Mens kulden flakker omkring med sine bitende glefs, drømmer jeg i trygghet og omsorg vakre fabler i jordas indre. I visdommens dvale manipulerer jeg tiden, og er omsluttet av ro og balanse. I denne tilstand blir jeg næret av sjelens ildsted. Den krever at jeg vandrer den veien fakkelen fører meg; til ulmingen i fingrene, med strømmen i hjertet. Da vil blusset aldri svikte. Aldri forlate meg, men lojalt bevege meg i vitalitet og bli større og bredere til et omsluttende krafthav av begeistring. Går jeg utenom drømmestien, vekk fra inspirasjon, glød og iver, blir jeg utmattet og energiløs. Flammen blir da kvalt av støy, alt som burde blitt gjort og uvesentligheter. Kraftløsheten som oppstår blir registrert, og i dette svake øyeblikket når forsvaret ikke er nærværende, kommer du glefsende. Spiser meg bit for bit. Fortærer, slafser og fråtser, og håper på å utslette meg i mørket.
Ditte Dalvang Ditte er håndverker, kunstner og skribent. Hun får ofte inspirasjon av å observere det som ikke blir sagt gjort, og er opptatt av å bidra til en helhetlig og bærekraftig helse. Naturen er for henne som et pustehull; til inspirasjon og næring.
I ildens element har jeg mulighet til å fylles med en urkraft innenfra. Den kremerer sultne beist og all tvil om en lysere hverdag. Når solen med sine ildstråler skinner fra hjertet, våkner jeg sterkt til livet. Da anerkjenner jeg verden utenfor, og fortsetter å gå ilden og hjertets vei. Med universets erfaring i ryggen er jeg blitt en gnist, et lysglimt, en besluttsom stråle i mørket. En evig flamme og uovervinnelig kraftkilde. Ditte Dalvang
