
22.11.2021 16:31
