1.2
Karbondioksidets dype historie Peter Brannen
Alt liv er fremkalt av CO2. Det er verdens første tryllekunst, og alt annet liv har oppstått fra det. På jordens overflate forvandles CO2 til levende materie gjennom fotosyntese, uten annet enn sollys og vann, og etterlater seg oksygen. Deretter strømmer plantekarbonet gjennom dyrekropper og økosystemer og tilbake ut i havene og luften som CO2 igjen. Men noe av dette karbonet unnslipper kretsløpet på jordens overflate og trenger inn i jorden som kalkstein eller karbonrikt slam og blir liggende dypt nede i jordskorpen i mange hundre millioner år. Hvis ikke dette plantematerialet blir begravd, brytes det raskt ned på jordens overflate gjennom stoffskiftet til dyr, sopp og bakterier. På denne måten forbruker livet 99,99 prosent av oksygenet som produseres i fotosyntesen – og ville forbrukt alt sammen hvis det ikke hadde vært for den ørlille lekkasjen av plantemateriale inn i berggrunnen. Men det er fra denne lekkasjen inn i berggrunnen kloden er blitt begunstiget med sitt merkelige oksygenoverskudd. Det er med andre ord ikke vår tids levende skoger og plankton vi kan takke for at det er mulig å puste i jordens atmosfære, men karbondioksidet livet har fanget gjennom hele planetens historie og lagt igjen i jordskorpen som fossile brensler. Det ville vært interessant nok hvis dette hadde vært slutten av historien og CO2 kun var det grunnleggende substratet for alt liv på jorden og den indirekte kilden til jordens livgivende oksygen. Men nå har det seg altså slik at dette samme enkle molekylet også er avgjørende for avpassingen av temperaturen på hele planeten og for kjemien i hele havet. Når denne karbonkjemien slår feil, blir livet i verden negativt påvirket, termostaten går i stykker, havene forsures og ting dør. Karbondioksid har altså så forbløffende stor betydning for hver minste del av livet på jorden at vi ikke bare kan behandle det som et hvilket som helst ubehagelig forurensende stoff vi kan regulere, som klorfluorkarboner eller bly. Det er snarere «det viktigste stoffet i biosfæren», som havforskeren Roger Revelle skrev i 1985. Det viktigste stoffet i biosfæren er ikke noe vi kan forvalte på en skjødesløs måte. Det er karbondioksidets bevegelse – når det svulmer opp fra
6
