5 minute read
Hvordan henger juss og etikk sammen?
4. Under koronapandemien som begynte i 2020, ble det lagt restriksjoner på hvor mange personer som fikk samles i private hjem, for eksempel i julen. Stemmer denne nasjonale regelen overens med art. 8 og 11 i
EMK? Vurder om det er motstrid.
INDIVIDENE HAR RETTIGHETER ETTER MENNESKERETTIGHETENE. STATENE HAR PLIKTER Som vi har nevnt, er det bare land (og internasjonale organisasjoner) som er rettighets- og pliktsubjekter etter folkeretten. Det er derfor bare landene som kan inngå bindende avtaler om internasjonale menneskerettigheter. Men for at menneskerettighetene skal bli effektive, ser vi gjerne at de ulike menneskerettighetsavtalene, slik som SP, ØSK og EMK, gir juridiske rettigheter til enkeltindivider. Individene er derfor gjort til rettighetssubjekter i de ulike konvensjonene om menneskerettigheter. Mens øvrige folkerettslige avtaler har statene som rettighetssubjekter, er det altså gjort unntak for folkerettslige avtaler som omhandler menneskerettigheter. Menneskerettighetene, både de vi finner i den nasjonale retten, og de vi finner i folkeretten, er rettigheter for individene. Med «individene» mener vi borgerne, personer som du og jeg. Men vi skal være klar over at det av og til er slik at menneskerettighetene også gjelder for firmaer og organisasjoner, alt etter hva som passer med den aktuelle menneskerettigheten. Retten til liv og retten til å tro på en gud, for eksempel, er menneskerettigheter som kun passer for oss mennesker. Ytringsfriheten, derimot, er en rettighet som både er gitt til individer og medier som aviser og TV-stasjoner. Dette er viktig for å sikre at journalister trygt kan undersøke, avdekke og gjøre folket kjent med kritikkverdige forhold, som for eksempel styresmaktene i et land kan se seg tjent med å holde skjult. Vi skal i det følgende holde oss til at menneskerettighetene er til for mennesker, men husk at de også kan være aktuelle for selskaper og ulike sammenslutninger, som for eksempel ulike typer foreninger og organisasjoner. Selv om vi som individer er gjort til rettighetssubjekter for menneskerettighetene, er det likevel slik at borgerne ikke er gjort til pliktsubjekter i det internasjonale regelverket om menneskerettigheter. Det er fremdeles Ikke korrekturlest kun stater som er pliktsubjekter. Myndighetene må både respektere og sikre
144 | 4 menneskerettigheter og personvern
menneskerettighetene (jf. Grunnloven § 92). Dette er altså et todelt ansvar. I praksis betyr det for det første at myndighetene og statens representanter selv har plikt til ikke å krenke menneskerettighetene, de må kort og godt selv overholde menneskerettighetenes innhold (respektere dem). For det andre må det sørges for at borgerne gjør det samme seg imellom. Med andre ord må myndighetene forebygge at borgerne bryter menneskerettighetene (sikre). Et eksempel på hvordan det skal sikres, er at myndighetene må gi lovregler om at handlinger som krenker andres menneskerettigheter, vil bli etterforsket og straffeforfulgt – og at myndighetene faktisk gjør dette på en effektiv måte.
Kjønnslemlestelse (omskjæring av kvinners kjønnsorgan) er et eksempel på brudd på kvinners menneskerett til helse, sikkerhet og fysisk integritet, vern mot tortur eller inhuman og nedverdigende behandling og rett til liv (om det fører til dødsfall). En del av sikringen av disse menneskerettighetene er at myndighetene har gitt lovregler om at det straffeforfølges om noen for eksempel organiserer og legger til rette for kjønnslemlestelse av en jente eller kvinne. I praksis kan dette skje ved å planlegge og organisere en reise til et sted hvor kvinnelig omskjæring utføres, med en avtale om å få kjønnslemlestelsen utført der. I tillegg kommer andre forebyggende tiltak
Den sterkt kontroversielle anti-islamske organisasjonen Stopp islamifiseringen av Norge (SIAN) har arrangert en rekke demonstrasjoner og aksjoner i norske byer. På bildet hjelper advokat og politiker Abid Raja politiet med å roe ned situasjonen under en markering mot muslimhets. Raja ber demonstrantene trekke seg tilbake da SIAN holdt en motdemonstrasjon.Ikke korrekturlest 145 | 4 menneskerettigheter og personvern
fra myndighetene for å sikre disse menneskerettighetene som informasjonsspredning om de omfattende helseskadene og helsefarene, oppklaring av myter osv. Forsamlingsfriheten er en menneskerettighet som inngår i ytringsfriheten. Den innebærer både at myndighetene som utgangspunkt ikke kan forby, hindre eller stanse borgere i å demonstrere, for eksempel i en politisk demonstrasjon. I tillegg plikter imidlertid myndighetene, typisk representert ved politiet, å sette i verk tiltak som skal sørge for at demonstrasjonen kan gjennomføres og budskapet (som hovedregel) når ut til folk. Det kan i praksis bety at politiet må holde motdemonstranter på avstand under demonstrasjonen for å unngå at den rammes av vold, trusler, overdøves eller lignende. Merk at plikten som statene har til å sikre EMKs innhold, er en minimumsforpliktelse. Det betyr at EMK ikke er til hinder for at statene kan gjennomføre rettighetene i sin nasjonale rett med et sterkere vern (jf. EMK artikkel 53). For eksempel kan en gi reglene i EMK større rekkevidde for borgerne og velge å stille strengere krav til myndighetene. Det vi her har understreket, nemlig at det er statene som er pliktsubjekter, betyr blant annet følgende: Hvis menneskerettighetene blir brutt i Norge, la oss si at Peder Ås blir utsatt for et så brutalt politiavhør at det må betegnes som tortur, er det staten Norge som bryter menneskerettighetene. Norge har da feilet i sitt ansvar for å respektere reglene mot tortur. At tortur er brudd på menneskerettighetene, kommer frem av både nasjonal rett (jf. Grl. § 93, 2. ledd: «Ingen må utsettes for tortur») og av menneskerettighetene (jf. EMK art. 3: «Ingen må bli utsatt for tortur», og av SP art. 7: «Ingen må utsettes for tortur»). Som pliktsubjekt er det Norge som kan ha ansvar etter menneskerettighetene. Hans Tastad og Marte Kirkerud, politibetjentene som rent faktisk gjennomførte torturen, er derimot ikke pliktsubjekter etter menneskerettighetene. Det er altså Norge, ikke Hans Tastad og Marte Kirkerud, som bryter menneskerettighetene. Etter menneskerettighetene er det Norges ansvar å sørge for at offentlige tjenestepersoner som Hans Tastad og Marte Kirkerud ikke utsetter noen for tortur. Det faktum at Hans Tastad og Marte Kirkerud er pliktsubjekter etter nasjonal rett, er en annen sak: De kan stilles til ansvar og straffes etter vår nasjonale straffelov. I dette tilfellet ville straff etter straffeloven § 272 om grov kroppskrenkelse være aktuelt (blant flere andre straffebestemmelser). Ikke korrekturlest
146 | 4 menneskerettigheter og personvern
Vi har dermed slått fast at statene i utgangspunktet er rettighetssubjekter etter folkeretten. Merk likevel at det ikke er statene som er beskyttet av menneskerettighetene. Den norske staten som sådan kan ikke påberope seg menneskerettighetene – de er til for individene. Rettigheter og plikter etter menneskerettighetene Rettighetssubjekt Pliktsubjekt Individer Ja Nei Stater Nei Ja
Å slippe tortur er en rettighet vi har som individer. Dersom tortur likevel skjer, er det ifølge menneskerettighetene staten som er ansvarlig for rettighetsbruddet. Ikke korrekturlest 147 | 4 menneskerettigheter og personvern
